Er jeg en patetisk person?

Nå i 2024, fem år etter at teksten nedenfor ble skrevet, og fotografiet av stabburet tatt, spør jeg igjen, med referanse til fotografiet ovenfor, fra Lustrafjorden:

Er dette patetisk?

Fordi det er jo ikke kun kampen om engene som er tapt, men selve kampen om Norge. Hvor da alt våre forfedre kjempet fram for oss, først med haugianerne, så med nasjonalromantikerne, som yndet å samles i Munthe-huset her ved Lustrafjorden, er tapt.

Dette ble meget klart etter turen til Tjuvåskampen i går, hvor jeg føler meg stabbet i ryggen. Fordi her har jeg kjempet for utsikta vestover, så kom vindkraftverket over Tjuvåskampen fra sør-øst. At Odalen lå her, og at det skulle komme et vindkraftverk her mens vi fordypet oss i Sognefjorden, dette er ufattelig!

Fordi det var jo på Tjuvåskampen jeg satt og drømte meg vekk til Sognefjorden. Dette er den åsen jeg har vokst opp med, og det er Tjuvåsen Olterudelva kommer fra, denne mytiske åsen med alle sine sagn og legender. Hvorfra stenelven Grýta slynger seg så stilig ned mot bygda, hvor kværnenga Grythengen var elvebruket, som skulle gitt liv til kulturelva vår.

Hvor nå all mystikk, alt eventyr, all kulturarv, er borte. Å komme til Tjuvåskampen nå er et angstmareritt, og det samme er det å gå ned fra Tjuvåsen sørover, hvor liksom Hurdalen, Østlandets perle, tok imot en med åpne armer.

Nå kun vindterror!

Man kan ikke leve med dette, ikke engang i Skjolden, ikke engang i verdens flotteste urbane landsby i dragestil!

Bestill fadografiet her.

…men det må jo være litt patetisk å vie sitt liv til en kamp man er nødt til å tape. - NN

Her må jeg si meg uenig! Selv har jeg viet mitt liv til kampen for engene, Mjøslandets høylys, selv om de er tapt og fortapt for all framtid. Er jeg da en patetisk person? Selv mener jeg ikke det, da jeg tror at selv tapte kamper er verdt å kjempe. Dette dreier seg ikke kun om å vinne, men er et verdispørsmål. Allerede har jeg eksponert flere hundre, hvis ikke tusen fotografier, i min kamp for engene, samt videreeksponert et titalls grendepoetiske stykker. Selv om kampen er tapt, og jeg har tapt hele min identitet, livsgjerning og livsmening, tror jeg disse fragmentene allikevel kan bli verdifulle for ettertiden, om hva her var, og hva som har gått fortapt.

Er dette patetisk?

-Wikimedia.

***

The following is from the PRI-Institute:

Download the free, open source printable files for 3 placemaking worksheets here:

• Placemaking Worksheets (PDF)

The Village Repair branch of Gaiacraft is a local grassroots initiative growing in the mossy cedar rainforests of Mt. Elphinstone, British Columbia, Canada. In the Heart Gardens and surrounding downtown core of our coastal village, a unique community comes together to build foundations for a regenerative future. Here we can see social permaculture vignettes intended to inspire creative placemaking in small towns and villages around the world. Village Repair focusses on creating relationships, gathering places and habitat that promotes healthy interactions between people, animals, birds, reptiles, insects, plants, fungi and all other living and non-living links in the ecological community. As an activated social permaculture program and transition initiative, Village Repair hopes to inspire communities to redesign their own neighbourhoods into thriving, abundant and diverse ecosystems which support the web of life for all living and non-living things. Visioned by Delvin and designed by Lunaya, this community media platform includes a team of visionaries and new thinkers, artists and activists, conscious businesses and cultural creatives. Gratitude to Mia Van Meter, Eddit Hooker, and Mark Lakeman of City Repair in Portland for creating the placemaking movement that has wholeheartedly inspired this media platform. - Delvin Solkinson