Skip to main content

Grythengen på Toten mandag 25. september 2017

Stabburet til oldefar representerer siste rest av Kronborgsætergrendas genius loci. Denne vakre bygningen skulle vært et kulturstabbur, men må nok nøye meg med kulturklosteret i Tolfa. Dette fordi det norske samfunnet verdsetter den ensomme subeksurbane bunkeren i kulturlandskapet høyere enn kulturbærerne og gårdstunet.

Gamlefar hadde vært og kjøpt ny epleskreller og stakk innom etter noen vinterepler.

Et av vintereplene som skal gjennom den nye skrellemaskina.

Eple fra de to andre epletrærne i hagen.

Nedfallsfrukt. I gamle dager kunne man levere disse på nærbutikken og få eplemost i betaling.

Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns døtre fikk ikke leke mye i sandkassa ved Grythengen denne sommeren. Egentlig skulle dette vært deres hjem, men herr Fossemøllens øyensten ble ofret til Servoglobus og det subeksurbane.

Grendas splitter nye bedehus, hvor det er tilbedelsen av Servoglobus, modernitetens gudinne, som står i fokus.

THE PROBLEMS WITH OUR INDUSTRIAL WATER SYSTEM TODAY


René J. Bakke forklarer permakulturen, den suburbane kulturens motstykke, hvor Servoglobus er forbannet og man lovpriser Gaia, vår jord. En mann som er en sann bærer av ekte rural kultur, en av det rurale Norges siste håp. Måtte han lykkes!

Egentlig skulle jeg vært godt igang med å lage til en kulturvandring for grenda mi nå, med informasjonstavler, nettsted og brosjyre. Men jeg kan ikke lede grendevandrere forbi dette ondskapens hus, der det står som et gravmonument over en tapt grendekultur, opphøyet på en pidestall, hvor det håner tunet på Grythengen, grendas velkomstsportal.

Trafikkfarlig er det også. Var pumpehuset plassert på nedsida av krysset, slik jeg ønsket, ville man ikke stengt for sikten. Biler kan komme raskt ovenfra, og er det glatt er det ikke lett å stoppe.

Her på nedsida av krysset skulle pumpehuset stått, helst gravd inn i bakken og overdekt med torv. Om de øverst oppi ved Kronborgsætra skulle komme til å få litt dårligere vanntrykk om morgenen noen ganger, fikk ikke hjelpe.

Et trist syn, bekken under brua mi er fremdeles knusk tørr, selv om det har regnet i hele september. Så ingen tvil om at vannåra forsvant da de grov over vegen sist vinter. Her var fullt av bekkeblom og maigull om våren, og selv gjennom den verste tørrsommer stod det dammer under brua.

Kommer til å be kommunen om at de legger en vannslange inn til bekken som kan renne i sommerhalvåret fram til ila kommer tilbake. Tenk at her skal man pumpe råvann til bekken min fra 230 meters dyp i Mjøsa til grenda oppunder Totenåsen, hvor vannet har kommet opp av bakken i all tid.

Pussig å tenke på at saksbehandleren i kommunen bøllet med skjemaene sine gjennom hele vinteren, for så å kreve at jeg måtte hyre et konsulentfirma for å utrede skjermingshaugen min, den som ble prosjektets eneste suksess. Men at bekken min kunne forsvinne, nei det ble ikke konsekvensutredet, og i ettertid har jeg ikke hørt det kvekk. Heller ikke etter bekken min vil det kvekke lenger uten frosk og vann.

Brua er foresten et 62 cm bredt container softflor fra da vi bygde opp fabrikken, som jeg mistet etter en skitur sist vinter. I sannhet en helvetetsvinter!

Ellers mimret jeg og gamlefar, vi oppsummerte våre karrièrer fra han begynte på Snippen snekkerverksted ved Tømta i Hurdal til 2,5 kr timen, og jeg i Holmstad Trevare AS til 12 kr timen, fram til jeg brått ble kastet ut av fabrikken min av Fyrsten.



"'Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske." – Sigmund K. Setreng, forhenværende Øverskreiing, Elvetid, s. 102

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.