A Real Viking Helmet

This Viking helmet from early Viking Age is one of the best preserved in the world, and is to be found at the treasuries of the National History Museum in Stockholm. As you can see it has no traces of horns, and this has never been found on any Viking helmet. The horn myth might bee one of the greatest PR-tricks ever, promoting our glorious past in the ages of romantic nationalism.

See a larger resolution of this beautiful helmet following the link below.

-Wikimedia.

PermaLiv AS i front for kosmolokalisme i Norge

Jippi! Endelig blir kosmolokalisme tatt på alvor og det bevilges 10 millioner kr. til et forskningsprosjekt om temaet. Ledet av en av P2P-Foundations aktivister fra Estland. Som Norges første selerklærte kosmolokalist og langvarig støttespiller for P2P-Foundation, er jeg ikke lite stolt😄

- First ever ERC Starting Grant at Ragnar Nurkse Department of Innovation and Governance

Dr. Kostakis will use the €1.1 million ERC Starting Grant for a four-year research project titled “Cosmolocalism” that will advance understanding of the future of work in the age of automation and beyond.

“We will create an interdisciplinary team consisted of three postdoctoral researchers and at least four PhD students. We will utilize our networks with global changemakers, from governments and top-universities such as Harvard, MIT, and ETH Zurich to prominent NGOs such as the Greenpeace or the P2P Foundation, to create awareness of new forms of production that may be more free, fair, and sustainable,” says Kostakis.

“Similarly how a free and open encyclopedia Wikipedia has displaced the Encyclopedia Britannica, the emergence of networked micro-factories are giving rise to new open-source forms of production in the realm of design and manufacturing, ” he says, adding that such spaces can either be makerspaces or other co-working spaces, equipped with local manufacturing technologies, such as 3D printing and CNC machines or traditional low-tech tools and crafts.

Vil legge til at PermaLiv er det første norske nettstedet som benyttet begrepet kosmolokalisme på norsk, og jeg ser fremdeles at jeg er den eneste som har omtalt fenomenet i Norge. Det er ubegripelig hvor bakstreversk dette landet har blitt, og det blir stadig klarere for meg at når det gjelder nytenkning ligger jeg milevis foran resten av nasjonen.

Uansett, merk deg begrepet kosmolokalisme, og legg deg gjerne bak øret at jeg med PermaLiv var først ute med å omtale begrepet i Norge. Dette er framtidas arbeidsliv!

Artikkelen nedenfor ble skrevet i 2017.

***

En svært bra artikkel om konsekvensene av kapitalismen og jaget etter profitt:

- Brenner tonnevis med usolgte klær

Selv ble jeg oppgitt etter en rusletur på totenjordene i høst, og all storpoteten som blir liggende igjen fordi den er utenom standard. Det lå igjen utrolige mengder dumpet potet på jordene, dette blir nesten som dumpingen av bifangst hos fiskerne.

- Rusletur ved Kraby på Toten 

Ja, jeg fatter og begriper ikke hvorfor vi mennesker holder på med dette profittjaget? Selv når det gjelder bomiljøet vårt vraker vi en menneskeorientert design til fordel for en profittorientert. Ross Chapin har med sine lommetun gitt oss et innblikk i hvor fantastisk vi kunne hatt det hvis vi designet for vårt eget velbehag, og ikke for bunnlinja.

- Verandaen – limet i tunet

Alt er så trist, og det føles så meningsløst å være del av et samfunn hvor jakten på profitt trumfer enhver fornuft. Jeg ønsker ikke å være deltaker i dette samfunnet! Men har intet sted å flykte.

Profit can be achieved in following ways:

• The workers get paid less than what products are sold for.
• The products are sold for more than their value.
• The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.
• You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.
• Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.
• You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.

Kosmolokalisme

Svaret på disse utfordringene er kosmolokalisme (global deling i kunnskapsnettverk med lokal tilpasset produksjon). PermaLiv AS står i spissen for kosmolokalismen i Norge. Les følgende artikkel:

- Design global, manufacture local: a new industrial revolution?

This idea comes partly from discourse on cosmopolitanism which asserts that each of us has equal moral standing, even as nations treat people differently. The dominant economic system treats physical resources as if they were infinite and then locks up intellectual resources as if they were finite. But the reality is quite the contrary. We live in a world where physical resources are limited, while non-material resources are digitally reproducible and therefore can be shared at a very low cost.

Moving electrons around the world has a smaller ecological footprint than moving coal, iron, plastic and other materials. At a local level, the challenge is to develop economic systems that can draw from local supply chains.

Imagine a water crisis in a city so severe that within a year the whole city may be out of water. A cosmolocal strategy would mean that globally distributed networks would be active in solving the issue. In one part of the world, a water filtration system is prototyped – the system itself is based on a freely available digital design that can be 3D printed.

This is not fiction. There is actually a network based in Cape Town, called STOP RESET GO, which wants to run a cosmolocalisation design event where people would intensively collaborate on solving such a problem.

The Cape Town STOP RESET GO teams draw upon this and begin to experiment with it with their lived challenges. To make the system work they need to make modifications, and they document this and make the next version of the design open. Now other locales around the world take this new design and apply it to their own challenges.

En storpotet som av profitthensyn ble for stor til å spises.

Relatert

P2P ACCOUNTING FOR PLANETARY SURVIVAL

Tors hammer og det kristne kors

På Historiska museet har man mange gamle gullskatter, ikke minst oppdaget etter at man fikk dypere ploger på 1920-tallet. Her er noen flotte utgaver i rent gull av Tors hammer, som man bar på denne tiden med like stor selvfølgelighet som det kristne kors i dag. Tor var da også hvermansens gud, mens Odin mer tilhørte overklassen.

Hva jeg kom til å tenke på er hvilken symbolsk forskjell det er på disse to smykkene, selv om det må innrømmes at mange også bruker korset som en hammer til å slå folk i hodet med. Men mens hammeren symboliserer styrke, kamp og selvhevdelse, står korset for håp i lidelsen, ydmykhet og empati. Så i sannhet var overgangen til kristendommen litt av en kulturrevolusjon!

-Wikimedia.

Norge har etter mitt syn hatt to storhetstider:

A: Vikingetiden, symbolisert ved Tors hammer.

B: Lekmannskristendommen, symbolisert ved korset, som slik jeg ser det nådde de ultimate allmenninger i grenda mi ved Totenåsens apostel M.J. Dahl.

Selv er jeg like stolt over begge disse to høydepunktene i vår nasjons historie!

Norge av i dag vil jeg derimot ikke ha det ringeste med å gjøre!

-Wikimedia.

Our Scientific World View is False

By empirical standards, this is a startling proposal. All these forms of making are dependent on perceptions and actions that might be imagined as appropriate and natural for a 14th-century Christian monk, or for a Sufi saint. They are far removed from the current late-20th century version of our scientific world view, and what it tells us to do. - Christopher Alexander

-Wikimedia.

Gatehund i bånd

Noe jeg ikke har tenkt skikkelig over før mitt besøk ved Fotografiska, er hvor bredt gatefotografi-begrepet fatter. Her er riktignok med mennesker, men noen gatefotografer spesialiserer seg på hunder, og endog noen fotograferer kun løv som har falt ned på gata, og gjør suksess med dette. Så det gjelder å finne sin nisje.

-Wikimedia.

Min visjon for Grythengen (Rosendals Trädgård by Stockholm)

Djurgården ved Stockholm er et vidunderlig sted, med store intakte ekeskoger, parker og palasser. Her gikk jeg meg en lengre tur mens familien var på Grøna Lund. Storesøster vil nok dit igjen, da hverken mor eller svigermor turte å bli med henne på berg og dalbane og andre installasjoner hun kunne skryte av for venninnene.

I tillegg til ekeskogene var det å komme til Rosendals Trädgård en velsignelse, jeg kom hit etter stengetid og var stort sett alene sammen med tamme rådyr og enorme flokker av stær. Det viste seg også at plassen var omgitt av store områder med økologisk landbruk.

Hva som med ett slo meg er at Rosendals Trädgård er min visjon av Grythengen. Slik skal jeg ha det på plassen min, omgitt av skjønnhet, permakultur, kretsløp, fugleflokker, skog og vann. Dessverre er slektsgården min nå det totalt motsatte av mine visjoner for stedet, slik at jeg ikke har krefter til å sette så mye som en eneste settepotet. Inne i våningshuset har jeg det riktig bra, men med det samme jeg kommer utenfor døra gripes jeg av motløshet av det vanvittige trykket av subeksurban motkultur, som omgir gårdens hjerte og gardskoronaen. Derfor er jeg nødt om å tilbake til byen så raskt som råd er, slik at jeg kan slåss for min rurale kultur og unike rurale historie i landflyktighet.

Når jeg ser for meg hvordan Grythengen var i sin storhetstid, med fyrrig sveitservilla og okergult stabbur, med låve, beitedyr, lokal kretsløpsteknologi, de ultimate allmenninger, vanningsila øverst i jordet og ikke minst STILLHET, gripes mitt hjerte av en ubegripelig sorg.

Skal du til Stockholm og er glad i økologisk landbruk, stillhet og skjønnhet, er Rosendals Trädgård en unik oase å besøke.

Bildet ble ved en feiltagelse tatt i jpeg, men ble svært bra. Det er nesten så jeg lurer på om ikke prosessoren i kameraet gjør en bedre jobb med fargene enn Lightroom?

-Wikimedia.

Slik kunne det vært på Grythengen hvis storsamfunnet og etterkrigsgenerasjonen hadde respektert plassen min. Istedenfor konsumerte de den, og alt hva som konsumeres ender opp som søppel. Tilbake ligger en subeksurban søppelplass, slik alt blir det i konsumentsamfunnets kjølvann.

-Wikimedia.

Selv fugleskremslene var vakre her ved denne skjønnhetens oase i vår fortapte verden.

-Wikimedia.

Relatert

Harvesting Hope: the Permaculture Movement in India

Dahls dobbeltgjenger, min kommende utstilling hos Fotografiska, samt litt om Nordens fotohovedstad

Gjøvikregionens fremste fotograf, Tore Engen, publiserer for tiden en portrettportefølje av Dahls dobbeltgjenger. Her følger noen kommentarer til portrettene:

Se portrett 1 her.

Hvilket vidunderlig gjenskinn har du ikke fått i øynene! Portrettet ligner svært mye på de gamle portrettmaleriene som hang i bedehusene rundt Totenåsen av emissær M.J. Dahl i Holmstadengen her i Øverskreien, der han stirret mot himmelen med et himmelsk gjenskjær i øynene, med et mykt ansiktsuttrykk. Minner meg på at jeg må prøve å få fatt i ett av disse portrettmaleriene for å forevige det plassert i hans kjære Holmstadengen, før plassen hans faller ned. Men nå fikk jeg a73 sammen med ny tamron 28-75 f.2.8 på onsdag, og debuterer med kameraet under stockholmsturen neste uke. Og både kameraet og linsa er så små at jeg er sjokkert, linsa er både mindre og lettere enn min tilsvarende aps-c-linse fra Canon. Og dette er fullformat!

Se portrett 2 her.

Flott, flott! Denne fyren du stadig portretterer minner meg igjen skremmende mye om emissær M.J. Dahl, som levde i Holmstadengen og som jeg har kalt Totenåsens apostel. I et tidligere portrett var han som Dahl i bedehusportrettene, himmelvendt og med et mykt drag, mens her ser jeg for meg Dahls uttrykk da han i dødsforakt gikk på den steinete jorda i Øverskreien bak plogen. Dahl fikk da også Landbruksselskapets diplom for sitt forbilledlige jordbruk! Selv har jeg tanker om å sette ut de gamle bedehusportrettene av Dahl i hans gamle miljø i Øverskreien, men når jeg er ferdig med dette kunne jeg godt tenke meg å hyre inn denne fyren for å lage realistiske portretter av Dahl i hans gamle miljø. Se likheten her: https://lokalhistoriewiki.no/images/Magnus_J._Dahl.jpg

Ellers var jeg på Fotografiska i Stockholm forrige dagen, den tredje viktigste årsaken til å besøke Skandinavias hovedstad, etter Gamla stan og Djurgården. Djurgården har noen vidunderlige gamle ekeskoger, som kan minne om hvordan Sør-Skandinavia så ut før all skipsbyggingen, og jeg vil oppfordre fotografer til å spandere en tid i disse. Selv kom jeg imidlertid til å fotografere i jpeg her, da jeg måtte nullstille mitt nye a7III med sitt håpløse menysystem, så disse ekeskogene vil få et nytt besøk ved neste tur.

Jeg arbeider som sagt med ei kaffebordbok fra engene etter grenda mi, til min kommende grendekafé på Gjøvik, men fikk skikkelig lyst til å prøve å få en liten vegg i Fotografiska, for å presentere prosjektet. Dahl var da også rosenianer, ikke haugianer, og hentet sin åndelige inspirasjon fra Sverige, hvortil han så strake vegen fra kontoret sitt i Holmstadengen, så kanskje kan denne forbindelsen til Søta bror hjelpe til med å åpne dørene hos Fotografiska, med en liten vegg for mine grendefotografier med tilhørende grendepoesi? Simen Johan fra Finnmark hadde fått en hel hall for sine fantastiske Photoshop-dyrefotografier, hvor han plasserer dyr inn i fremmede miljøer og konstruerer helt nye arter, bl.a. en ny art satt sammen av 7 fugleartet i Ps. Men som påpekt, Fotografiska sammen med unike Gamla stan pluss de forunderlige ekeskogene ute på Djurgården, hvor jeg pussig nok var helt alene og kunne vandre rundt mellom disse gamle ekene og føle meg i en forhistorisk skog midt i denne verdensmetropolen, gjør etter mitt syn Stockholm til Nordens fotoby nr. 1!

Kunne jeg fått en liten vegg hos Fotografiska er suksessen sikret! Fra høsten av vil jo også alle utstillingene sirkulere mellom Stockholm, New York og London. Imidlertid er bygget i London så stygt at jeg helst ikke vil utstilles der. Fotografiska på Sødermalm er derimot en perle😊

Så la oss nå håpe at historien om rosenianeren i Holmstadengen, med fritt utsyn fra sitt kontor til Sverige, hvorfra han hentet sin åndelige inspirasjon mens han samlet Pris Herren og skrev sine taler, kan smelte hjertene hos Søta bror💓

Arbeidet med kaffebordboka går uansett ufortrødent videre, nå med fullformat. Imidlertid synes jeg solnedgangsbildene har en tendens til å få et gulstikk, og har derfor her kjørt det gjennom et filter som heter White Neutralizer. Kanskje vil det fungere bedre hos PhaseOne, som Sony-fotografer gjerne sverger til? Tror det følger med en gratis utgave for de som har kjøpt Sony-kamera? Se ellers originalfoto nedenfor.

-Wikimedia.

Överbefolkningen är den primära orsaken både till den systematiska förstöringen av naturen och den omgripande civilisatoriska fulheten

Genomförande av en ekologisk estetik kräver att vi inviterar döden in i vår kultur och gör den till hedersgäst i de kommande generationerna. Den explosiva ökningen av mängden människor på jorden under de senaste 150 åren är utan motstycke mänsklighetens största problem. Överbefolkningen är den primära orsaken både till den systematiska förstöringen av naturen och den omgripande civilisatoriska fulheten. Det finns ingen som helst möjlighet att vi med en befolkning som ens är i närheten av sin nuvarande storlek kan skapa stabila, hälsosamma och vackra villkor för livet på jorden. Överbefolkningen kommer oundvikligt att betyda fortsatt utarmande av planetens upplagrade reserver av energi, mineraler, färskvatten och fruktbar mylla. Vi kommer att fortsätta förstöra de ekologiska systemen och tränga bort allt fler djur- och växtarter från jordens yta. Människans egen lott kommer att bli ökad ofred och elände. Endast om vi reducerar vårt antal dramatiskt, kommer det att bli plats för livets skönhet att åter kunna veckla ut sig mellan oss. – Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 250

Relatert

Befolkningsveksten er et klimaproblem (Svart bra artikkel om temaet i Harvest, og denne er ikke bak en betalingsmur!)

-Flickr.

Currently, approximately 1/3 of the land area is directly converted to agricultural lands. More than 40% is under conversion and fragmented, and less than 25% remains intact. The majority of this is however located in the Arctic and in deserts. Also, many critics of overpopulation point to the fact that the Earth's population of roughly 6.8 billion people occupies less than half a percent of the Earth's land, an area comparable to the US state of Texas (268820 square miles), which would leave each person an area of 1,102 square feet available for habitation.

Riddarholmen sett fra Mariaberget

Vi gikk opp på Mariaberget for å se måneformørkelsen, men leste etterpå at Skeppsbron var plassen å være. Uansett var horisonten mest sannsynlig for overskyet, uten at jeg vet dette sikkert.

I det minste hadde vi flott utsyn til vakre Riddarholmen, dessverre med enkelte monstrøse nyskapninger i bakgrunnen.

Skal forsøke å legge til noen flere utsiktsbilder herfra senere.

-Wikimedia.  

Ryggmargstilliten som knakk

Ikke godt å si nøyaktig, men det vil i hvert fall med nødvendighet senest gå over når alt vi kjente som den norske velferdsstaten – tillitsbasert som det har vært mulig å ha den pga. en liten og relativt homogen populasjon, økonomisk utjevning til slaveklassens fordel, en trygg, nasjonal identitet, all fremtidsoptimisme og all tilbakelent tilfredshet med et usedvanlig fritt og lettlevd samfunn der man ikke til stadighet føler seg som en fremmed, er ugjenkallelig og fullstendig pulverisert. Da vil det endelig ta slutt. Såpass kan jeg love uten å ta kjeften for full. Om det gjør saken veldig mye bedre er vel mer tvilsomt, men man kan ikke få alt heller. Makan. - Achsel Ford

Personlig har jeg tapt all tillit til mine medmennesker, bankvesenet, revisjonsvesenet, NAV, stats- og kommunesektoren, kapitalismen og demokratiet i løpet av de siste par år.

Videre har jeg mistet enhver følelse av tilhørighet i samtidskulturen og til det moderne samfunnet. Ikke på noe vis kjenner jeg meg norsk. Hele min identitet er dahlittisk og fossemøllingsk, altså utdødde identiteter. Men så ser da også folk på meg som en levende død, en man helst bør skygge unna.

Men så har da ikke heller Norge og nordmenn lenger noen ryggrad. Den gikk i oppløsning sammen med arven etter Totenåsens apostel og engene etter grenda mi.

Personlig er jeg av den merkelige oppfatning at skal Norge igjen bli et trygt og godt land, må grenda mi få igjen engene sine, slik at arven etter Dahl og Fossemøllen kan gjenoppstå. Selvsagt en klin kokos følelse med røtter i pussige bias evolvert gjennom årmillionene, men likevel er det slik jeg ser det.

Quo vadis, Noruega?

***

Ingen dårlig førsteplass fra vår nabo i sør. Skal vi imidlertid bevare tilliten i Skandinavia, som møysommelig har blitt bygget opp gjennom århundrer, må vi få stanset innvandringen fra land med lav tillit i befolkningen.

Sosial tillit er den tilliten vi har til andre mennesker selv om vi ikke kjenner dem.

De tallene på sosial tillit som er brukt i studien, er fra en studie hvor folk er spurt om de generelt stoler på andre mennesker. Tillitsgraden i hvert land er gjort om til prosent.

Tallene er fra 2011. Ifølge Christian Bjørnskov vet man at tillitsnivået er nokså stabilt over mange år, og derfor kan tallene gi et bilde av situasjonen under andre verdenskrig. De tre nordiske landene har høyere nivåer av tillit enn noe annet sted i verden.

Den sosiale tilliten i de 30 okkuperte landene varierer fra 11 prosent i Makedonia til hele 68 prosent i Danmark.

Professor og tillitsforsker Gert Tinggaard Svendsen er enig:

– Mye tyder på at den danske tilliten har dype historiske røtter. Nivået i dag er nok ikke så ulikt fra tidligere. Vi kan imidlertid ikke bevise det, siden det ikke finnes tillitsmålinger fra andre verdenskrig, sier Svendsen. Han er professor ved institutt for statsvitenskap ved Aarhus Universitet. Svendsen har ikke deltatt i den nye forskningen.

- Derfor overlevde så mange danske jøder nazismen

Mitt første A73-foto

Mitt første A7III-fotografi, og jeg må si at lavlysegenskapene imponerer. Bildet er tatt uten blits i en mørk restaurant på iso 5000, og selv på iso 500 ville jeg fått svært mye mer støy med min 70d. Zoom inn på fotografiet og se ellers metadata hos Wikimedia her.

Dessverre skjønner jeg fremdeles ingenting av menysystemene, som mange synes er svært kompliserte, og kjører derfor på helautomatikk og jpeg. Føler meg helt amatør med en altfor dyr lekesak😏

Ripsbærminne

Du gamle ripsbusk i hagen står,

med friske bær,

år etter år.

Eit lite sumarminne

vart du i kveld,

i ein liten barnemunn,

full av raude ripsbær.

Slik du det eingong her var

for hennar tippoldefar.

Ho skulle fått vekse opp i lag med deg,

men herr Fossemøllens augnestein

er ikkje lenger ein plass

for små barnetær.

Sjølv om du er full

av herlege

ripsbær.

-Flickr.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Her ser man tydelig gamlevegen gå over tunet på Holmstadengen, etter først å ha passert tunet på Grythengen, for så å fortsette til Oksbakken, som var endepunktet for grenda mi. Derfra gikk ti barn til Stange skole gjennom skogen og over tunet her, et strekke på 8-10 km. Kanskje gikk de på sko laget av skomakeren her i engen?

Selv forstår jeg ikke hvordan totningene klarer å leve med tapet av Holmstadengen og Grythengen, disse to kjærlighetsbrukene etter Olterudelva? De må ha mistet sin rurale sjel! Ja, og det har de jo. Det var her den lutherske reformasjonen slo ut i full blomst gjennom allmenningene, med autonomi som en av sine friskeste frukter. Hva som erstattet disse vidunderlige allmenninger var drømmen om Subeksurbania, som er allmenningenes motstykke. Det har altså ikke skjedd noen utvikling, men en avvikling av en kultur som var vår overlegen i alle henseende. Vi har å gjøre med rein degenerasjon!

Mens en sann rural kultur bygger hele hele sin eksistens på retrovasjon!

Vandringen etter grenda mi, fra det lille handels-og industrisenteret Kvastad nederst i grenda, opp til åsbruket Oksbakken, er en av de vakreste, men også tristeste, vandringer man kan gjøre i Norge. Egentlig burde det vært skrevet bok om denne grendevandringen, med alle sine falmende spor og gamle plasser, men dette er noe jeg ikke har kapasitet til på egenhånd. Tittel kunne vært: "En vandring etter grenda til Totenåsens apostel".

Det er klart at det også gjør vondt å ikke kunne leve som historiemaler på den gamle plassen min, som er det bruket som skulle vært grendas velkomstsportal. Nå er det i stedet det nye pumpehuset som ønsker velkommen, og dette er så stygt og synger på en slik heselig sang, at det rett og slett er vanskelig å passere. Lik en Nazgûl som står som en ondskapens vokter, for at ingen skal få komme opp til Holmstadengen og kjenne på en flik at det tapte grendeparadiset.

Kommentar hos Steigan:

Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!

Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Storgarden Holmstad i Øverskreien

Vi ruslet en tur opp til Holmstadengen i kveld, og på vegen knipset jeg dette bildet av storgarden Holmstad. Litt skjemmet ble det av sensoren, men snart kommer nytt kamera:-)

Mitt slektsnavn kommer herfra, da min tippoldefar fra Grythengen, som ligger 500 meter nedenfor, giftet seg med dattera på garden, og hun på død og liv ville ha med seg navnet, da hun syntes hun fikk så lite i medgift.

Egentlig skulle jeg hett Fossemøllen, men at det gikk som det gikk er greit nok, da min reise ble den motsatte av min stamfars. Han var husmannssønnen som endte opp som stolt småbruker med en unik kultur, mens jeg gikk fra å være industrieier til å bli kvitt arbeiderklassesøppel, som mistet min kultur og tapte stedet herr Fossemøllen vant.

Uendelig trist er det å vandre i denne grenda, og å vite at alt hva mine forfedre var og hadde, er og har ikke vi nå. Tapene av Grythengen og Holmstadengen som levende elvebruk er så store at det er umulig å fatte! Jeg forstår heller ikke hvordan folk makter å leve med slike tap?

Totenåsens apostel M.J. Dahl holdt sitt første møte på Toten i finstuggun her på Holmstad i 1892, hvor min oldefar var til stede, og hvor han var av de første totninger som ble frelst, sammen med en liten håndfull andre øverskreiinger.

-Wikimedia.

Hvilken uendelig forskjell er det ikke på et våningshus og en villa! Våningshusene på Toten er perler i kulturlandskapet! Hadde de enda fått ligge i fred, sammen med gardstunene sine!

-Wikimedia.

Solnedgang over et kulturmiljø som forsvant

Vidunderlig vakkert ble det! Men hva hjelper dette når kulturmiljøet er utradert? Utopien om Subeksurbania endte opp som en dystopi på linje med statssosialismen i Øst-Europa. Selv her i grenda hvor den lutherske reformasjonen nådde et autonomt høydepunkt gjennom allmenningene. Men det seinmoderne mennesket forstår intet, og savner derfor heller intet.

Uendelig vemodig er det å ikke høre hjemme hvor man hører til, og derfor måtte forlate stedet man elsker, for ikke å forgå av sorg.

Det eneste man kan gjøre for å overleve er å fordype seg i poesien. Jeg hadde rett og slett ikke annet valg, poesien ble min redning. Så jeg får bare fortsette å skrive og fotografere til vi finner et sted hvor vi ikke hører til, men hvor man kan kjenne seg litt mer hjemme, uten sorgen og tårene for hva her var.

Uansett har jeg bestemt meg for å lage til en skulpturpark der hvor låven stod før vi reiser. Bestefar tok vare på en hel del gammel jordbruksredskap fra den gamle låven, som nå ligger som en sammenflettet skrothaug inne i uthuset. Men de må vel gå å nøste fra hverandre, så får jeg prøve å finne ut av hvordan å plassere dem best mulig i terrenget, som minner over en genuin rural kultur.

Der skal de få stå og rustne vekk i gresset, sammen med historiehjulet som kjørte seg fast i seinmoderniteten nede i Olteruddalen.

Jeg har sagt det før og sier det igjen, uten Grythengen og Holmstadengen som levende elvebruk hånd i hånd etter Olterudelva, med intakte røtter dypt plantet i historien, som skapende historiemalerier i kulturlandskapet på Toten, behandlet med respekt og ærbødighet, fulle av autonomi, retrovasjon og lokale kretsløp, med ny låve og flokker av beitedyr i de grønne enger, hvor sangen fra Pris Herren ljomer i pur fryd og stolthet over stabburstunet, og bekkeørreten på nytt gjemmer seg i hver en kulp i elva, er ikke Norge min nasjon!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser

frå Nederland,

når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står?

Ei våningshusrose var du,

og er du,

når eg syklar ikring,

eg ser du prydar våningshusveggen,

på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.

Eit kjærleikshjarte

er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min.

Kan vi be om meir?

-Flickr.

Våningshusreisa

Ei underleg reise har du gjort,

gamle våningshus,
frå oldefar forma deg
like etter århundreskiftet,

til i dag.

I ungdomen svingte du deg
i spenstig sveitserstil,

lafta med stilig planketømmer
frå Kloppen Trævarefabrik,

målt i gråkvit linoljefarge,
med raud og frisk taktegl
frå Skreia. 

Riktig fyrug var du då.

Som middelaldrande vart folka dine
forførte av modernismen,

og freista å få deg til å likne

trist kassefunkis.

I alderdomen ynskte eg

at du skulle få fylgje

kjære Holmsdadenga di

i grava,

men gamlefar var ikkje å stogge,

og rusta deg opp att

i lågmælt empire.

Skulle ynske alle var like lågmælte
som deg,
i vørdnad for kva her var.

Den fyrste tida di feira du
fridomen frå husmannsuvesenet
og svenskane,
friare enn kva du var då,
kan ein ikkje bli.

No har fridomen din

vorte teken ifrå deg.

Omringa og fastbunde er du,

av framand kultur og teknologi,

det er like før

du vert ein villa.

Tristare skjebne finst ikkje,

for eit gamalt våningshus.

Mange menneskeborn
stammar frå denne plassen,
og ikkje so reint få har du verna
under vengane dine.
Undrast om nokon av dei
har skjenkt deg ei tåre,
av di du mista kulturmiljøet ditt,
og med det tapte livsgjerninga di?

Godt gjer det lell å få koma

innomhus åt deg.

Det er berre utom veggane dine

ein kjenner gufset frå seinmoderniteten

skjæra gjennom tunhjartet

åt ein ulukkeleg historiemålar,

som har tapt dei gamle penslane sine.

Innomhus rår framleis anda

åt fedrane våre,

dei har søkt tilflukt

her.

-Flickr.

Politiske prosessar

Dei seier eg ikkje skjønar meg på

politiske prosessar,

og dei har rett.

Eg skjønar meg berre på

generative prosessar.

Desse er langsame,

dei formar seg

etter anda åt plassen,

steg for steg.

Slik ynska eg å leva

på plassen vår,

steg for steg,

dag for dag,

år for år.

Utstyrt med ei lang rekkje

små historiepenslar,

kvar til sitt bruk.

Etter å ha teke eit lite historiestrok,

ville eg respektfullt ha trekt meg attende,

for å grunde på om kuløren

harmonerte med dei

gamle kulørane.

Dei som plasserte pumpehuset

ved tunet på Grythengen,

gjorde ikkje det.

Då eg kom heim att

frå Dyssekilde økolandsby,

stod det berre der,

høgt, skakt og heseleg,

skrudd fast i undergrunnen.

Utan eit snev av respekt

for det historiske tunet

oppe på garden vår.

Slik er dei politiske prosessane våre,

dei øydelegg alt som er verdt å leva for.

Gardstuna våre,

grendene våre,

byane våre.

Vi har vorte

Kjøpesenterlandet!

Nei, takke meg til

dei generative prosessane

til Christopher Alexander

og oldefaren min,

han som bygde stabburet.

Di derimot,

drap stabburstunet hans!

-Flickr.

Sammen med Holmstadengen inn i solnedgangen

Personlig ser jeg det slik at uten Holmstadengen og Grythengen som levende elvebruk hånd i hånd etter Olterudelva, er Norge uten håp. Ja, ikke bare Toten og ikke bare grenda, men hele nasjonen. Dette er selvsagt kun en følelse jeg har, knyttet opp mot nedarvede bias i menneskesinnet, men det er nå engang slik jeg kjenner det. Så får bare resten av nasjonen slå seg på brystet og hoppe og danse fordi de bor i verdens beste land og at vi har en overlegen kultur. For min del har alt håp for og all stolthet over mitt fedreland forlatt meg med tapet av disse to gamle husmannsplassene i utkanten av Toten.

Hva som slo meg i dag er at jeg ønsker å gå inn i solnedgangen sammen med Holmstadengen. Jeg har passert 50, og kjenner at forfallet har satt inn for egen del også. Derfor vil jeg dokumentere denne plassen ettersom den faller sammen og blir til jord og muld. Minst en gang hvert år vil jeg vende tilbake for å fotografere stedets bortgang. Kanskje fra de samme vinklene?

Ellers har jeg snart 25 grendedikt til kaffebordboka mi, hvilket var målet. Om fotografiene holder mål, er jeg ennå usikker på? De har ingen ensartet stil, hvilket muligens er uheldig? Teknisk er mange heller ikke helt på høyden. Men kanskje bør det være slik, for at bokas uttrykk skal bli mer autentisk? Dette er forhold jeg vil søke å finne svar på.

Uansett fikk jeg vite at tamronlinsa kommer til uka, så da starter en ny tidsalder med A7III!

-Wikimedia.

Kveldshimmel over Øverskreien

Et fint kveldsfotografi skjemmet av en dårlig sensor, så antar jeg lar dette bli mitt siste landskapsbilde fram til jeg tar i bruk a73, med kanskje verdens beste fullformatsensor for lavlyssituasjoner og skygger.

Veldig trist er det når man ser dette flotte landskapet, at storsamfunnet ikke ønsket meg og familien min som historiemalere på denne gamle plassen, noe de definitivt ikke ønsker, for da ville de ikke omgjort den til en villapark og ei søppelfylling for gjennomstrøms-teknologi. Å leve som kulissemaler ligger langt under min verdighet!

Men jeg får gjøre mitt beste for å forsøke å formidle et svakt gjenskinn av den storartede kulturen som her engang rådde, i ord og bilder, nå like før den dype grenda lukker seg helt og holdent.

-Wikimedia.

Historiehjulet som stogga

Kva gjer du her, gamle historiehjul?
Eg har lett etter deg,
og fant deg til slutt
rustna fast
i botnen av Olteruddalen.
Kvifor kasta vi deg utfor dalsida,
for å gløymast?

Du har køyrt deg fast
i seinmoderniteten,
den som etsar sund
alt som var før.
Inga olje kan løyse deg,
slik at du kan byrja å rulle att,
på den gamle plassen din.

Ingen saknar deg lenger no,
gamle historiehjulet mitt.
Menneskja i dag
rasar berre av garde
i stor fart
på syntetiske gummihjul,
som endar opp
som mikroplast
i hava.
Mens du endte dagane dine
her i Olteruddalen,
og gjer inkje skade.

Det seinmoderne mennesket
trur det klarar seg vel
utan deg,
utan røter,
utan ei kjelde.
Men kva ville Olterudelva vore
utan Tjuvåstjernet?

Takk uansett for den lange tida
du fekk lov til å rulle
på plassen vår,
og i grenda vår.
Trist tykkjer eg det er,
at du aldri her skal rulle att.

-Flickr.

Den djupe grenda

Underleg er det å vera

i fedregrenda,

og frykte at den djupe grenda bakom

skal ta det siste andedraget.

Då har vi berre att den grunne grenda,

som er ein illusjon

frå Amerika.

I den grunne grenda

har plassmålaren vorte

ein kulissemålar,

for kulisseplassar,

lik fototapet

med sponplatar bakom.

I den djupe grenda

syng ein songane åt fedrane sine.

Ein vyrder og aktar dei gamle plassane,

lik levande historiemåleri

i landskapet.

Måla med kraftfulle penslar,

av autonomi, krinslaup og retrovasjon.

I den grunne grenda

har dei gamle plassane

vorte villaparkar.

Ein dyrkar ikkje permakultur,

men får alle behov dekte utanifrå,

gjennom røyr, kablar, bilar

og pumpehus.

I den djupe grenda

rår stilla,

og elden bakom,

frå dei som gjekk føre,

brenn sterk og klår.

Viss denne elden sloknar,

rår berre den grunne grenda,

og då kjem kulden

snikande.

-Flickr.

Solhaug, Grythengen, Sundby og Grythe i en tunhalvsirkel

Her ser vi nederst fra venstre garden Solhaug, som er en avlegger fra Grythe helt til høyre i bildet. Ovenfor Solhaug ligger Grythengen, som fra gammelt av var en husmannsplass under Grythe. Øverst ligger Sundby.

Til sammen danner disse fire gardene en halvsirkel, nærmest som om de har dannet et stort, felles tun mellom gardstunene. På et vis kunne de utgjort et natursamfunn, som er bygd opp rundt samme idé.

Nå har imidlertid bunkrifiseringen og gjennomstrømsteknologien overtatt dette flotte kulturmiljøet. Disse fire gardene skulle selvsagt fått ligge i fred i kulturlandskapet, som levende historiemalerier, og sammen styrket tunområdet de deler mellom seg som et senter oppbygd av sentra, hvor de i fellesskap utgjorde et større hele.

Mange er lei av hele moderniteten, ikke minst fra Moskva flykter nå folk i strie strømmer for å gjenoppta sine forfedres ortodokse tro og rurale levesett. Disse menneskene får full støtte og oppbakking av Vladimir Putin, som ser dem som helter. Slik må det selvsagt også bli i Norge, og det området vi her kan skue bør så absolutt retroveres til fordums storhet.

Fotografiet er tatt oppe fra Holmstadengen, som var sentrum for den åsreligionen som rådde etter denne grenda og ellers i smågrendene rundt Totenåsen. En delereligion som gav stolthet til småkårsfolket her i utkanten av bygda, hvor de hadde en felleskultur som overgikk den til storbøndene på Balkehøgda i bakgrunnen.

-Wikimedia.

Stabburstunet

Tre gamle venar er dei,

gardsepletreet, stabburet og syrinen.

Epletreet skjenker oss stendig

av dei søte fossemøllingsepla sine,

her det står og hyllar stabburet.
Truleg åt stamfaren vår,
herr Fossemøllen,
av fruktene dine,
og slik bitt du oss saman i tida
med sødmen din.

På andre sida står syrinen

og gjev stabburet ein kjempeklem.

Mykje glade har dei vorte i einannan,

den lange tida dei har fått dele saman.

Eg vil tru syrinen vart planta

samstundes med stabburet,

i 1920.

Han luktar vedunderleg kraftig,

slik livet var her,

eingong.

Stabburet sjølv hyllar Gud

og skaparverket,

då det er ein inkarnasjon

av dei femten transformasjonane

til Christopher Alexander.

Ei gåve til Gud er det,

i kvar ein detalj.

Saman står denne trioen og syng

om svunne tider og gløymde minne.

Ein stille song,

som vart overdøyve av framand
teknologi og livsførsel
frå Amerika.

Inkje av dette høyrer heime her

i dette eingong so levande

historiemåleriet,

i kulturlandskapet på Toten.

Hadde det hengt på

Nasjonalgalleriet,

ville det vorte ramaskrik.

Men på Toten er det berre

Subeksurbania,

som gjeld.

Eg kallar tunet i Grythengen

stabburstunet no,

sjølv om den storslege draumen til

Le Corbusier og Edvard Bernays,

har frose det eingong so varme tunhjartet,

som byrgt banka her,

til is.

Når eg betraktar desse tre venane,

som i alderdommen vart frårøva kulturmiljøet sitt
og livsgjerninga si,

av di historiehjulet slutta å rulle

på denne gamle plassen

oppunder Totenåsen,

undrast eg om

songen frå Pris Herren

nokon gong
atter kan få ljome i byrgskap

over stabburstunet?

-Flickr.

På stabburstrappa

Dei seier di ikkje hadde tid til

å gle dykk over venleiken

i dykkar tid.

Då undrast eg,

kvifor fylde di då stabburet med slik ein venleik?

Eg trur stabburet gledde dykk heile tida,

og at venleiken di omgav dykk med

var som ein energidrykk,

den hjalp dykk med å holde ut slitet

uti seine kveldar.

Sjølv om di ikkje hadde mykje tid til å sitja ned

i dykkar tid,

hadde di i det minste noko å gle dykk over,

den stutte stunda di sat her

på stabburstrappa.

No er inkje å gle seg over,

anna enn tapte minne,

då tunhjartet åt stabburstunet

har slutta å slå.

Kan hende, ja kan hende,

at sjølve apostelen oppi Holmstadengen
tok seg stunder til å sitja ned

her på stabburstrappa

i Grythengen,

for å syngje inn den vene

solnedgangen over Øverskreien

til tonane frå Pris Herren,

saman med disippelen

han hadde kjær.

No veks graset høgt kring stabburstrappa,

her tråkkar ikkje lenger slitte arbeidsstøvlar

fulle av gråsteinsjord.

Kan hende gav denne gråsteinsjorda dykk,

meir frygd,

enn kva komfortmennesket trur?

I det minste hadde di

vona om æva.

Vi treng ikkje denne vona lenger,

då vi no har

alt vi treng.

-Flickr.

Grythengsko

So står du atter på gamal jord,

du litle barnesko.

Kan hende hundre år sida er det no,

sidan sist du leikte her.

Du står på gamlevegen over Grythengtunet,

der du har so mange minner kjær.

I mange, mange år,

i flisloftet på Grythengen du låg,

til gamlefar ein dag brått deg fant,

ein skatt du var,

heidersplassen du gjeve vart.

Og i dag fekk du sjå att

det gamle tunet ditt.

I sanning,

du høyrer heime på dette tunet,

eg kan sjå det no.

Korkje adidas, nike eller puma,

ville gjort seg her.

Mens du ein pryd er!

Oppi Holmstadengen vart du nok forma,

av jordbrukaren, emissæren, husmannssonen,

vandraren og skomakaren,

som levde der.

Med trenagler gjennom såla.

Du vart laga i kjærleik

til borna som i grenda hans leikte,

med omhug i kvar ein søm.

Jordnær var han som få,

og jordnære vart dei som fekk vekse opp
i skorne hans.

I sumar atter små barneføter leikar

på gamletunet ditt.

Ei lukke ville det vore

om dei her fekk vekse opp,

men den lukka som her var,

fare har.

Men tenk ikkje på det no,

du gamle sko,

let berre minna fløyme på,

frå den gode tida du fekk sjå.

-Flickr.

Eit siste vitnesbyrd

So greidde du deg gjennom denne vinteren òg,

du gamle stabeis av eit våningshus

her i Holmstadengen.

Korleis klarte du å bera all snøen

på dei gamle skuldrane dine?

Denne vinteren kom det tre gonger

eller 700 milliardar tonn meir

snø enn vanleg,

og jammen om du fekk din del

her øvst oppi Øverskreien.

Støtt dett det ned meir snø

her oppunder Totenåsen

enn nedi flatbygdene.

Vi har fått både steinen og snøen.

Nokre hardhausar var dei

som klarde seg

oppi her,

og du er sanneleg ein av dei.

Men eg kan sjå at vinteren tok på.

Brått kom sumaren,

sola kasta seg over snøen

og åt han opp i ein einaste stor jafs.

No er allereie juli,

du stend i all din skrud,

omgjeven av ein vedunderleg

geitramskrans.

Underleg er det å koma til deg,

som å reise attende i tida,

eg kjenner at eg høyrer heime

i tida di.

Den kulturen som rår etter grenda no

kjennast framand for meg,

men når eg kjem til deg,

då har eg kome heim.

Her du stend og prisar Herren,

med rustna røyst.

Heller ikkje nedi Grythengen,

den store kjærleiken din etter Olterudelva,

kjenner eg meg lenger heime.

Motkulturen har vorte for sterk der,

han har teke overhand,

på same vis som geitramsen

kring tunet ditt.

Men geitramsen høyrer heime her,

saman med deg og meg.
Takk fordi du stendig står og vitnar

om stortida som rådde

etter denne grenda.

Eit siste vitnesbyrd,

er du.

-Flickr.

Totens venaste kjærleikspar

No er eg atter i grenda mi,

eg vert ikkje lenge her,

då røtene eg skulle verja,

åt Moderniteten gjevne er.

Kva var det vi mista på vegen,

jo Totens venaste kjærleikspar.

Etter Olterudelva dei heldt einannan i handa,

alt dei hadde til sams her.

Vi verdsette ikkje deira kjærleik,

vi vanvørde kva her var.

Kvar skal vi no ta vegen,

då all venleik oss forlate har.

Holmstadengen og Grythengen,

to husmannsplassar dei var.

Takk for den gode tida di fekk ha saman,

inkje mindre enn eit under ho var.

Holmstadengen, øvst etter Olterudelva.

-Flickr.

Grythengen, nedst etter Olterudelva.

-Flickr.

Med lette steg

Med lette steg ho trør,

på fedrejorda si.

Ho vil dei ikkje skremme,

men det er for seint,

kjære dotter mi.

Dei har trampa på ho,

med altfor tunge sko.

For livet åt dei som her var,

dei inga vørdnad har.
Augnesteinen vår,
han tapte glansen sin.

No er du den siste,
av herr Fossemøllens ætt,
ei dotter av hans slit,
som får kjenne hans grøne enger,
kile sarte tær.

Dei ville ikkje ha oss,

som grendevaktarar her,

so no vekk vi fer.

Våningshuset i Østby i kveldslys

-Wikimedia.

Var ute og syklet en tur forrige kvelden, egentlig skulle jeg se etter garden Røyse øverst i Skullerudvegen, hvor min oldefar og hans bror hentet koner. Dessverre ser dette bruket ut til å ha forsvunnet, da jeg ikke kunne få øye på det noe sted. Men turen var allikevel ikke bortkastet, for da jeg syklet tilbake åpenbarte våningshuset i Østby seg ikledd et vidunderlig mykt sommerkveldslys. Selv synes jeg fotografiet ble riktig bra, det ble svært skarpt og jeg liker den lille antydningen til skyer på den blå himmelen. Selvsagt litt synd med vegen, som burde vært en kjerreveg, men i det minste er asfalten nokså slitt, hvilket gir den et visst rustikt preg.

I dette huset vokste min bestemor opp, da kona til oldefar på nabobruket Lindstad døde ung av tuberkulose, og besteforeldrene måtte ta seg av henne i oppveksten. Oldefar var da også mye borte i Kloppen Trævarefabrik, som han drev nede ved Lenaelva.

Husker jeg ikke feil kom tippoldemor ved Østby fra en ufattelig fattig og jordløs familie, som levde som leilendinger i et steinhus med jordgulv i skogen i Øverskreien. For henne måtte i så fall det å bli gardskone ved Østby kjentes som å ha vunnet prinsen og halve kongeriket.

Pussig er det å tenke på disse lange historiske linjer og å vite at jeg ble kastet ut av fabrikken min med fire timers varsel etter en skitur i Øverbymarka, ved å trigge et over 35 millioner år gammelt gen knyttet til taperaversjons-biaset. Tro hva min tippoldemor ville tenkt om dette, der hun passet min bestemor, slik at min oldefar kunne få jobbe i Kloppen, hvorfra min bedrift var en avlegger? Ja, dette burde man reflektert litt over før man skremte meg til å skrive under på denne kontrakta fra BDO-Gjøvik en vinterkveld. Kineserne rådspør alltid sine fedre ved familiens fedrealter før slike avgjørelser fattes, og det å vite at deres etterkommere vil vurdere deres handlinger 40 generasjoner fram i tid, blir nok også tillagt vekt på skålen.

Uansett ser det ut til å være et svært flott tun inne på Østby, og som Norges største tunentusiast og en utrettelig forkjemper for våre gamle gards- og klyngetun og disses revitalisering, håper jeg en dag å få komme inn på tunet. Men først må jeg få meg nytt kamera og lære å beherske dette.

Ellers gis følgende opplysninger i Norske Gardsbruk anno 1957:

Sk.mk. 3,48 (aner ikke hva dette betyr). D. jord 65 da, prod. skog om lag 100 da. - Alm.rett. - 1 hest, 8 kyr, 2 ungdyr, 2 griser. - Garden har vært i ætta i 3 ledd. Eieren tok over i 1953 etter moren.

Eier: Gunnar Østby f. 1920, sønn av Mads G. Østby og Julie F. Sagen.