Skip to main content

The Wrecked Life of Energy Abundance

Richard Larson said...
Actually, life is far more interesting learning to use less of these energy sources, than sitting around on one's fat rump in full use of this power. Just think how fat those rumps would get if there was free electricity!

Strikes me the believers of progress as being locked into a concept that will never be realized. And the harder the attempt to realize this concept (cheap abundant electricity forever) the quicker this pursuit will end.

Reminds me of a story I recently heard about the settlers working their way into the US interior back in the day. They cut down thousand year old trees that was already providing a multi-dimensional bounty of the perfect food source. Free for the picking, with little labor involved. Then replaced these trees with a single-plane food source that required huge effort to plant/grow/harvest. And used up the built-up fertile soil in less than a decade to boot!

But the concept of corn as the perfect food source was much stronger than the observation of chestnuts lying on the ground waiting to be picked up.

Fits this weblog observation methinks.
John Michael Greer answered:
Richard, no argument. The biggest taboo of industrial society is that all these trinkets and toys and mechanical gimmicks that are supposed to make us happy and fulfilled and oh so superior to everyone who lived in the benighted past...don't. They don't do what they're supposed to do, and only the psychology of previous investment makes us keep on trying to convince ourselves that we couldn't scrap the lot of them and go do something more fulfilling with our time.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?