Skip to main content

Fri lek er den beste utvikling!

Det er ikke bare tidlig lesing og regning som kan forberede barna best mulig til skolen. Grønne omgivelser og utelek kan være vel så nyttig.
- Utelek gjør barn oppmerksomme på skolen

For at en lommelandsby skal være en suksess må den inneha flere eventyrlekeplasser!

- Mønster 73: "Adventure Playground"

Adventure Playground

. . . inside the local neighborhood, even if there is common land where children can meet and play - Common Land (67)Connected Play (68); it is essential that there be at least one smaller part, which is differentiated, where the play is wilder, and where the children have access to all kinds of junk.

A castle, made of cartons, rocks, and old branches, by a group of children for themselves, is worth a thousand perfectly detailed, exactly finished castles, made for them in a factory.

Play has many functions: it gives children a chance to be together, a chance to use their bodies, to build muscles, and to test new skills. But above all, play is a function of the imagination. A child's play is his way of dealing with the issues of his growth, of relieving tensions and exploring the future. It reflects directly the problems and joys of his social reality. Children come to terms with the world, wrestle with their pictures of it, and reform these pictures constantly, through those adventures of imagination we call play.

Any kind of playground which disturbs, or reduces, the role of imagination and makes the child more passive, more the recipient of someone else's imagination, may look nice, may be clean, may be safe, may be healthy - but it just cannot satisfy the fundamental need which play is all about. And, to put it bluntly, it is a waste of time and money. Huge abstract sculptured playlands are just as bad as asphalt playgrounds and jungle gyms. They are not just sterile; they are useless. The functions they perform have nothing to do with the child's most basic needs.

This need for adventurous and imaginative play is taken care of handily in small towns and in the countryside, where children have access to raw materials, space, and a somewhat comprehensible environment. In cities, however, it has become a pressing concern. The world of private toys and asphalt playgrounds does not provide the proper settings for this kind of play.


The basic work on this problem has come from Lady Allen of Hurtwood. In a series of projects and publications over the past twenty years, Lady Allen has developed the concept of the adventure playground for cities, and we refer the reader, above all, to her work. (See, for example, her book, Planning for Play,Cambridge: MIT Press, 1968.) We believe that her work is so substantial, that, by itself, it establishes the essential pattern for neighborhood playgrounds.

Colin Ward has also written an excellent review, "Adventure Playgrounds: A Parable of Anarchy," Anarchy 7, September 1961. Here is a description of the Grimsby playground, from that review:

At the end of each summer the children saw up their shacks and shanties into firewood which they deliver in fantastic quantities to old age pensioners. When they begin building in the spring, "it's just a hole in the ground - and they crawl into it." Gradually the holes give way to two-storey huts. Similarly with the notices above their dens. It begins with nailing up "Keep Out" signs. After this come more personal names like "Bughold Cave" and "Dead Man's Cave," but by the end of the summer they have communal names like "Hospital" or "Estate Agent." There is an ever changing range of activities due entirely to the imagination and enterprise of the children themselves. . . .

Therefore:

Set up a playground for the children in each neighborhood. Not a highly finished playground, with asphalt and swings, but a place with raw materials of all kinds - nets, boxes, barrels, trees, ropes, simple tools, frames, grass, and water - where children can create and re-create playgrounds of their own.


Comments

Popular posts from this blog

Feiende flott trapp i en fart

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.
Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Raknehaugen og våre slektsgårder

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!
Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

En anti-autonom og anti-rural kultur

Hva er dette? Ja, det lurer jeg jammen på. Teknisk sett er det vel et pumpehus, men det er også noe langt mer, noe jeg ikke fatter. Aldri har jeg følt på slik en ondskap som hos dette huset, så det må være et ondskapens hus, kanskje et åndenes hus? Bor det en Nazgûl der inne? I alle fall føles det slik, som om her holder til en ondskapens vokter, da innvollene vrenges når man nærmer seg det. Dette er ondskap. Saurons øye. Et tempel for Servoglobus.

Trist var det at dette her skulle erstatte velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, grenda hvor reformasjonen slo ut i all sin prakt. Johan Solhaug skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Magnus J. Dahl kom vandrende over åsen. Men nå har et annet mørke inntatt denne grenda, en mørk ondskap jeg aldri tidligere har erfart noe annet sted i verden. Jeg fatter ikke hva det er, bare at det er ren ondskap som må bekjempes med nebb og klør, og de som ikke er med meg er mot meg.

Oppe på tunet er det som om to kref…