Skip to main content

The Tseringma Pilgrimage, 1971: An eco-philosophic ‘anti-expedition’

1 Jan 2015    Nils Faarlund

Nils Faarlund up in the Totenåsen Hills, above Lake Skjeppsjøen. In the background you can glimpse Lake Mjøsa.


The idea behind an eco-philosophic ‘anti-expedition’ to Tseringma came up in the spring of 1969, when professor of philosophy Arne Naess and his assistant Sigmund Setreng camped at Nagarkot, not far from Kathmandu. They were relaxing after a car drive from Oslo, Norway, to Varanasi, India, to attend a conference on Gandhian non-violence.
From the vantage point of the former hill station, the Himalayan giants from Annapurna to Chomo Langma—also known in the Western hemisphere as Mont Everest—appear as a breathtaking panorama. Equipped with his experience in high altitude mountaineering since leading the Norwegian expedition to Tirich Mir in 1950, Arne’s attention was soon drawn towards the grand Gauri Shankar. This impressive mountain was once recognized as the highest mountain in the world, probably because it dominates the view from the vicinity of the capital. Although it has lost this status, it holds a prominent position in Hindu as well as Buddhist culture as the abode of worshiped deities.
To the Sherpas, who live in small villages at the foot of the snow-covered holy mountains of Himalaya, Gauri Shankar is the most sacred mountain. In their language it is known as Tseringma. While studying the Tibetan Buddhist philosophy behind the Sherpa’s admirable way of life, Arne and Sigmund had become acquainted with the renowned friendliness the Sherpas had towards fellow humans and Wild Nature. Before leaving Nagarkot, they concluded without hesitation that they had to return to Nepal as soon as possible to get in touch with the remarkable Sherpas and enjoy the marvellous rock and ice on a mountain of such symbolic importance, as well as study a culture unparalleled in its relationship with Wild Nature.
Sigmund and I were college mates with a mutual fancy for jazz and mountaineering. Thus he turned up to enthusiastically share experiences from his Asian odyssey soon after returning home. It was music to my ears when he expressed his desire to revisit the Sherpas and the sacred summits of Tseringma. Since I had left my position as a research officer in biochemistry and microbiology in 1967 and become a full time professional in mountaineering, I was ready to leave at short notice! But severe threats towards our beloved mountain landscape at home urged Sigmund and me to give priority to a campaign to defend Mardoela, the fourth highest free falling waterfall in the world. Meanwhile, having said goodbye to his position as a philosophy professor at the University of Oslo, Arne followed an invitation to work and lecture at the University of Berkeley. Read on...

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?