Kringsatt av fiender

Kommentar av Steinalder til kulturverksartikkelen: Er noen fremtidshåp farlige?

Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er "kringsatt av fiender", i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den "industrielle revolusjonen". Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er 'satanisk' det rette ordet.

Beklager, men jeg ble oppmerksom på denne kommentaren din først idag. I utgangspunktet kan jeg bare tale for meg selv. Men jeg mener ihvertfall at det er viktig at man legger til side hele tanken om at det finnes noe "vi" som har "ødelagt med vår perverse oppførsel..." og "i vaar hybris stadig vil forbedre". Har du kommet så langt som til å føle det som du gjør er det alt i utgangspunktet en sterk indikator på at du har betydelig mindre ansvar enn de fleste. Hvorfor var det, for å si det slik, akkurat du som svarte meg ? Det er jo nettopp ikke tilfeldig.

Nettopp disse forestillingene om "det rent økonomiske" er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, "kriminell sinnsykdom" eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra.

Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er "kringsatt av fiender", i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den "industrielle revolusjonen". Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er 'satanisk' det rette ordet. Men der er det jo heller ikke slik at det finnes noe åpenbart "vi" hvor hver enkelt av oss tar del i noen form for kollektivt ansvar. Hver enkelt - som overhode kan eller er i nærheten av å være villig - må reflektere over hvilke valg man selv har gjort, hva man selv har deltatt i. Og der sier det seg nesten selv at det er svært store forskjeller mellom folk. Selv vet jeg ihvertfall at selve de forestillingene om "økonomisk vekst" som i bunn og grunn alltid har dominert innenfor partier som Ap, Høyre og Frp, og tilsvarende i andre land, alltid har gjort det umulig for meg å støtte disse. Nettopp disse forestillingene om "det rent økonomiske" er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, "kriminell sinnsykdom" eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra. 

Så spør jeg meg selvsagt om jeg ikke rent konkret kunne ha gjort mer selv. Men jeg tror også at denslags spørsmål lett kan bli en en avsporing. De politiske valgene er en såpass sterk indikator på hvor liten oppslutningen er om ethvert alternativ til den mer eller mindre rendyrkede, hensynsløse og - nettopp - perverse materialismen som disse partiene står for, at man med ganske stor sikkerhet kan fastslå at "vi andre" i praksis like siden William Blakes tid har befunnet oss i en tvangssituasjon der det var lite annet å gjøre enn å forsøke å overleve under de forhold som flertallet ved deres tilslutning til denne politikken har påtvunget oss.

Var det opp til meg alene skulle jeg, for å si det slik, "rive ut hjørnesteinene" under dette byggverket øyeblikkelig. Såpass overbevist er jeg om at det nettopp er i et mer eller mindre fullstendig sammenbrudd at det evnt må ligge noe realistisk fundert håp.