Skip to main content

Vi har utviklet en neandertaler-økonomi som trenger altfor mye energi til å overleve i en endelig verden

Original kommentar her.
Pål Steigan skriver:
Det begynner å demre? Prosentvis vekst er helt greit å takle over noen få tiår, men over noen generasjoner blir den en umulighet. Astrofysikeren og matematikeren Tom Murphy har regnet ut at dersom vi på jorda skulle ha en vekst i energiforbruket på 2,3% i året i fjorten hundre år, ville vi måtte produsere mer energi enn sola, og jordoverflaten måtte ha en overflatetemperatur som er høyere enn overflatetemperaturen på sola. 
Einstein skal ha sagt at eksponentiell vekst er en av de største kreftene i universet. Han skulle være rett mann til å uttale seg om kreftene i universet. Eksponentiell vekst betyr nettopp at du ha en prosentvis vekst på toppen av den prosentvise veksten du alt har hatt. Da får du til slutt en kurve som går loddrett til værs. 
Altså må den eksponentielle veksten ta slutt. Dette er ikke et politisk spørsmål. Det er rein fysikk og matematikk. Jorda er et endelig system som har sine helt klare grenser. Eksponentiell vekst kan ikke pågå lenge før de fysiske grensene setter en stopp for all videre vekst. På et eller annet tidspunkt må det altså flate ut.
http://steigan.no/2012/04/12/om-dommedagsprofeter-og-den-lille-gangetabellen/

Leste også en interessant artikkel i dag om hvorfor neandertalerne døde ut, og en hypotese er at de ble for store og trengte for mye energi ifht. den nye byttedyrsituasjonen som oppsto med klimaendringene:

http://forskning.no/meninger/kommentar/2015/11/vi-lekte-oss-til-suksess

Vi pinglete homo sapiens kunne derimot klare oss med små byttedyr, fordi vi trenger mindre energi.
Slik kan man si at vi har utviklet en neandertaler-økonomi som trenger altfor mye energi til å overleve i en endelig verden.

Hva vi trenger er nye "pingle"-økonomier som kan overleve med et minimum av energi- og ressursbruk.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?