Motstandsmannen Audun Engh

Audun Engh har talt arkitektene midt imot i over 20 år. Men han tror ikke vi er onde, bare at vi er medlemmer av en sekt. Og at Rem Koolhaas vil bryte ut om ikke lenge.  

I en serie med intervjuer snakker vi med ikke-arkitekter som har et stort engasjement for arkitekturen.

Jeg husker jeg gikk i første klasse på arkitektskolen, og det gikk rykter. En medstudent, et år eller to over oss, skulle visstnok ha reist på studietur til Cuba, i regi av Byens Fornyelse. Eller hadde han bare lekt med tanken? Det spilte ingen rolle. Han var merket. Han hadde, vitende eller uvitende, leflet med forbudt tankegods. Vi visste ikke lenger om han var en av oss. Han var smittet av «New Urbanism».

Jeg lærte raskt at det betydde en forkjærlighet for symmetri og gated communities, anakronistiske liv i filmsettkopier av pittoreske småbyer – og dypt reaksjonære politiske holdninger. For vår del kunne medstudenten like gjerne ha gått på møter i Vigrid eller torturert kjæledyr. Det hang noe litt brunt og vanskelig over ham i flere år. Slik var mitt første indirekte møte med tankegodset til Stiftelsen Byens Fornyelse og dens leder Audun Engh.

Mitt første møte ansikt til ansikt med Engh skjer mange år senere til en sen lunsj i Hegdehaugsveien 34, i en ikke-modernistisk mursteinsgård som jeg håper skal virke avvæpnende. Engh har lenge vært en utrettelig stemme i den norske arkitekturdebatten, spesielt siden midten av 1990-tallet. Som veteran fra det radikale anarkistmagasinet Gateavisa, har han hatt et livslangt prosjekt mot dogmatiske autoriteter – og der hører arkitekturen hjemme, ifølge ham selv.

– Vi står overfor en ideologi og et regime som er helt uakseptabelt utfra demokratiske prinsipper, sier han.

Om arkitekturen, altså.

– Modernismens gjennombrudd på 1930-tallet sammenfalt med utviklingen av fascismen og kommunismen. Alle tre hadde til felles at de vendte fortiden ryggen, trodde på revolusjon, og hadde ledere som mente de hadde en rett til å påføre andre mennesker sine meninger, enten de ønsket det eller ikke. Fordi man stod for en objektiv sannhet.

Engh legger lite imellom når han omtaler arkitektene. Men en gang i tiden stod han rygg mot rygg med dem, i de store slagene mot saneringa i Oslo.

– Da jeg studerte jus, var jeg veldig aktiv i både Gateavisa og i Jussbuss, der de radikale, alternative jusstudentene holdt til. Der var jeg i boliggruppa. Blant oppgavene vi jobbet med, var å hindre riving av Oslos gamle arbeiderbydeler, som Rodeløkka og Grünerløkka, på midten av 1970-tallet. Det var protester og okkupasjoner.

Kommunen snudde, og Engh fikk jobb der.

– Flere av oss som hadde kjempet mot Oslo kommune, ble engasjert til å hjelpe kommunen med byfornyelse. Jeg jobbet tett med mange unge arkitekter som var opptatt av bevaring og restaurering. Og medvirkning.

– Så her ble din idé om folkets røst i arkitekturen vekket til live?

– Ja, beboermedvirkning ble et viktig stikkord. Og jeg fikk en sterk interesse for byhistorie og arkitektur, også for nybygging. Hvordan skal man bygge nytt? Jeg så ingen grunn til at det som ble bygget nytt, skulle ha dårligere kvaliteter enn de gamle arbeiderbydelene. De skulle ha fotgjengervennlighet, sjarm, spennende tilbud, liv på torg og gatehjørner. Les mer...