Skip to main content

Optimism is a Political Act

Excerpts from a text by Alex Steffen :
“Optimism is a political act.

Entrenched interests use despair, confusion and apathy to prevent change. They encourage modes of thinking which lead us to believe that problems are insolvable, that nothing we do can matter, that the issue is too complex to present even the opportunity for change. It is a long-standing political art to sow the seeds of mistrust between those you would rule over: as Machiavelli said, tyrants do not care if they are hated, so long as those under them do not love one another. Cynicism is often seen as a rebellious attitude in Western popular culture, but, in reality, cynicism in average people is the attitude exactly most likely to conform to the desires of the powerful – cynicism is obedience.

Optimism, by contrast, especially optimism which is neither foolish nor silent, can be revolutionary. Where no one believes in a better future, despair is a logical choice, and people in despair almost never change anything. Where no one believes a better solution is possible, those benefiting from the continuation of a problem are safe. Where no one believes in the possibility of action, apathy becomes an insurmountable obstacle to reform. But introduce intelligent reasons for believing that action is possible, that better solutions are available, and that a better future can be built, and you unleash the power of people to act out of their highest principles. Shared belief in a better future is the strongest glue there is: it creates the opportunity for us to love one another, and love is an explosive force in politics.

Great movements for social change always begin with statements of great optimism.“

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!