Skip to main content

Generating a Neighborhood that Works

The essence of successful unfolding is that form develops step by step, and that the building as a whole then emerges, coherent, organized. The success if this process depends, always, on sequence. A building design can unfold successfully only when its features “crystallize out” in a proper order.

Instead of using plans, design, and so on, I shall argue that we must instead use generative processes. Generative processes tell us what to do, what actions to take, step by step, to make buildings and building designs unfold beautifully, rather than detailed drawings which tell us what the end-result is supposed to be.

The step-by-step approach works. The all-or-nothing approach does not work. This is the secret of biological evolution. During the course of evolution, the adaptation of the thousands and millions of variables that must occur to make one successful organism happens step-by-step, essentially one gene at a time. That is what makes evolution possible. It would be impossible for nature to “design” a system as complex as any organism all at once.

What steps do you take, in what order? The most basic instruction I can give you as a guide for a living process, is that you move with certainty. That means, you take small steps, one at a time, deciding only what you know. You try never to take a step which is a guess or a “why don’t we try this?” Large scale trial-and-error, shots in the dark, simply do not work. Rather, you move by slow, small decisions, deciding one thing, getting sure about it, and then moving on.

The crux of every design process lies in finding the generative sequence for that design, and making sure that sequence is the right one for the job. - Christopher Alexander, The Process of Creating Life
The emergence of new structures in nature is brought about, always, by a sequence of transformations which act on the whole, and in which each step emerges as a discernible and continuous result from the immediately preceding whole. New form comes into being. Morphogenesis occurs. New form that is, in almost every case, unpredictable from the initial state, appears smoothly via a sequence of tiny continuous changes. The sequences are not merely smooth. We have a sequence in which new structure grows organically, holistically, from the structure which is there already. One whole gives rise to another. - Christopher Alexander, The Process of Creating Life
Essay by Vera Bradova:

Generating a future that works

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?