I kjølvannet av Venezia

Du verden hvilken forskjell det var på Romas og Venezias urbane fundament! Er nå tilbake fra Venezia, hvor jeg i etterkant ser at jeg har begått en rekke lovbrudd. Jeg har sovet på bakken på torgene, matet duene og sittet på kirketrappene. Men heldigvis hadde jeg ikke med stormkjøkken og kokte kaffe på torget, slik jeg gjerne gjør, da jeg elsker stormkjøkken, det er noe eget med denne superenkle men effektive innretningen, som tiltaler meg. Primusfolket kjenner jeg bare på angst overfor, denne kompliserte saken. Kanskje kommer det av at jeg har et komplisert sinn og derfor trenger enkel teknologi, som motvekt? Uansett, koker man kaffe i stormkjøkken på torget, vanker det 12000 kr. i bot og utvisning fra byen!

Her, ved Campo Santa Margherita, satte jeg meg ved en vegg og sovnet. I etterkant har jeg fått vite at dette er strengt forbudt, hvor man risikerer 3500 kr i bot. Hadde jeg i tillegg tatt med det lille stormkjøkkenet mitt, som jeg elsker, og kokt meg en kaffekopp, ville det vanket ytterligere 12000 kr i bot, samt utvisning fra byen.

-Wikimedia.

Men det er ikke bare USA som kollapser, eller som har kollapset, da det der som her kun er skallet som er tilbake, og det samme i Venezia. Venetianerne flykter byen og overlater den til turistene og utlendingene. Det samme her, er tilbake på Grytheplatået hvor mine forfedre har levd som husmenn i uminnelige tider. (Dette er feil, se tekst nedenfor.) Men jeg orker heller ikke mer, etter at mine forfedre nådde toppen av rural kultur sammen med Totenåsens apostel. Men bare skallet er tilbake, her finnes kun bruddstykker, og å vinne tilbake stolthet og verdighet, ser jeg på som stadig mer umulig.

Å vandre etter Olterudelva, denne gamle kulturelva mi, var usedvanlig melankolsk i kjølvannet av Venezia.

-Wikimedia.

Teksten ovenfor er fra 2019, hvor vi akkurat var kommet hjem fra Venezia, like før pandemien. I 2019 var det garantert ikke lommetyver i byen, ellers ville de robbet meg, dette ville vært som å stjele sukkertøy fra spedbarn. Så dette er en trist utvikling!

Jeg ser videre at jeg i 2019 trodde vi hadde vært her som husmenn i uminnelige tider, men vi var aldri husmenn her, dette var vi i Overnengen og i Holmstadeie Vestby. Her i Grythengen var vi kun kværnfolk, da dette var Fossemøllen II.

I 2019 tenkte jeg at jeg hadde for lite linser, da jeg kun hadde min Tamron 28-75 mm, mens nå synes jeg at jeg har for mange linser, og kunne fint klart meg med kun min Sigma 50 mm f2.0, som er råkul.

Uansett elsket jeg å være i Venezia, men skal jeg tilbake bør jeg nok låse fast min a7III med kjetting om armen.

Som barn red jeg over tunet på Holmstadengen hundrevis av ganger, uten å reflektere stort over historien til stedet. Når jeg begynte å gjøre det, oppdaget jeg at hele min kultur, min teknologi, min tro, kulturelva mi, enga mi, grenda mi og den urbane landsbyen min, har gått tapt og fortapt.

-Wikimedia.