Før man klasker til en tiger med en fluesmekker

Kommentar.

Røgeberg refererer stadig til Heinberg, hvilket gleder meg. Heinberg har et meget balansert syn, hvor han både forstår og respekterer "dommedagsprofeter" som Gail Tverberg på den ene siden, og ukuelige (teknologi-)optimister som Michel Bauwens på den andre siden. Derfor bør hans "Post Carbon Institute" være av de foretrukne steder for innhenting av analyser og data for vår samtid og framtid.

"Kunstler er den store guruen på kulturforståelse, ikke minst hvorfor og hvordan den vestlige sivilisasjon forfalt til en nihilistisk ruinhaug, hvor nærmest ethvert spor av genuin rural og urban kultur og identitet har forsvunnet."

Heinberg er eksperten på vår energirealitet og sammenhengene mellom energi og økonomi. Kunstler er den store guruen på kulturforståelse, ikke minst hvorfor og hvordan den vestlige sivilisasjon forfalt til en nihilistisk ruinhaug, hvor nærmest ethvert spor av genuin rural og urban kultur og identitet har forsvunnet.

Selveierdemokratiet til Bongard er så enkelt at ingen forstår det, utenom kanskje en enkel totning som vokste opp i steinrøysa opp mot Totenåsen. For akademikere ser modellen ut til å bli for enkel til å gripe, den nærmest farer gjennom bevisstheten av kompliserte årsakssammenhenger, uten å feste.

Selv for hans mest ihuga fans blir det for enkelt til å gripes:

Vi to kan nok være uenige i en del ting vedr. detaljene i utopiene våre, og jeg har nok ofte vanskeligere enn deg for å danne meg spesielt klare formeninger eller forventninger på mange områder, og nages jo støtt av tvil og tvisyn på det meste. Men vi har også til dels sterk og gjensidig overlappende interesse for og synspunkter på et for oss begge helt grunnleggende tema, det går jo da selvfølgelig på menneskets evolverte følelser og dertil hørende responser og strategier, og i den forbindelse Terje Bongards bok “Det biologiske mennesket”. Og du skal ha skryt og oppmuntring for ikke å gi opp å spre det kinkige budskap, selv om Bongard selv, og for den saks skyld jeg også, nærmest har resignert mht. å finne det bryet verdt. Så takk for det også!

For meg er det i løpet av de årene som er gått siden jeg først leste boka, dessverre blitt klart at jeg nå er enda sikrere på det første jeg tenkte om den; at den er knakende god, men kanskje ikke primært på de siste, mer forsøksvis løsningspregede kapitlene, men heller på hele gjennomgangen på forhånd av de sidene ved vår evolusjonsmessige artshistorie som utgjør det problemkomplekset han tegner. Jeg synes rett og slett han er innmari god til å forklare hvorfor så mye ved menneskeadferd og bevisstheten vår er som det er, og dermed også hvorfor det er så vanskelig å endre på en del ting det er rimelig å ville ønske å endre. For meg blir bokas hoveddel derfor veldig god fordi den er veldig sannferdig, men derfor også veldig lite i stand til å lage noen fullt troverdig og rask nok fix eller løsning på de dilemmaene den så overbevisende først har etablert.

Noen ganger tenker jeg at det må være en ren logisk feilslutning, noe fortrenging ute og går, selv hos Bongard, når han etter å ha slått fast hvordan ting er, og at det har tatt fryktelig mange år og generasjoner av oss å komme dit, etterpå gir seg til å lage løsninger som baserer seg på at det allikevel kan gå greit å overprøve disse biologiske røttenes diktat, kollektivt og viljestyrt, og etablere en ny praksis raskere enn evolusjonsprosesser normalt kan gå. Noe jeg mener han selv først har argumentert godt for at ser håpløst ut. Det er som om problemet forsøkes gjort mindre ved å snu kikkerten bak frem før man klasker til en tiger med fluesmekkeren. Og løsningene, i form av ulike vrier på kombinasjoner av representativt og direkte demokrati, med mindre, lokalt baserte arbeidsfelleskapsbaserte inngruppedemokratier som grunnmur i strukturen, er gode tanker, men ikke unike for Bongards bok, bare begrunnet litt dypere enn ofte ellers. Det store problemet er kløften fra her til der, den manglende broen over, de metoder for positiv endring på et så dyptgripende nivå vi savner. - Achsel Ford

Foto: Tony Hisgett

"Det er som om problemet forsøkes gjort mindre ved å snu kikkerten bak frem før man klasker til en tiger med fluesmekkeren." - Achsel Ford

Det er enkelt å forstå Achsel, da det ikke ser særlig lyst ut etter Bongards forklaring på hvorfor vi er som vi er. Selv synes jeg imidlertid vi bør prøve hans modell, da Bongard selv har slik tro på den, og jeg ikke kan se andre modeller som i tilstrekkelig grad legger menneskets dårskap til grunn. Et vektig argument blir for meg, i motsetning til for Achsel, at det finnes absolutt ingen, i alle fall ikke i Norge, men kanskje heller ikke i resten av verden, som i slik grad forstår menneskets håpløse karakter som Bongard. Å lese boka hans gjør en imidlertid ikke bare svartsynt, den gir også grunn til å le av sin egen og andres dårskap.

Et særtrekk ved machiavellistene er deres svekkede emosjonelle intelligens, hvilket gjør at de kan være nærmest ute av stand til å forstå hvor komiske de oppfattes av sine omgivelser. Narsissister og sosiopater ser derimot ut til å forstå bedre hvordan de oppfattes utenfra, og vil slik i større grad kunne kamuflere sine destruktive trekk for omgivelsene. En machiavellist kan derfor oppfattes som uhørt komisk, særlig for de av dem som åpenbart mangler grunnleggende emosjonell intelligens, men for de som rammes av deres dårskap er dette til liten trøst.

"Et særtrekk ved machiavellistene er deres svekkede emosjonelle intelligens, hvilket gjør at de kan være nærmest ute av stand til å forstå hvor komiske de oppfattes av sine omgivelser."

Fikk vi dem imidlertid innunder inngruppe-kontroll, kunne vi bare le av dem, uten at de fikk gjort noen skade.