Skip to main content

Minus låven

Slik gikk det med enga mi, grenda mi og kulturen min. Det er umulig å få igang igjen dette her, og jeg vil heller ikke prøve, da denne gamle slåmaskina står som et fantastisk monument over plassen min. Den kan ikke ha havnet slik av seg selv, den er plassert her, akkurat slik den står, for å være et budskap til vår tid, et takk og farvel fra våre forfedre.

Det er mulig jeg etter hvert tar de andre jordbruksmaskinene etter mine forfedre og plasserer dem her nede i Olteruddalen, sammen med slåmaskina. Her vil jeg da lage til Glemselens skulpturpark. For det er jo slik samfunnet vil ha det, de ønsker å glemme mine forfedres store kultur og vårt overgrep mot engene deres.

-Flickr.

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det:
"Fremskritt, det er menneskets trivsel."
En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.

Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller historiemaleren.

Dette fotografiet overså jeg i går, ja faktisk tenkte jeg på å vrake det, bl.a. fordi jeg syntes jeg hadde lagt fokuspunktet feil, med en uskarp forgrunn og skarp bakgrunn. Men så, i dag, så jeg på det med nye øyne, og kom til at det var bra fokuspunktet ble lagt slik, da dette er det lille partiet som er igjen av gardskoronaen, hvor den er på sitt vakreste, med osper og seljer, som er trær fugler og insekter stortrives i.

Da jeg tok fotografiet hadde jeg ikke gardskoronaen i fokus, men totenarden over skuldrene. Men da jeg så på bildet i dag tidlig slo det meg at dette var er enestående fotografi av gardskoronaens hovedfunksjon, som ramme om garden, hvor historiemaleren kan trekke seg tilbake for å studere historiemaleriet sitt, og fundere over hvor han/hun skal legge neste strøk med historiepenslene sine.

Så her har man et portrett av hvordan Grythengen skulle ha vært, hvor den stolte kulturbærer står ved gardskoronaen, rammen om sitt enestående historiemaleri i kulturlandskapet, med totenarden til tippoldefaren sin over skuldrene.

Dessverre er fotografiet en illusjon, da gardskoronaen rundt historiemaleriet mitt er fragmentert og et fryktens sted.

Etterkrigsgenerasjonen så ikke på gardskoronaen som en ukrenkelig ramme om et gammelt historiemaleri i kulturlandskapet. De så den som et billig alternativ til den amerikanske rivieraen, fattigmannsrivieraen i Øverskreien, hvor de kunne leve ut den amerikanske bildrømmen. Hvor de konsumerer historiemaleriet mitt, som om det var en drive-in McDonald's-restaurant. Hvor de realiserer Le Corbusiers utopia fra 1929.

Videre fungerer gardskoronaen på samme vis som cellemembranen rundt cellekjerna, hvor gardstunet er cellekjerna, hvor cellens viktigste prosesser foregår. Cellemembranen er kun til for å beskytte cellekjerna, med kun små åpninger for det nødvendige stoffskiftet, slik at ikke den viktige kjernen tørker ut.

På samme vis er det med en gård, hvor tunet er gårdens hjerte, og hvor gardskoronaen ligger som en beskyttende membran rundt tunet. Fragmenteres og konsumeres gardskoronaen, da tørker tunet ut, og kulturbæreren visner hen og dør, sammen med historiemaleriet sitt.

-Flickr.

Arme våningshus, hvor du savner låven din, tunet ditt, gardskoronaen din, kulturbæreren din, teknologien din, sangen din, livsgjerningen din, bak høstsløret.

-Flickr.

Er det noe som gjør meg oppgitt og motløs, så er det ødeleggelsen av kulturmiljøet til Grythengen. For dette er totalt ødelagt, om et bombefly hadde kommet over her og sluppet et lass med bomber, ville det ikke hatt noe å si fra eller til for kulturmiljøet stedet mitt var en del av. Og det at man fortsetter med denne ødeleggelsen helt opp til denne tid, er ubegripelig. Det nye pumpehuset ved Grythengen og den nye skitrasemotorvegen etter seterstien til mine forfedre, er begge deler en vettløs ødeleggelse av kulturmiljøet til plassen min, det samme med tilintetgjørelsen av Skreia som urban landsby. For Skreia var selvsagt også en del av det utvidede kulturmiljøet til Grythengen. Det finnes ikke lenger noen som ser noen form for helhet eller som har forståelse for de lange linjer. Som kulturmenneske er det selvsagt umulig å forbli her.

Denne blindheten skyldes dessverre at vi har blitt et narsissistisk samfunn, og vi er på god veg til å bli et psykopatisk samfunn. Et samfunn som har ødelagt kulturarven sin, vil uunngåelig ende opp som narsopatisk.

En god kommentar som ble delt av det svenske Arkitekturupproret:
Det borde vara en sorgens dag för alla som värnar byggnadsvård och historiska kulturvärden när vi får bevittna hur man når ett nytt lågvattenmärke vid renovering av en kulturbyggnad.

Ointresset för bevarande av kulturmiljöer började på allvar med Göran Persson-regeringens besparingar i slutet på 1990-talet och beslutet att utlokalisera RAÄ’s verksamheten till Gotland.

1990-talet hade annars präglats av en stark vilja och intresse för att bevara äldre byggnader och många rustades upp och återställdes som t.ex. Hagabadet i Göteborg.

Idag har pendeln svängt helt åt andra hållet och den s k ”samhällsnyttan” går alltid före bevarande av kulturmiljö och kulturbyggnader. Exempel är Astoriahuset och Tullhuset på Blasieholmen i Stockholm.

Nationalmuseum är enligt projektören ”En av Sveriges mest värdefulla kulturhistoriska byggnader”.

På vilket sätt kan man undra nu efter renoveringen.

Man har fyllt huset med ny teknik för säkerhet och skydd av konstskatterna.

Man har rivit och öppnat upp för att få mer yta och ljusare lokaler.

Och man har målat nästan allt med ”plastfärg”.

Vad gör denna renovering som kostat dryga 1,2 miljarder till en kulturhistoriskt riktig renovering?

Förutom större öppna ytor och ljusare rum går det inte att se 95% av den renovering som gjorts utan det som syns är de målade ytorna och de är målade med en modern matt sampolymerfärg.

Oavsett nivån på det arbete hantverkarna lämnat efter sig är de flesta ytor nu täckta med ett lager plast.

Om målsättningen var att återställa ursprunget och något så när hur det såg ut när byggnaden en gång var nyinvigd har man misslyckats fullständigt.

Det man gjort här har ingenting med ett kulturhistoriskt eller antikvariskt måleri att göra över huvud taget.

Oavsett vilken bevekelsegrund man hade när man tog beslutet att inte göra underhållet antikvariskt utan med moderna material så har jag svårt att se i vilken annan kulturhistorisk byggnad som man kan motivera eventuella merkostnader för underhållet när ”en av Sveriges mest värdefulla kulturhistoriska byggnader” fått godkänt för att målats med en riktigt billig plastfärg.

Vill dock framföra ett Grattis! till Nordsjö Färg som nu äntligen fått fram en färg som tydligen anses antikvariskt riktig!

Dan Hansen
WIBO FÄRG AB
Tenk det, at man har malt en av sveriges viktigste kulturhistoriske bygninger med plastmaling. Er det da noe rart at jeg ikke møter den ringeste forståelse for betydningen av historiemaleriet mitt? Tviler på om det i dag finnes en eneste totning som forstår forskjellen på et våningshus og en suburban bunker? Eller en brønn og et pumpehus? Eller en setersti og en skitrasemotorveg? Det seinmoderne mennesket har i sannhet mistet enhver moralsk substans, og den siste lille evne til refleksjon.

Jeg er skyggevokteren. Skyggevokteren med totenarden til tippoldefaren min. Her leter jeg etter skyggene, skyggene i engene etter grenda mi, fra den falmende ilden bakenfor, langt der inne i Platons hule. Men det lar seg ikke å blåse ild i de siste glørne fra mine forfedres Belle Époque, som brant lik tornebusken i Sinaiørkenen.

Jeg er den siste, den siste skyggen fra Bedehuslandet, som etterkrigsgenerasjonen blåste ut. Når jeg forsvinner, forsvinner de siste skyggene, de siste minnene. Tilbake står Kjøpesenterlandet, narsopatenes paradis.

-Flickr.

De sier vi har det så godt i vår tid, fordi klassesamfunnet er forbi. Men du, tippoldefaren min, som bar denne arden over skulderen din, du gikk fra å være husmannsslave til å bli fri gardbruker og disippel av Totenåsens apostel, i tida di. Mens jeg, etter å ha sendt 20.000 kubikk plank gjennom maskinene, endte opp som kvitt arbeiderklassesøppel ei kveldsstund. Så takke meg til klassereisa di!

-Flickr.

Underlig er det å vandre her i de grønne enger med totenarden til tippoldefaren min, slik han bar den over skuldrene, så lett som ei fjør, fordi husmannsåket var forbi. Nå er det ikke lenger husmannsåket som tynger, men det suburbane åket, som kvalte enga mi. Velsignet være enga di, forbannet være tida mi!

-Flickr.

Slik har det gått, med kulturarven min. Vonom er Bedehuslandet gløymd, til æveleg tid.

-Flickr.

Ja, slik kunne det vært på Grythengen, hadde vi fått tilbake låven vår. Hadde vi hatt den ville vi hatt det skikkelig morsomt her, og hun som skulle vært kulturbærer her i sjuende generasjon, har lyst på en gård. Det samme har bestevenninna hennes, som er hestegal.

Men for å få tilbake låven vår må vi først få tilbake stilla og gardskoronaen vår, da disse to hører sammen og er essensielle for å forme et levende historiemaleri i kulturlandskapet. I tillegg må vi få tilbake teknologien vår.

Det er pussig dette, at jordbruksbudsjettet er på milliarder av kroner og man har tusenvis av forskere som forsker på levende bygder, men ikke en eneste av disse gidder å komme hit for å lytte til oss, slik at de kan hjelpe oss til å ivareta historiemaleriet vårt.

Så min konklusjon er at det hele er hykleri, disse tusenvis av forskere har ingen som helst interesse for at vi skal ha levende bygder og en kulturarv vi kan være stolte av. De meler kun sin egen kake!

Uansett, jeg gikk en tur opp dalen til Holmstadengen i kveld, og videre opp til Kronborgseter og ned igjen linna. Og med de gode nyhetene fra Stockholm denne uka, tror jeg at jeg har landet på en konklusjon. Å være skyggevoktere huler ut sjela. Dessuten er hatet og likegyldigheten til enga vår vanskelig å leve med. Så jeg tror vi trenger litt avstand.

Hvis da ikke en bygdeforsker skulle lese dette og komme hit for forske litt på enga og grenda mi. Men det ser dessverre ut til at det kun er bygdedyr som har interesse for denne enga, og ikke bygdeforskere😢

Fotografiet er fra de grønne enger, men sauene er kun på en liten høstferie, til glede for barna.

-Flickr.

Slekt skal ikke følge slekters gang, her i vårt gamle bedehusland. Men hvem bryr seg om slikt nå i vår tid, røtter vil vi ikke ha, vi vil være fri!

-Flickr.

Ein universalreiskap er du, arden min, eg skulle heller vore husmann, enn skuggevoktaren din.

-Flickr.

Jeg begynner å bli en gammel mann, her har jeg tapt alt, som herr Fossemøllen vant.

-Flickr.

Her sleit du, tipp-tipp-oldefaren min, med husmannsarden din. Jeg skulle gjerne fulgt i dine spor, men her er intet lenger som gror. De som bor her nå har ingen forståelse for historiemaleriet vårt, de bare konsumerer det, som om det var lort.

-Flickr.

Tro om Stilla atter kan vende tilbake til de grønne enger, slik at mine forfedres ånd kan finne fred?

-Flickr.

Litt trist er det uten låven, uten gampen, uten kulturen min, uten grenda mi, uten enga mi, uten framtid og uten håp. Alt akkompagnert til bygdedyrets hatske røst. Og verden er likegyldig!

-Flickr.

Skulle ut etter ved i dag, men da jeg så det vidunderlige morgenlyset som kom lavt inn mellom stabburet og våningshuset, bare måtte jeg løpe inn igjen etter kameraet og knipse litt. Dette av hestetrommelen var det jeg ble mest fornøyd med, her den tar seg en kvil på gamlevegen.

-Flickr.

Fikk såvidt plassert den uten å få med noen av modernitetens vederstyggeligheter, denne gamle hesteplogen, hva den nå egentlig heter. Her står den rett over kufjøset.

Fikk nettopp vite at dette også er ei hestehakke, etter at jeg lastet opp bildet hos fb-gruppa Merket av tidens tann:

"John Mytting: Dette er Underhaugs troll-utstyr for hypping av poteter."

"Frank Bertheussen: Hesthakke heter den, men den er ikke komplett. Hjulgangen (aksling med hjul) mangler...."

"Kari Bysveen: Ser ut som trollramma til en radrenser til hest. Mangler hjula og draga. Kan utstyres med flere typer skjær. Hyppeskjæra som står på er til å skrape av ugras på veggen i drillen, og løfte jord tilbake så poteta itte blir grønne. Kan sette på gåseføtter eller andre tinder, så du kan radrense mellom grønnsaker. Artig og trivlug arbe."

"Kristen Fagerland: Vi sa vel hyppe til den, brukte til og hyppe over potetene. Renske mellom radene og dermed fylle mer mold over potet radene/stilken."

Legg merke til at den har formet en V for "victory". Slik optimisme varmer. Tror du virkelig at du kan vinne tilbake låven din?

-Flickr.

Litt av et framskritt fra husmanns-arden til min tippoldefar, til denne svingplogen her. Rakk herr Fossemøllen å se den før han døde, må han ha vært over seg av forbløffelse over teknologiens stormskritt.

-Flickr.

Jeg har mottatt en muntlig korreksjon, dette her heter potetal, ikke potetharv. Potetala ble benyttet til å hyppe potetene med, noe man gjorde 2-4 ganger fram til potetgraset dekket fåra. Han husket ikke helt, men mente man også benyttet den når man satte potetene, ved at man først kjørte en gang, så satte man potetene, for så å dekke over dem igjen med å kjøre over en gang til. De hadde nok ikke så dype potetfårer den gangen som nå.

Har fått bekreftet at når man satte poteter, så het det å ale poteter, derav ordet Al eller Potet-Al.

Ny korreksjon, dette er ei hestehakke😉

-Flickr.

Potetal eller hestehakke? Kjært barn har mange navn. Her er noen kommentarer om "potetharva" fra Merket av tidens tann:
Jon Martin Øverby: Dette er «hyppeutstyr» som ble brukt mellom potetrekkene eller turnipsrekkene når plantene hadde vokst opp og blitt synlige for å legge mere jord over slik at det var mere å vokse i.

Når vi skulle ale poteter så var det å lage spor eller groper som potetene ble satt ned i. Det var lenge før settemaskinene kom. Men mulig andre brukte andre ord på samme jobb avhengig av hvilket distrikt en kom fra. Men gjenkjennelig er redskapet uansett.

Anders Dragesæt: Hestehakke, heiter den her.

Kari Bysveen: Hestehakke her i Hedmark. Skal det hyppes potet med den skal det være et hyppeskjær bak. Skrur man på handtaket bak - kan den vide seg ut og passer bedre i kålrot. Et hendig redskap - men far min likte den dårlig da den jo drog opp en del sten.
Skal se om jeg finner igjen hyppeskjæret Kari. Takk for tipset!

Tre endepunkt

Endepunktet for Grythengen som levende historiemaleri i kulturlandskapet, betyr sluttpunktet for tre linjer i vår kulturarv:

1) Endepunkt for fedrealteret til fossemøllingsslekta. Dette betyr at denne slekta fra nå av er uten ankerpunkt og samlingspunkt, røtter og stolthet, og vil bli spredd for alle vinder, uten at noe binder sammen, hvilket allerede har skjedd. Dette er en oppfyllelse av det fjerde bud, om konsekvensene som følger når man ikke ivaretar fedrearven.

I Kina derimot går myndighetene sterkt inn for å restaurere de gamle fedrealtrene som ble knust under kulturrevolusjonen, fordi de nå mener et sterkt land forutsetter sterke slekter, som står sammen og hedrer sine forfedre. Det er fascinerende å se hvordan kineserne samles ved sine fedrealtre på den store gravbørstedagen, som nå er landets viktigste høytidsdag, hvor tusenvis av kinesere fra hele verden kommer sammen i store idrettshaller, hvor de er i lag med andre kinesere som tilhører samme slekt, og hvor de forskjellige slektene har egne aviser og slektsforskere, som holder foredrag om forfedrene og hele tiden avdekker ny kunnskap.

Slik skulle det selvsagt også vært på Grythengen, og om det ikke er flere tusen som stammer fra denne plassen, må det være noen hundre. Her skulle man samles hvert år for å gå i sine forfedres spor, med låven intakt, beitedyr i de grønne enger, vann i demningen over Olterudelva og vannkanalen, med full fres i skovlhjulet, gardskoronaen full av fugler og trær og ikke bunkere, uten pumpehuset men med brønnen, fisk i elva og lokal energi og kretsløpsløsninger, hvor flere hundre fossemøllinger sang av full hals fra Pris Herren på stabburstunet!

2) Endepunkt for den rurale bedehuskulturen. Mens Hauge først og fremst var industrialist, var Dahl ruralist, og med slutten for engene etter Kronborgsætergrenda, er det slutt for den viktigste delen av den rurale bedehuskulturen, som var en viktig del av Bedehuslandet.

3) Endepunkt for grenda. Denne grenda er intet uten engene sine, og Grythengen var velkomstsportalen til grenda. De som ikke støtter meg i kampen for enga mi, støtter ikke grenda si. Ei heller har de noen forståelse for den gamle grendekulturen på Toten. Dette gjelder ikke minst Østre Toten kommune.

***

Det er intet det seinmoderne mennesket frykter slik som skyggene, skyggene fra ilden bakenfor, den som brant så kraftig her i engen, og her i grenden, den man fremdeles ser skyggene av i stabbursveggen. Derfor frykter de også skyggevokteren, og drømmer om å jage ham over til Østlandets perle, hvorfra ilden først kom.

-Flickr.

Å bygge opp igjen låven ville vært en forferdelig krenkelse av gården i nåværende tilstand, da det kun ville rettferdiggjøre alle de tidligere overgrepene som har vært utført mot historiemaleriet vårt. Et slikt syn viser en manglende forståelse for hva et historiemaleri er, og derfor hva en gård er. Derfor må jeg ved anledning skrive en artikkel om hva en gård er. Faktum er at denne gården er så omringet av og neddynket i motkultur, at den likeså godt kunne ligget midt i Fossenfeltet!

I mellomtiden får jeg bare minne om min lille artikkel om den stolte kulturbærer.

- Tre fundament for den stolte kulturbærer

For å kunne være en stolt kulturbærer av et historiemaleri i kulturlandskapet, er det tre forutsetninger som må være til stede:

1) Teknologien må være stedegen og kretsløpsbasert, fundamentert på permakulturens designprinsipper. Det skal ikke finnes gjennomstrømsteknologi på en gård. Punktum! Energien her på Grythengen skulle kommet fra tre kilder:

A. Solcellepaneler på vestsiden av taket på låven som ikke er, der ville de heller ikke syntes fra tunet.

B. Fra dammen til den første Solhaug trevarefabrikk i Olterudelva.

C. Fra skogen.

2) Tunet er gårdens hjerte og gårdens cellekjerne, et sted dominert av positivt rom, med våningshus, evt. kårbolig, låve, stabbur og evt. uthus/bryggerhus. På tunet skal råde stillhet og tilbaketrukkethet, et sted der sjelen sprudler og de viktigste oppgaver på gården utfolder seg.

3) Gardskoronaen må være intakt, da denne er gårdens cellemembran og ramme. Ramma rundt et maleri er ofte vel så viktig som selve maleriet, og bygger opp om maleriet. Lik i en cellemembran skal det kun være små åpninger, hvor gårdens stoffskifte kan finne sted. Gardskoronaen er et sted for fugler og dyr, hvor fauna og flora er særlig rik. Den danner en buffer og en myk overgang til nabogården.

***

Selvsagt vet jeg at skal man igjen kunne bli en stolt kulturbærer av denne gamle husmannsplassen, må det til et like stort under som da Jesus gjenoppvekket Lasarus fra de døde. Derfor ser jeg heller ikke på meg selv som en kulturbærer, men som en skyggevokter, og å kunne hente tilbake den flammende ilden til mine forfedre, det ligger nok utenfor min rekkevidde. Derfor vil jeg kun vokte skyggene, så lenge det er igjen noen svake glør av ilden bakenfor.

Det blir også stadig mer klart for meg at jeg ikke kan la mine døtre bli skyggevoktere, da dette kan lignes med å være en Nazgûl uten ansikt, hvor sjelen hules ut innvendig. Altså det motsatte av å være en stolt kulturbærer og historiemaler!

Så er jeg da også en hatet og jaget, da dette er skyggevokterens skjebne, da det er mange som ikke tåler å se skyggene fra ilden bakenfor, da de minner dem om vårt fall og forfall.

Enga mi med låven, i en langt lykkeligere tid. Det finnes sikkert også flere fotografier av den gamle låven, men disse får jeg nok ikke se igjen, da skyggevokterens skjebne er å være en utstøtt og fredløs.

***

Ard var det, ja! Visste denne slags "husmannsplog" hadde et annet navn, men hadde glemt det. Vel, egentlig er det ikke en plog heller, men en universalredskap, som kombinerer harv og plog med mer. Og den kan dras av allslags trekkdyr, inklusive mennesket selv. Den passet nok også svært godt til den steinrike jorda her i Øverskreien.

Det var forresten to arder oppå taksvillene, den andre er dog ikke like original som den som er avbildet nedenfor.

Wikipedia-artikkelen om ard er meget god, tar med noen utdrag her:
Arden er ein forløpar for kombinasjonen av plog og horv. I motsetnad til plogen, som vender jorda heilt for kvar fåre, løyser arden berre opp jorda, eventuelt vender jorda litt opp i ein rygg dersom arden vert pressa litt mot eine sida. For å få smuldra opp jorda mest mogleg, var det vanleg med såkalla krossarding, å arde heile åkeren i ei lei fyrst, og deretter på tvers eller på skrå i høve til dette. Krossardinga kunne gjerast fleire gongar på same stykket for å få smuldra jorda godt opp.

Arden har under somme tilhøve føremoner som gjer han meir nyttig enn plogen, og er framleis viktigare enn plogen mange plassar i verda. Arden er til dømes vanlegvis ein lett reiskap som kan løftast eller gli over eller utanom stor stein i små og uregelmessige åkrar, og høver godt i småskalajordbruk. Det vert òg sagt at det i område med mykje turke er best at ein berre smuldrar jorda utan å venda henne. Eroderinga er òg større på jord som er vendt. Dessutan er arden ein universalreiskap som ein ikkje treng å kombinera med andre reiskapar, til dømes ei horv, for å få gjennomarbeida åkeren for såing. Dette er derimot naudsynt når det vert nytta plog. Med arden vart brakkmark og gamal åker broten opp og jorda smuldra, såkornet molda ned, ugraset reinska vekk og jorda gjort klar til ny såing neste sesong.
Husmannsplogen til min tippoldefar gjør seg minst like bra i svartkvitt! Skulle draget til denne gamle husmannsplassen en dag repareres, skal jeg jammen feire med å sette istand igjen draget til denne plogen også. Dessverre har jeg lite håp om at så vil skje, da det kun er hva som kan måles i kroner og ører, som har verdi i Kjøpesenterlandet.

De som i sin tid styrte denne plogen imidlertid, tilhørte Bedehuslandet, og de forstod at mennesket lever ikke av brød alene. Fordi det var håpet i Kristus som gjorde at de utholdt slitet i steinjorda oppunder Totenåsen.

I dag derimot mener folk de klarer seg godt både uten håp og røtter.

-Flickr.

"Historiehjulet til mine forfedre har falt av. Kan noen hjelpe meg? Jeg klarer ikke mer!"

Nei, jeg tror ikke noen vil hjelpe henne. Dette har to årsaker:

A) Vi har blitt et narsissistisk folk, og et av de fremste kjennetegn ved narsissister er at de ikke har interesse for sine røtter. Tvert imot ser de røtter som en hemsko, en klamp om foten, noe som hindrer deres frie ego-utfoldelse. Derfor ønsker vårt folk i dag å utslette historiens spor fra vår bevissthet.

B) Det finnes ikke lenger noen som forstår hva en gård er, heller ikke på Toten. En gård blir nå sett på som en kulisse, som noe som skal konsumeres, og ikke som et levende historiemaleri i kulturlandskapet.

Forøvrig er dette et hjul til Rakarive.

-Flickr.

Endelig var den nede igjen fra taksvillene og plassert trygt på jorda der den hører hjemme, husmannsplogen etter min tippoldefar, den store herr Fossemøllen, som vant stedet jeg tapte.

Det kan ikke være mye tvil om at dette var en kuplog, den er altfor spak til å være en hesteplog, og okse hadde de neppe. Så her var det kua som drog plogen, og kanskje i nødsfall kjerringa.

Som dere kan se er draget knekt, og dette er ikke tilfeldig, da det er et budskap fra vår stamfar om at draget for vårt fedrealter er brutt. Dette skulle ikke ha skjedd, ingen hadde rett til å krenke fedrealteret herr Fossemøllen vant for oss, den første frie kulturbærer av Grythengen. Ved dette har vi brutt det fjerde bud om at man skal hedre fedrearven, ellers kan det ikke gå oss vel. Derfor må draget til denne plassen repareres, slik at kulturbærerne ved vårt hellige fedrealter og dette unike historiemaleriet i kulturlandskapet, kan gjenoppta sin gjerning.

-Flickr.

Arvdrageren!

Arven etter mine forfedre har blitt så tung å dra. Og jeg har ingen til å hjelpe. Selv gampen er borte.

-Flickr.

Dette ble herlig, utvilsomt av de beste stilleben jeg har sett i hele mitt liv! Hvilken henslengt, behagelig stemning, med perfekt belysning, i de grønne enger. Alt ble også rett i boks, redigerte egentlig ingenting i Lr. Et av disse sjeldne øyeblikk hvor alt klaffer. Som skyggevokter av Grythengen kjenner jeg meg riktig stolt over å ha klart å hente fram en slik kraftig skygge fra ilden bakenfor, den til mine forfedre.

-Flickr.

Rustnet skjønnhet.

-Flickr.

Det ble fint! Nå blir det fullt kjør (i denne helga også😏), så flere bilder blir det nok ikke på noen dager. Men hvem blir ikke sprudlende glad av en slik flott hesteplog?

God helg!

-Flickr.

Skulle noen mene disse gamle jordbruksredskapene etter mine forfedre er gammelt skrot som bør resirkuleres, da er de i ferd med å tape sin sjel til Kjøpesenterlandet. Disse maskinene er som blomster på en grav, der de hyller den gamle låven sin, og skal få vende tilbake til jorden der de hører hjemme. Å fjerne dem ville være gravskjending.

I tillegg danner de en buffer mellom tunet og pumpehuset, slik at de gjør tilværelsen oppe på tunet litt mer levelig. Samtidig som de bærer i seg budskapet om asketenes storhetstid under Bedehuslandets blomstringstid her i Øverskreien, hvilket var min tid. Disse maskinene tilhører en annen kosmologi, Bedehuslandets kosmologi, mens pumpehuset er et uttrykk for Kjøpesenterlandets iskalde, cartesianske verdensbilde.

De som ikke ser skjønnheten i gamle maskiner og ting, har mest sannsynlig narsissistiske tendenser, og bør som motgift snarest melde seg inn i fb-gruppa "Merket av tidens tann", som jeg har stor glede av.

A world in which we feel the cultural trace of human beings before us who made and loved every part.

A world in which we have an entirely new understanding of what it means for the world to be sustainable: not a technical matter, but a matter in which respect for the whole governs.

Above all, there is a world in which meaning exists. The deadly and frightening state in which we do not know why we are here, is replaced by a world in which there is a natural and accurate and truthful picture — an answer to the question ‘why am I here’ – one that is not made up, but that stems from and accords with the true nature of things.

- Christopher Alexander

***

Etter å ha tenkt nøye gjennom saken, har jeg kommet til at den beste måten å bekjempe Kjøpesenterlandet på, er ved å omfavne Bedehuslandet. For det seinmoderne mennesket finnes neppe noe mer provoserende enn Bedehuslandet, og for disse menneskene kan det ikke tenkes en mer irriterende skikkelse enn asketen og ruralisten M.J. Dahl.

La det være klart, det er grunnet Kjøpesenterlandet disse gamle maskinene etter mine forfedre, mistet låven sin!

Da er det meste av den gamle jordbruksredskapen ute, tømmersledene får stå igjen til vinteren, stassleden også. Samt at det ligger igjen noen skikkelig gamle treploger jeg fikk øye på i dag oppe på takstolene, disse ser ut til å være fra Herr Fossemøllens tid, den gang dette var en husmannsplass. Disse kan jeg ikke ta ut, de må bevares særskilt.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å la denne gamle redskapen stå her og rustne og råtne vekk, som en stille protest i gresset. Men jeg får så mange ideer når jeg går, og kom til å tenke på at jeg kanskje bør sette dem i stand igjen, for å lage en skikkelig skulpturpark ala Christian Ringnes sin park i Ekebergåsen.

Tanken er da at jeg lager jernskjelletter over mine forfedre, hvor de står bak redskapen sin, enten her hvor låven stod, eller rundt på plassen. Dette for å lage en kraftigere markering av at historiehjulet har stoppet her i denne gamle enga mi.

Plassen vil jeg døpe om til "Tornerosegarden - der historiehjulet stogga".

For ingen hadde lov til å røre Grythengen, da hun var meget skjør, og derfor straks frøs til is da hun ble berørt av modernitetens klamme hånd.

-Flickr.

Såmaskinorgelet! Ja, for når man drar denne gamle såmaskina, da lyder det som orgelmusikk fra frøpipene, en vidunderlig klang. Bedre musikk til arbeidet kan man ikke ha!

De er så forunderlig vakre, disse gamle maskinene. Denne skjønnheten har de fått fordi de ikke ble laget for profitt, men som en takkebønn til vår Herre, som gir oss brødet av jorden. Bare se på grønnfargen, den er nesten mer natur enn løvet på trærne, og frøpipene, som kjæler lett med jorden, har jordens farge.

Da jeg gikk turen min i dag, begynte jeg plutselig å fantasere om å få låne en gamp, og å dra på bedehuslandsturne rundt Totenåsen. Hvor jeg dro ut fra Holmstadengen over til Solhøy bedehus i Hurdal, videre over om Skrukkelia til Moen kapell, hvor M.J. Dahl ligger begravd, deretter tilbake om Kolbu, hvor Dahl hadde så mange tilhengere, så om Lensbygda og tilbake til Holmstadengen.

Såmaskina ville spille rollen til såmannen i Jesu lignelse, med håp om at noen frø kunne falle i fruktbar jord, hvor jeg la det eksemplaret av Pris Herren jeg fant på stabburet, i frøkammeret.

Kanskje kunne Erlend Berge stille opp på Solhøy bedehus når jeg kom over åsen, for å signere sin bok Bedehusland?

-Flickr.

De siste frø som ble sådd på Grythengen av stedets siste kulturbærer. Selv fikk jeg ikke lov til å være kulturbærer av denne plassen, men fikk rollen som skyggevokter.

Da jeg "fremkalte" dette bildet slo det meg at jeg bør finne et fint lite glass og legge disse frøene på, som jeg oppbevarer på en trygg plass for framtidige generasjoner, i tilfelle det her en gang skulle komme en ny kulturbærer av herr Fossemøllens ætt.

Disse blir da Tornerose-frøene for denne plassen. Et håp om et framtidig under, det at enga mi en gang igjen kan bli det eventyret den var.

-Flickr.

Svingploghåndtaket oldefar holdt i.

-Flickr.

Med møkksluffa til tippoldefar.

-Flickr.

Motlyset får den rustne fjørharva til å skinne som bronse.

-Flickr.

7ende generasjon skyggevokter.

-Flickr.

7ende generasjon i sving i de grønne enger, med slåmaskina til oldefar. Dessverre vil ikke Anti-Dahl ha henne her.

-Flickr.

Ja, gamle hesteplog, i det minste står stabburet. Dere er vel omtrent jevngamle, tenker jeg.

-Flickr.

Til minne om bestefar.

-Flickr.

Rakarivehjulet.

-Flickr.

Uendelig vakkert! Å dokumentere disse hjemløse maskinene etter forfedrene mine, kjennes svært meningsfylt. Selv om alt har blitt uten mening i vår tid, og ikke minst på denne plassen, hvor det rurale Norge var på det mest meningsfylte.

Takk til bestefar, som tok vare på disse maskinene, slik at det kunne bli igjen litt mening til meg også!

-Flickr.

Denne møkksluffa etter min oldefar, med 70 år gammel størknet kumøkk i, er så vakker at jeg nesten tar til tårene. Den gjør seg svært godt sammen med stabburet.

-Flickr.

-Flickr.

Dette er det eneste bildet jeg fikk tatt av Grythengen før nedfylling av låvemuren og opprettelsen av pumpehuset, som mest ligner et gravmonument, hvilket det også er. Komposisjonsmessig ble bildet meget bra, men dessverre ikke helt på høyden teknisk.

Fotografiet har vært vist tidligere, men her er en ny versjon med to filtre oppå hverandre, et for å framheve høstfargene og et for å gi det en retro-effekt.

Tunet må selvsagt få tilbake låven sin, men først må gården få igjen gardskoronaen, teknologien og kulturen sin, hvis ikke får låven ingen mening, da en gård er en helhet, lik ei celle, hvor tunet er cellekjernen. Vi har vært her i 7 generasjoner, og skal det ta 7 generasjoner til å få tilbake låven, får det gjøre det.

Sørgelig er det allikevel at en generasjon, etterkrigsgenerasjonen, klarte å ødelegge for 14 generasjoner. For det er jo slik at man har plikt til å overlate en gård i bedre hold til kommende generasjoner, enn slik man fikk den. Istedenfor sammensverget hele samfunnet om å knuse fedrealteret vårt!

Våningshuset er imidlertid nå restaurert i verdig empirestil.

-Flickr.
Kjernen i prosjektet handler for meg om forholdet mellom analyse og intuisjon, og om risikoen som er forbundet med uansvarlig bruk av våre evner som mennesker.
Det er denne dualiteten mellom de hverdagslige objektene og menneskets måte å bruke sine verktøy på som er kjernen i prosjektet. Gjennom våre oppfinnelser har mennesket utviklet seg og lagt under seg hele vår planet ved hjelp av det mest avanserte verktøyet av dem alle; vår hjerne.

Paradokset i dette er at skjebnen til planeten, og vår egen fremtid, avhenger nettopp av vår egen fornuft og evnen til å gjøre valg som ikke umiddelbart gavner oss selv. Spørsmålet som da trenger seg på er; evner mennesket å være altruistisk? Kan vi klare å begrense vår negative påvirkning på naturen rundt oss? En natur vi selv er avhengige av for å kunne overleve som art. - Fotograf Jo Bentdal, om utstillingen "The Law of the Instrument", Fotografi nr. 5, 2018, s. 66
Da vi kjørte hjem fra skolen i dag fortalte eldstejenta at hun hadde lyst til å bo på bondegård. Jeg fortalte da at vi bor på en bondegård, bare det at den ikke har noen låve. Hun ble nysgjerrig og spurte masse om hva slags dyr her var, hvem som passet dem, etc.

7ende generasjon kulturbærer på Grythengen ville blitt den fremste, da hun gråt da hun ikke fikk sove på Tilla-rommet, fordi hennes bestefar og hans bror sov der da de var barn. Slik kjenner hun allerede en tilhørighet til sine forfedre.

Even Michelsen Fossemøllen ville kastet seg i havet hadde han fått vite om Grythengens skjebne, da han i 1871, 73 år gammel, ble med på husmannsvelferden over til det lovede land, etter å ha frikjøpt denne husmannsplassen for sin sønn.

Det var hans sønne-sønne-sønne-sønnesønns datter som hørte hjemme her, ingen andre. Fordi dette var vårt fedrealter, og er derfor hellig.

I Kina har myndighetene igjen gjort den store gravbørstedagen til landets viktigste helligdag, og støtter istandsettingen av de mange fedrealtrene rødegardistene knuste under kulturrevolusjonen. Grythengen ble knust av den samme generasjonen som knuste fedrealtere i Kina, men norske myndigheter vil, i motsetning til de kinesiske, ikke innrømme at dette var galt, og derfor heller ikke støtte istandsettingen av våre mange knuste fedrealtere.

Dette er et brudd på det fjerde bud, om å hedre fedrearven. I motsetning til hva mange tror, er det fjerde bud først og fremst et påbud om å ivareta våre forfedres kulturarv og levesett. Gjør vi ikke det kan det ikke gå oss vel, og som en følge ser vi nå at hele vårt land kollapser. Fordi vi ringeaktet Bedehuslandet!

-Flickr.

Generasjon 7 svinner hen, og med henne falmer de siste rester av Bedehuslandet ut av historien. Alle i Kjøpesenterlandet gleder seg. Vi vil ikke ha levende historiemalerier i kulturlandskapet på Toten. Dette er Subeksurbania!

-Flickr.

Potetharvhåndtak.

-Flickr.

Størknet kumøkk.

-Flickr.

7ende generasjon i sving ved svingplogen hans tippoldefar.

-Flickr.

7ende generasjon.

-Flickr.

7ende generasjon.

-Flickr.

Fjørharv.

-Flickr.

Det er som om tingene selv gjør opprør etter at menneskene har gått. Til slutt er det dem som blir stående igjen og protestere alene og uten stemme. - Erling Sandmo

I vakuumet av låven.

-Flickr.

NAV.

-Flickr.

Stålharva (fjørharv) til stålmannen, min oldefar, for skulle man overleve oppi her måtte man være laget av stål. Imidlertid hadde de grendehjerter og delekultur på hans tid, nå har vi stålhjerter og egokultur, og har endt opp som dvaske komfortrotter.

-Flickr.

Fjørharvhåndtak.

-Flickr.

Bestefars slåmaskin.

-Flickr.

Potetharvjusteringsskrue.

-Flickr.

***

Forunderlig er det hvor mye gammel redskap etter låven som lå igjen i skrothaugen i uthuset. Bestefar kjente nok en stor sorg da denne ble revet, og godt var det at han ikke klarte å kvitte seg med den gamle redskapen. Omtrent halvparten er ute nå, og enda står det noen maskiner i jordekantene og nede i dalen, som bør få slutte seg til sine gamle arbeidskamerater igjen. De tar seg riktig godt ut!

Kanskje talte mine forfedre til min bestefar og ba ham ta vare på jordbruksredskapen deres, på samme vis som de nå har talt til meg for å dokumentere dem? De har et budskap til grenda og nasjonen, et budskap om at dette var deres låve, deres tun, deres gardskorona, deres skog, deres enger, deres gråsteinsjord, deres kultur, deres teknologi. De var penslene som skulle forme historiemaleriet Grythengen, i kulturbærerens og historiemalerens hender, mens de nå står her som kulisser. Slik alt har blitt det i vårt nye kjøpesenterland. Her, hvor bedehuslandet var på det ypperste!

I går talte mine forfedre til meg gjennom den kjente fotografen Per Maning og hans fotoprosjekt Minus en, med stilleben av gjenstander etter hans avdøde kone.
Stilleben (fra tysk Still-leben: «stille liv», fransk: Nature Morte «død natur») er et kunstverk som gjengir objekter i ro, ofte som oppstillinger av hverdagslige gjenstander som enten er fra naturen (blomster, frukt o.l.) eller menneskelaget; vaser, glass, mat osv. Genren er i slekt med dekorasjonsmaleriet og har vært dyrket siden oldtiden. - Wikipedia
Med det samme visste jeg at dette var en beskjed fra mine forfedre, og at jeg skal kalle mitt nye fotoprosjekt Minus låven, da både de gamle redskapene, tunet og garden er uten låven sin, og derfor uten mening. Dette budskapet fikk jeg dagen etter at jeg hadde dratt redskapen ut på tunet og plassert dem, og jeg ser nå at jeg har plassert dem som et stilleben over plassen til låven deres.

Dette forsto jeg ikke i forgårs, men vet nå at etter at jeg hadde gjort dette, anså mine forfedre at det var tid for dem å åpenbare deres visjon for meg. Budskapet ble formidlet gjennom fotograf Per Maning, et klokt valg av mine forfedre, og jeg vil studere Manings arbeider.

La det være klart, Grythengen er nå et atelier for mine forfedre, hvor det skal råde ro og verdighet!

Da jeg tok dette fotografiet av svingplogen til oldefar, visste jeg enda ikke at dette var et stilleben, og mine forfedre hadde enda ikke åpenbart sitt oppdrag til meg.

Med stor respekt og ydmykhet vil jeg nå forsøke å realisere Minus låven etter mine forfedres vilje.

Gamlefar får stikke opp igjen låven og hvor de forskjellige rommene og funksjonene var, slik at jeg kan forholde meg til disse, i tillegg til å tegne en skisse av den gamle låven.

De gamle fotografiene av låven er dessverre borte fra plassen.

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.