Selvorganisering følger livets kode, DNAets kode, hvilket vil si en utfoldelse av skapelsen gjennom sekvenser. For å skape helhet er det avgjørende at disse sekvensene utfolder seg i riktig rekkefølge, Christopher Alexander kaller dette for generative koder. Derfor er selvorganisering det motsatte av kaos, men naturens orden.
I artikkelen “GENERATIVE CODES HAVE EVOLVED FROM PATTERN LANGUAGES, BUT ARE MUCH MORE SOPHISTICATED GENERATING SYSTEMS“, identifiserer Alexander åtte ødeleggende arbeidsmetoder. Siden jeg leste disse første gang har det tynget meg at vi bygger samfunnet vårt gjennom degenerative sekvenser, og på dette viset kveler utfoldelsen av livet.
De følgende eksemplene er alle skadelige:
- Konvensjonelt: Veier bygges før bygningene de skal betjene.
- Konvensjonelt: I byggefelt graves ned vann- og avløpsrør lenge før husene oppføres.
- Konvensjonelt: Husene plasseres, og hagen, som er det som blir igjen av tomta, er andreprioritet.
- Konvensjonelt: Vinduenes design og posisjon bestemmes på det tidspunktet byggeplanene godkjennes.
- Konvensjonelt: Tegningene fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
- Konvensjonelt: Planene for nabolaget fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
- Konvensjonelt: Offentlige plasser designes i etterkant av individuelle bygninger.
- Konvensjonelt: Endringer gjøres gjennom endringsordrer, og blir derfor svært kostbare.
Disse praksisene støtter ikke opp under skapelsen av levende nabolag!
Hvorfor fortsetter vi med disse statiske, rigide og degenererende kodene ti år etter utgivelsen av The Nature of Order? Jeg har ikke selv lest bind to i dette bokverket, The Process of Creating Life, som omhandler generative koder, og vil derfor på ingen måte utpeke meg til noen autoritet på feltet. Allikevel, vi må som samfunn skifte fokus, fra å være planfokuserte til å bli sekvensfokuserte.
Våre dagers planleggingsregime bygger på modernistisk ideologi, og ble utviklet før kunnskapen om DNAet ble funnet. Skal vi kunne skape en sivilisasjon som er en del av naturen, må vi følge livets kode.
I boka Twelve Lectures on Architecture; Algorithmic Sustainable Design, sammenligner matematikeren Nikos A. Salingaros denne designmetoden med algoritmer, en stegvis prosess hvor det er algoritmen, ikke den overordnede planen, som leder oss til målet. Det endelige designet er således ukjent helt til siste slutt, men den algoritmiske prosessen vil lede oss til svaret. Eller rettere sagt, ett av flere mulige positive utfall. På samme vis som intet menneskebarn utvikler seg likt, men hvert individ får sin egen karakter. Slik må det også være for våre nabolag.
De åtte arbeidsmetodene som er listet ovenfor har ingenting med en stegvis algoritmisk prosess å gjøre, hvor man på forhånd bestemmer svaret uten å gjennomføre algoritmen.
Generative koder virker gjennom morfogenese eller lokal adapsjon. Levende nabolag er derfor først og fremst kjennetegnet av stor variasjon, som en respons på stedets særtrekk og egenart. Denne variasjonen reflekterer de 15 transformasjonene for helhet, den er egofri, og slik den diametrale motsetningen til dagens stjernearkitektur.
 |
| Eishin Campus, Tokyo. Foto: Takeshi Kakeda |
Vi kan holde så mange konferanser vi vil, holde tusenvis av vakre og velmente taler, men uten at vi eliminerer disse åtte degenerative sekvensene vil alle velmente initiativ og intensjoner være fåfengt. Ugresset må rives opp med rota skal vi få bukt med det, skal vi kunne bygge genuint levende nabolag fulle av lokal identitet og tilhørighet.
La oss brenne alle store planer på bålet og erstatte dem med generative koder, med livets teknologi. La oss skape levende nabolag for framtida!
Relatert:
- Livets teknologi – ei innleiing
- Å skape byggverk som er på parti med livet
- Tre velmente råd for de nye natursamfunnene
- Dei tre skapingstilstandane
- Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)
- Seksti år med kjøpesentret
- Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.