Skip to main content

Paradigmeintervju med Terje Bongard

Av og til sitter man igjen med en følelse av at dette var noe helt spesielt, som når Martin Luther King holdt talen "I have a dream". Bongard er kanskje ikke like karismatisk som King, som jo var helt konge, men intensiteten er den samme.

I intervjuet med Bongard, gjennomført av James Alexander Arnfinsen hos Levevei.no, kan man virkelig ta og føle på hvor tungt dagens økologiske katastrofer ligger på Bongards hjerte, og hvor inderlig han ønsker å lede oss ut av den hengemyra vi har falt nedi.

Vi befinner oss på et synkende skip. Men i motsetning til kapteinen på Titanic har vi fått inn det gigantiske isfjellet vi er på full fart inn i på radaren. Det eneste fornuftige vi kan gjøre er å senke farten eller endre kurs, helst begge deler. Men neida, heller enn å foreta en unnamanøver begynner vi å rearrangere stolene på dekket til vårt Titanic, som er selveste moder jord. Da får man den gode følelsen av å gjøre noe, men det hjelper selvsagt ingen ting. Noe av problemet er også at ingen helt vet hvem "skipperen" er.


Det vi trenger er en kursendring! Mot slutten av intervjuet ber Bongard om at folk begynner å ta ham på ordet. Og jeg tenker, når vi ikke vet hvem skipperen er, hvorfor ikke innsette en ny skipper ved roret? I dagens Norge tror jeg ikke det finnes en bedre skipper for skuta enn Bongard.

Inngruppa er sentralt i intervjuet, da det er dette som er livbøyla for vår vaklende sivilisasjon, utviklet fra studiet av araberskriketrosten, ved den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahivi.
Arabian babblers, a species of social birds, provide a prototypical nonhuman example of self-sacrificial behavior that acts as costly signaling. Individual babblers compete with unrelated group members to be the group’s sentinel, who is responsible for watching for predators from tree-tops in order to warn the group of potential danger (Zahavi & Zahavi, 1997). Given that the sentinel’s duty entails putting itself at a higher risk of death than other babblers, one might predict that individuals would attempt to avoid this self-sacrificial job. Yet some studies have shown that babblers actively compete with each other for this high-status position. Consistent with costly signaling theory, the more time a babbler spends as a sentinel, the higher its status and access to mates in the group. - Referanse
Det er også andre eksempler i boka "Det biologiske mennesket", et morsomt et er hvor araberskriketroster tvangsforer flokkmedlemmer med lavere sosial status, for slik å vise at man er en "overskuddsfugl" som klarer seg fint selv om man "ofrer" sine egne ressurser for mer "hjelpeløse" fugler. De samme mekanismene gjør seg gjeldende hos små inngrupper av mennesker.

Bongard er mest opptatt av hvordan man i et framtidig inngruppe-samfunn organiserer næringslivet og demokratiet rundt inngruppe-modeller. Selv er jeg kanskje mest opptatt av arkitekturens rolle i inngruppe-samfunnet, med særlig vekt på "alexandrinske pattern", og håper her å kunne komme med nyttige innspill i den framtidige debatten.

Som Bongard hevder er det i første omgang viktig at vi former et nytt parti på veien mot inngruppe-demokratiet. Dette har jeg også kommet inn på i min egen artikkel publisert hos Kulturverk: Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting.

Et moment jeg ikke fikk med i artikkelen var "kampen om sannheten". Dette er kanskje viktigste hinder for en kursendring, særlig fordi det er hos våre ledere det å måtte innrømme at man tar feil gir størst statustap. Nettopp derfor kan vi ikke forvente oss stort fra våre politikere, økonomer og arkitekteliten, da det å innrømme at de har tatt feil vil gi dem et enormt statustap, og ikke minst "kognitiv disonnans".

Kampen for sannheten, der det ikke er om å gjøre å ha rett men å få rett, blir grundig belyst i intervjuet.

Hør intervjuet:

Podcast: Play in new window | Download (Duration: 1:15:11 — 68.8MB)

Les innledningen til intervjuet hos Levevei.no.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.