Skip to main content

Dugg i terrasseolja

Suksess! Slik ble den halvdelen av terrassen jeg oljet på dagtid med Osmo terrasseoljebeis, full av glans, dybde og en jevn grønnfarge. Trykk på bildet for en forstørrelse.

Fiasko! Selv om det var en relativt varm sommerkveld og jeg gav meg klokka åtte, reagerte olja med dugg. Resultatet ble skjoldete, matt og gav en dødelig irrgrønn farge som ikke kommer så godt fram på bildet.

Kebony terrassebord på tredje året. Ikke en sprekk! I Kebony impregneres celleveggene med et slags sukkerstoff, og er helt uten miljøgifter. Dette gjør så bordene tar opp minimalt med fukt etter ferdigstillelse. Mine terrassebord har, som man kan se av bilde nr. to, vært altfor fuktige ved legging, noe som har medført en kraftig oppsprekking.

Kebony er dyrere i utgangspunktet, men man sparer seg for en masse olje og utgifter med at det er vedlikeholdsfritt. Faktisk blir den bare finere og finere, da den utvikler en sølvgrå patina. Bordene ovenfor er av norsk furu, men man kan også få kvistfrie bord fra kanadisk furu. Disse ligger igjen i en helt annen prisklasse, og benyttes derfor hovedsaklig til takkledning istedenfor takstein.

For den delen av min terrasse som reagerte med dugg håndpusset jeg denne forsiktig ned med 80-korning, og påførte deretter et nytt, meget tynt lag med Osmo terrasseoljebeis. Da fikk bordene den rette glansen, men en større fargemetning enn resten av terrassen. Nå er jeg spent på om fargemetningen har blitt så sterk at den kan skjemmes når furukvistene begynner å svette? Kvistgjennomslag kan være meget skjemmende hvis fargen blir for dekkende. På Kebony derimot framstår kvistene som "juveler" ettersom bordene sølvgrånes.

Dette bildet er tatt to år etter. Det var stor forskjell på de bordene som hadde vært utsatt for dugg, og de som ikke var det. På bildet ses flasing på duggeksponerte bord. Større foto her.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!