Skip to main content

Urbanism as Computation

Image of Rome from the 15th century. Images of Vatican City, Rome above and here are all courtesy of Choate Rosemary Hall.

Successful urban configurations are the result of a complex sequence of implicit computations that transform unorganized input into organized output. Although that is exactly what they do, few urbanists discuss their work in these terms. I propose a fundamental distinction between the principal methods of urban computation. One algorithmic process for urbanism leads to formal planning, which lacks the complex organizational structures that support essential adaptability. This closed computational method uses a set of fixed, or formal, rules to compute a configuration that does not adapt interactively during execution. Such algorithms perform each computation based upon predetermined rules, and those rules cannot be changed via any interaction. The other method of urban generation is achieved by means of interactive computing, which is the basis of human intelligence. An interactive computational method generates adaptive organic urban fabric, as seen in both traditional cities and squatter settlements. Adaptive computational systems necessarily rely upon interaction with their situational environment. In this interactive approach, the result of each step in the sequence of computations is fed back into the algorithm so as to influence the subsequent step. The algorithm itself changes by interacting with whatever it is computing. Interactive or intelligent computing, therefore, is not equivalent to computations that rely exclusively upon a fixed algorithm. These two diverse computational methods design two morphologically distinct types of urban fabric. Also included in this discussion are urban morphologies that have no computational basis, as well as those that are deliberately random.

Read the essay by Nikos A. Salingaros: URBANISM AS COMPUTATION

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!