Foto-filosofen William Neill og kampen for mjøslandskapet

Olterudelva nedenfor telthuset, hvor den første Solhaug Trevare lå. Her fløy fossekallene lystig tidligere på dagen.

-Wikimedia.

Observerte et fossekall-par i Olterudelva i dag, da jeg bar opp noen stokker jeg felte tidligere i uka. Har ikke sett fossekall ved Grythengen før, men husker jeg studerte et fossekall-rede for mange år siden bak et lite fossefall litt ovenfor Kronborgsætra.

Stakk ned i kveld og tok fotografiet ovenfor i området med fossekallene, mulig de skulle videre oppover til det lille fossefallet? Kanskje var det de samme som fløy etter mjøskanten da jeg vandret her nedunder Balkeåsen tidligere i vinter? Selv er jeg jo i ferd med å bli en fossemøllingskall, så kjenner meg nærmest i slekt med disse fossekallene.

Godt var det uansett å ha fått forsikret kameraet, Gjensidige ringte i dag og det kommer på 687 kr/år. Noe dyrere enn superforsikringen fra JapanPhoto jeg ikke fikk, da jeg forvekslet denne med en Sony-garanti, men den dekker alt inklusive tyveri. Vet nesten ikke om jeg hadde turt å ta turen ned i elva uten denne, da jeg holdt på å falle i ei flomgrøft med kameraet forrige dagen.

Ellers hadde PermaLiv nesten 700 sidevisninger fra Singapore i går, så det var jo morsomt. Kanskje kommer et charterfly med singaporianere til Holmstadengen til sommeren? I så fall får jeg prøve å stå klar med et utvalg av mine beste fotografier i ramme. (Fortsatte med 1400 sidevisninger fra Singapore dagen etter, ved oppdatering av innlegget).

Så over til dagens virkelig store nyhet, jeg har oppdaget en fenomenal foto-filosof, på høyde med vår store elvefilosof Sigmund K. Sætreng. Hans navn er William Neill, en rein naturfotograf, med fotografier på samme høyde som hans filosofi. Jeg ble rett og slett fjetret da jeg leste intervjuet med ham, har ikke vært borti maken til inspirasjon. Dette intervjuet kommer jeg til å ta fram igjen mange ganger, for å gruble og grunne på!

Etter å ha lest intervjuet ble jeg sikrere enn noensinne om at engene er hellige, at de er Mjøslandets høylys, og at de må tilbakeføres, som første steg i Mjøslandsaksjonen. I kampen for engene er kameraet mitt våpen, min penn og min pensel. Det var engene som i sin tid frelste husmannsfolket gjennom husmannstroen, og nå er tiden kommet for at de skal frelse Mjøslandet. De som ikke bøyer seg i ydmykhet og respekt for engene, er bedehuslandssvikere, mjøslandssvikere og fedrelandssvikere!

Dette handler om den menneskelige kulturarven. Det handler om arbeidets og åndens historie. Den må vi slåss for mot globalistiske nihilister og talibanere (totibanere) av alle avskygninger, for dette er med på å definere oss som mennesker – uansett hva vi måtte tro på. - Pål Steigan

Intervjuet med Neill ligger bak en betalingsmur, men de hadde nok glemt å aktivere denne med det samme, slik at jeg fikk lest det og lastet det ned som pdf. Kanskje en guddommelig inngripen, for å vise meg vegen videre i min fotogjerning?

- William Neill: Interview For a Retrospective

I see, I feel, I photograph. I was exposed to the beauty of nature through trips to national parks and other natural areas as a child. Weekends trips to local redwood forests and rugged beaches near our home further encouraged the enjoyment of exploring the outdoors. As a young man, I learned that being in nature could not only be fun but also restorative and healing. Observing the beauty, photographing nature, became more and more a part of my life. Important life decisions, like where I lived, were made so I could live in or near places that inspire me. I refer to nature’s beauty as my ballast in the storms of life. Seeing the beauty that surrounds me, and surrounds everyone, every day reminds me there is so much that is good in our world and gives me hope that the arch of history moves towards peace and kindness and beauty.

My sense of wonder for nature is a constant driving force for my photography. I am daily seeing things that blow me away. I don’t think much about the spiritual side of making images, nor am I deeply read on the subject. But certainly, looking backward in time, I can see that my quest to see beauty daily is a spiritual one. I don’t think that my approach is much different than four decades ago. I do see that I need the healing powers of that affirmation process as much as ever. The trends I see in the world around me, environmentally, culturally and politically are very discouraging to me, and I must fight against my cynicism daily. Nature’s beauty, as I’ve said, is my ballast in the storm.

I can see how “hunting” for images is a term that makes sense for how most of us find photographs. I prefer the idea of being a receptor for inspiration, for seeing what moves me. The approach of hunting for images is a more aggressive concept, which implies a fixed idea and an urgency of finding a successful outcome. My photo sessions are more enjoyable and more fruitful when I don’t “have to” make an image. I enjoy exploring the landscape for visual poetry and that is fulfilling even if I don’t get inspired or make an image.

When traveling or visiting new places, I do some research for locations, checking weather or other seasonal info so that I am better able to be in the right place at the right time. I am not a rigorous planner or fixated on making a specific photograph, but I am not totally random either. If I don’t need to make a certain image, or any image at all, I find more inspiration and often in unexpected places.

You can best honor the landscape by becoming the best artist you can be, showing your own point of view and not regurgitating other’s POV.

Be an activist for your favorite landscapes. If you are inclined towards environmental issues, use your images to educate others about what might be damaged or lost. As an artist, use your vision to share what you love so that they might love it, so that they might help them portray and preserve endangered landscapes themselves.

As for a responsibility of a landscape photographer to the audience, just be authentic to your vision. Share your knowledge of place and technique. Ansel Adams didn’t believe in keeping secrets but believed in sharing and teaching, to give back and advance the art for all. I learned from his example.

Photograph what you love, learn enough technique to translate that passion into a visual experience of what you saw and felt. Overthought, over controlled efforts lead to technically excellent images without emotion. As Ansel often said, “There is nothing worse than a sharp image of a fuzzy concept.”

Amen!

Skal Olterudelva leve, må engene leve, da disse ikke kun var bærere av husmannstroen, men var viktige elvebruk, hvor de holder hverandre kjærlig i hendene etter elva.

Å bringe tilbake Mjøslandets høylys i post, utbrente og overeksponerte som de er, kan virke som en umulig oppgave. Allikevel vil jeg ta fatt på oppgaven, da dette er en kamp som er verdt å kjempe i seg selv. Vi skulle gjerne vært her i enga under kampen, men dette betinger at vi og enga vår behandles med ærbødighet og respekt. Dessverre har Anti-Dahl tatt tilhold oppe på Golanhøydene, Totistans fremste totibaner, og det er intet han ønsker mer enn å se husmannstroen og engene døde og forlatt. Av denne grunn må vi flykte fra vårt hellige land, men håper å en dag kunne vende tilbake, slik at det igjen kan leve fossemøllinger ved Olterudelva, denne gamle kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

-Wikimedia.