Steinberg is Oppland's nicest free air museum, because of the protected environments. Maihaugen is too commercial, while Eiktunet is suffering heavily from the destruction of the Hovdetoppen Hill, the sacred mountain of the town of Gjøvik. So if you visit the Gjøvik region, go to Steinberg Free Air Museum and forget the rest.
Da var jeg over på Capture One Pro 12, tok en liten runde på Steinberg og alle bildene er redigert i C1. Det at programmet er nytt synes nok på fotografiene, men får ta en overhaling når tiden er moden. Som vinterfotograf med Jacob Gløersen som mitt nye forbilde, er jeg uansett glad for at jeg tok meg turen for å fange litt av den siste vinterstemningen for i år.
Steinberg må være Opplands fineste friluftsmuseum, da det ligger helt for seg selv skjermet fra alskens styggedom. Maihaugen blir for kommersielt, og for Eiktunet på Gjøvik er det ikke noe hyggelig lenger etter skjendingen av Hovdetoppen. Gikk en tur etter folkestiene forrige dagen og oppdaget at nå har sannelig kommunen tatt den siste eventyrskogen sin, den etter 3-kilometeren, med skikkelig gammelskog og nydelige furulunder. Alt sammen meid ned like nådeløst som Hovdetoppen.
Samme dag var jeg på Biltema og kjøpte ny data-mus, hvor de foran meg snakket om hvor flott det hadde blitt på Gjøvik, med innlandets største Biltema, to Europris, Jula, Rustad, Clas Ohlson, Coop Mega, XXL etc. Gjøvik hadde visst alt nå, og når de får landet UFO-Hotellet på Hovdetoppen, blir nok byen reine himmelrik for disse sjelløse orkene. Selv orker jeg ikke mer hverken av dem eller byen deres. Dessverre er hele Mjøslandet i ferd med å lide samme skjebne som Gjøvik, innlandshavets Sodoma.
Da jeg gikk her og ruslet på Steinberg denne flotte vinterdagen, da alt blir vakrere med snø på, kom jeg i tanker om at vi sårt trenger en Mjøslandsaksjon. Vi har hatt en Mjøsvannsaksjon og kunne nok saktens trenge en slik en til, men nå står det minst like ille til med mjøslandskapet som det noensinne har gjort med mjøsvannet. Vi er simpelthen i ferd med å kvele hva som var verdens vakreste kulturlandskap helt og fullt!
En slik Mjøslandsaksjon måtte selvsagt begynne med engene, Mjøslandets høylys, da et landskapsbilde uten sine høylys er intet verdt. Landskapet mellom Totenåsen og Balkehøgda med Lenaelva midt i, hvor mjøsskodda siger innover Toten-landskapet, var et helt vanvittig, ubegripelig, fantastisk kulturlandskap. Allikevel, uten engene sine er det intet verdt!
Men Steinberg, det ligger her fremdeles som en liten lomme, hvor en stakkars sjel kan få trekke den friskeste luft som tenkes kan. Kildevann for sjelen er dette vidunderlige museet midt på Toten!
Under turen kom jeg til å tenke på at aksen fra Mjøslandets tak, med Tjuvåsen og Østhøgda, deretter nedetter Olterudelva og Øverskreien ned til Lenaelva, hvor mjøsskodda siger innover totenlandskapet, hvor Skreia lå lik en smekker urban landsby ved Kværnumsstrykene, videre oppetter Balkehøgda med sine eldgamle storgarder og middelalderkirker, så over til Mjøsa med Hovinsholmen med sine gravhauger, Helgøya, smørklatten midt i Mjøsa, deretter innover Næslandet og Furnesfjorden til Brumunddal, dette var verdens mektigste kulturlandskap.
Ingenting over, ingenting til siden. Det eneste som kommer i nærheten er Transylvania og Toscana, som fremdeles er levende kulturlandskap. Det er ikke lenger Mjøslandet, som har falt fra tronen, sammen med sin blå dronning. Aller verst er Mjøstårnet til Arthur Buchardt innerst i Furnesfjorden, dette narsopatiske fallossymbolet, som skamløst står og blotter seg for Innlandets dronning.
Selv kjenner jeg kun på sorg og melankoli. Sorg over engene, Mjøslandets høylys, som ligger der overeksponerte og utbrente. Sorg over mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva, som endte opp lik ei konturløs billørje på McDonalds, sorg over vår blå dronning, full av antibiotikarester, plastpartikler, dioksiner og alskens dritt. Utenfor Hamar har fisken begynt å bli kjønnsløs, lik utenfor London, hvor hannfisk blir til hunnfisk grunnet alle hormonhermerne. Sorg over husmannstroen, som ble erstattet av hovdetroen. Sorg over alle disse menneskene som lever her, men som ikke sørger, og som dag og natt arbeider iherdig for å tilintetgjøre de siste rester av våre forfedres gullalder.
This article is inspired by the Alexandrine pattern 134, Zen View. The pattern states: “The archetypal zen view occurs in a famous Japanese house, which gives this pattern its name.”
Let’s start with listening to the wisdom of A Pattern Language (Please note that the illustrations of the original text are missing):
A Buddhist monk lived high in the mountains, in a small stone house. Far, far in the distance was the ocean, visible and beautiful from the mountains. But it was not visible from the monk’s house itself, nor from the approach road to the house. However, in front of the house there stood a courtyard surrounded by a thick stone wall. As one came to the house, one passed through a gate into this court, and then diagonally across the court to the front door of the house. On the far side of the courtyard there was a slit in the wall, narrow and diagonal, cut through the thickness of the wall. As a person walked across the court, at one spot, where his position lined up with the slit in the wall, for an instant, he could see the ocean. And then he was past it once again, and went into the house.
What is it that happens in this courtyard? The view of the distant sea is so restrained that it stays alive forever. Who, that has ever seen that view, can ever forget it? Its power will never fade. Even for the man who lives there, coming past that view day after day for fifty years, it will still be alive.
This is the essence of the problem with any view. It is a beautiful thing. One wants to enjoy it and drink it in every day. But the more open it is, the more obvious, the more it shouts, the sooner it will fade. Gradually it will come part of the building, like the wallpaper; and the intensity of its beauty will no longer be accessible for the people who live there. - A Pattern Language, by Christopher Alexander et.al., page 642 – 643
Today, at least in Norway, we have too much of everything, and hence we value nothing. My father said that when he was a child they got an orange for Christmas. This was the only orange they got throughout the year. I can just imagine the intensity they felt of the flavor of this one orange, and how they wanted every bite to last forever. I can imagine how images of distant tropical paradises awoke in their minds. In this way this one orange for the year, enjoyed on Christmas Eve, became a “zen view” of flavors and distant worlds.
Now at the supermarket, oranges are amongst the cheapest of fruits — you can eat as many as you like whenever you want, and you grab and chew an orange without thinking. This once exotic fruit has become as ordinary as snow in wintertime. You don’t notice it. It can be the same with a spoiled view.
Definitely, less is more! Too much of something dulls our senses and reduces quality of life. Over-consumption and consumerism destroy our awareness and appreciation for the ecosystems that surround us. We all become like spoiled children on the Earth.
Per capita consumption in the United States as measured by gross national product (GNP) has more than doubled since 1969, with little detectable change in people’s self-expressed levels of happiness and satisfaction with life as a whole. - Joshua Farley
Big window panes have become an industrial-modernistic dogma, although Alexander has counter-proved it in pattern 134 and other patterns. Still, they just don’t destroy the view, they also destroy the building.
Large, plain objects or surfaces disturb the observer by presenting no information — the most disturbing being surfaces of glass or mirrors that prevent the eye from even focusing on them. We instantly look for reference points, either in a form’s interior, or at its edge. We need to comprehend a structure as quickly as possible, to make sure that it poses no threat to us. Large uniform regions with abrupt, ill-defined boundaries generate physiological distress as the instrument (namely, the eye/brain system) seeks visual information that isn’t there, thus frustrating our cognitive process. - The Sensory Necessity for Ornament, by Nikos A. Salingaros
Like it or not, here we are touching one of the major problems with earthships, they often have a front consisting of large surfaces of big window panes, and this way they become alien looking. This is something that should be taken very seriously by the earthship people, as I’m sure that with more focus on our sensory necessities this problem can be solved.
I like to close this article with the conclusion of pattern 134, Zen View:
If there is a beautiful view, don’t spoil it by building huge windows that gape incessantly at it. Instead, put the windows which look onto the view at places of transition – along paths, in hallways, in entry ways, on stairs, between rooms.
If the view window is correctly placed, people will see a glimpse of the distant view as they come up to the window or pass it: but the view is never visible from the places where people stay. - Christopher Alexander
Min nyeste teori for fossemøllings-mysteriet går ut på at Even Michelsen Fossemøllens første kone var ei Grythe-datter, og at hun fødte min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen, da hun døde i barsel. Trolig trivdes han ikke så godt med sin stemor og sine halvsøsken nede på bruket Fossemøllen ved Kværnumsstrykene, og holdt seg derfor helst hos sine besteforeldre her på Grythe-platået, hvor han flyttet inn her i husmannsenga da denne ble ledig, hvoretter han kjøpte den fri fra sin onkel Halvor Grythe, av midler hans far fikk da han solgte mølla og industribruket sitt, hvoretter Fossemøllen den eldre bosatte seg på Manhattan, hvor han tilbrakte alderdommen med å spankulere på Broadway, sammen med sin utkårede.
Det at man finner initialene til Halvor Grythe innbrent i kornskolmerenseren her på stabburet i Grythengen, synes jeg underbygger min teori, som jeg har utredet i større detalj nedenfor.
Lokalhistoriker Inger Marit Østby har et flott stykke om M.J. Dahl, som levde her i naboenga, til jul. Faksimilen av artikkelen kan lastes ned i full oppløsning hos Flickr her, og jeg anbefaler virkelig alle å laste den ned til harddisken sin, da jeg med stor sorg ser at Flickr har økonomiske problemer og kan forsvinne. Dette vil være tragisk for PermaLivs arbeide, anbefaler derfor alle PermaLivs følgere å tegne et støtte-medlemsskap hos Flickr, slik jeg har redegjort for nedenfor. Laster også opp fotografiet hos Wikimedia, men derfra regner jeg med at det blir slettet etter en tid, samt hos Google Plus, men der er maks oppløsning 16 KB.
I artikkelen opplyses at Dahl kom til Toten med båt fra Minnesund i 1892, men dette var nok da han kom hit for å slå seg til med sitt virke som forkynner, fordi for en med Dahls fysikk er turen fra Hurdal til Øverskreien bare en liten spasertur en kveldsstund, så han hadde nok vært her på rekognosering mang en gang før den tid.
At han ble kalt "Gitar-Dahl" forteller litt om hvor viktig sang og musikk var for Dahl, et under-kommunisert tema til 100-års jubileums-boka for Fellesmisjonen. Snart er det 100-års jubileet for stabburet her ute på tunet, og for dette jubileet har mørket som rådde i Øverskreien før Dahls ankomst, vendt tilbake. Denne gangen i form av en kalbiansk dystopi, hvor himmelengene, Mjøslandets høylys, ikke står til å redde.
Ellers var Dahl en deplorabel, som i likhet med undertegnede var glad i å lese, i likhet med min datter, som fikk ei bok i julegave av rektor, fordi hun var den aller flinkeste til å skrive bok-referat på hele skolen. Så slik går det med disse stakkars døtrene til hatisten i engen.
Mer av enga mi er det dessverre vanskelig å inkludere, skal man få et harmonisk bilde.
Totenåsens apostel, M.J. Dahl, brukte å gå gamlevegen her etter jordekanten, når han skulle ned til nærbutikken eller Skreiens bedehus. Gamlevegen var en allmenning som knyttet folk sammen, det samme med husmannstroen, hvor Dahl selv viet hele sitt liv til allmenningene.
Har du ikke rukket å kjøpe alle julegavene enda, kjøp et Flickr-medlemsskap til noen du er glad i, denne bildedelings-tjenesten er langt bedre enn Instagram. Den var gratis inntil i fjor, og den har nå blitt enda bedre, men de sliter økonomisk. Flickr er en viktig del av PermaLivs arbeidsflyt, sammen med Wikimedia, så støtter du Flickr støtter du også PermaLivs arbeide!
Videre har Trond Andresen en hyggelig hilsen i dag, hvor han igjen tar et oppgjør med de progressive, som har tatt kontroll over media for å forherlige egen klasse og støte oss deplorable ned i helvetet, et sted uten tilhørighet, slik det har blitt her i enga vår!
Om rasisme og antirasisme
Av Trond Andresen
"Antirasisme" kan bare bli troverdig når man slutter med den nedlatende og sjølgode moraliseringa, og anerkjenner evolusjonspsykologiske fakta om flokkmentalitet, og inngrupper kontra utgrupper.
I tillegg må de som betrakter seg sjøl - og viser seg fram - som "gode", illusjonsløst analysere sine egne motiver. Det sitter jævlig langt inne.
Med realisme her, har vi et bedre utgangspunkt for å gjøre noe effektivt mot spittelse etter etniske skillelinjer.
Den realismen vil ikke komme fra den sjølgode middelklasse-godhetsindustrien.
Et skritt i riktig retning ville vært å slutte med romantiseringa av de undertrykte fargede, som "hvitingene" angivelig er så rasistiske mot. For verden er stinn av etniske motsetninger mellom fargede folkegrupper, med til dels svært brutale følger. Akkurat nå er det krigslignende tilstander mellom folkegrupper i Etiopia.
PermaLiv kommenterte:
"Den sjølgode middelklasse-godhetsindustrien." Hvilket herlig uttrykk! Og jeg tilhører, som deplorabel, disse folkas verst tenkelige utgruppe, som de identifiserer seg selv og egen "godhet" gjennom å ta avstand fra. Bra du er så tykkhudet og tok over stafett-pinnen der det glapp for Bongard:-) God jul!
Karsten Isachsen har et meget fint avsnitt i andaktsboka si for 22. desember, som jeg vil ta med inn i 100-års jubileet for stabburet.
Det som ligger på søppelplassen har ikke det til felles at det er søppel.
Men én ting har det felles: Det er uten tilhørighet!
Det er ingen som spør etter det lenger eller har omsorg for det. Søppelplassen utenfor Jerusalem het Hinnoms dal eller Gehenna. Eller på norsk: Helvete.
Det er et fryktelig ord som vi nødig tar i vår munn. Middelalderen har fortalt oss at helvete er et sted med evig ild og smådjevler med horn i pannen og spyd, og vi synes liksom det er det mest barbariske ved hele kristendommen at Jesus har snakket om helvete.
Men kanskje har vi mistet hovedpoenget. Det som ligger på en søppelplass har ikke det at det er søppel, men at det er uten tilhørighet.
Tenk på hva tilhørighet betyr i ditt liv.
Å høre til en familie, høre til en bygd, høre til en grend, høre til et politisk parti, høre til kirke og menighet.
Ikke minst å høre til et land, ha et statsborgerskap, ha nasjonalitet og et pass. Tenk på alle dem som er flyktninger på jorden. De som har tapt fedreland og statsborgerskap, som har tapt gård og grunn.
De menneskene vet hva helvete er!
Å være kastet ut fra sitt eget land og leve uten tilhørighet.
- Karsten Isachsen, Livsglede, s. 569.
Som deplorabel vet jeg hva helvete er, da det landet de progressive, liberale tyrannene har skapt, er et helvete. Jeg har tapt all tilhørighet, de progressive mener derfor jeg og enga mi er søppel, men det er vi ikke. Vi er gull, som har mistet all tilhørighet, og Totenåsens apostel, han som viet hele sitt liv til allmenningene, han er glemt og foraktet, hvor himmelengene, Mjøslandets høylys, ligger utbrente tilbake.
Så situasjonen er alvorlig, svært alvorlig, minst like alvorlig som James Kalb, de deplorables talsmann, hevder, men det skal ikke forundre meg om det er ti ganger verre.
Så var juletreet pyntet og ribba krydret, og den var så stor at jula varer nok helt til påske i år.
Pål Steigan avslutter året med et voldsomt angrep på de nye hipsterne og manager-klassen, hvilke lovprises av Balke-presten.
Hillary Clinton demonstrerte denne klasseforakten da hun kalte Donald Trumps velgere for «a basket of deplorables». Og hun føyde til at de er «rasister, sexister, homofobiske, fremmedfiendtllige, islamofobe», for å understreke hvor forferdelige disse mindreverdige menneskene er. Hun kunne ha kalt dem «avskum», og det ville gjort samme nytten. Hennes tilhengere jublet, siden deres klasselojalitet lå til den øvre middeklassen, men som vi vet slo dette ikke an i arbeiderklassen. - Pål Steigan
For egen del har jeg blitt en deplorabel, ikke av egen vilje, men av hipsternes vilje, da det var hipsterne som kastet meg ut av min industri-elvetradisjon, tok fra meg mine verdighetsklær og kvalte vår elvegud, vår siste sterke gud, for snart tre år siden. Denne ugjerningen ble støttet opp om av resten av husmannstroens barn, og jeg mottok ikke et støttende ord, med et lite unntak av en onkel. Dette fordi de alle var blitt progressive, James Kalb ville naturligvis lagt til liberale og tyranner også, og mine verdier er derfor de diamentralt motsatte av deres.
Selv har jeg også "the Clintons" i slekta, og de mener naturligvis at jeg som deplorabel har å holde munn, hvor de syntes PermaLiv burde stenges ned og jeg skulle underordne meg deres system, som de tror er toppen av menneskelig utvikling. James Kalb ser imidlertid på hele systemet deres som pur djevelskap, ute av stand til annet enn å ødelegge sivilisasjonen, Gud og menneskets verdighet. Selv lytter jeg heller til James Kalb, de deplorables talsmann.
James Kalb beskriver det nye borgerskapet, hipsterne, således:
Coolness started with jazz musicians, and still has something of the spirit of the night, of escape from everyday reality, of unconditioned freedom, of improvisation without a goal. It’s the liberal equivalent of the divine grace that bloweth where it listeth and none can define.
It has something in common with sanctity. The cool are in the world but not of it. They possess a certain disengagement, so that they are independent of their surroundings and not easily flustered or excited. They’re not conventional, and recognize immediately whatever they’re presented with. That gives them a sort of perfect pitch in matters of perception, expression, and practical decision.
Of course, coolness is also very different from sanctity. Sanctity is about eternity, coolness about today. It has religious aspirations, but its hedonism and individualism means it goes nowhere. The lives of the saints have enduring interest because they point to something beyond themselves, the lives of the hipsters don’t. – James Kalb
Så det er klart, jeg hører ikke innunder dette her, jeg deler ikke disse verdiene, derfor måtte jeg bli en deplorabel. Dette var alle skjønt enige om!
Av denne grunn har jeg kommet til at stabbursjubileet 2020 også må bli de deplorables år! Totenåsens apostel var ikke hipsternes apostel, han var de deplorables apostel, han kom fra de deplorable til de deplorable. Han kom til fattigfolket, de deplorable, i randsona rundt Totenåsen, for å gi dem verdighet, gjennom husmannstroen, de deplorables tro! En tro husmannstroens barn nå har forlatt, til fordel for hovdetroen, hipsternes tro!
I sitt siste essay for 2019 kommer James Kalb inn på hvor viktig det er å ha sterke, samlende guder:
Slik jeg ser det er det avgjørende at vi deplorable har sterke, samlende guder, og vi har her masse som kan samle oss!
Husmannstroen = de deplorables tro.
Totenåsens apostel = de deplorables apostel og helgen.
Lommedemokratiet = de deplorables demokrati, som kan ta fra manager-klassen deres makt og privilegier, for å gi dem til oss.
James Kalb = de deplorables filosof og talsmann.
Christopher Alexander = de deplorables arkitekt (-filosof).
Foran stabbursjubileet og de deplorables år, er det fem artikler jeg særlig anbefaler å studere i jula, hvilke jeg ønsker å ta med meg inn i dette jubileumsåret, for å benytte flittig.
Fin julestemning i Grytheng-hågån i dag, selv høgspentkablene 18 m fra veggen er dekket av rim og snø. Kaninene, i kaninburet til venstre, har fått besøk av ei husmus, de siste gangene jeg har vært og foret dem piler det ei mus fra kaninburet og innunder terrassen. Finner nok både mat og varme hos kaninene, og kanskje de også synes det er hyggelig med litt ekstra selskap:-)
Med det samme jeg skrev "hågån", kom jeg til å tenke på Sauhågån, et byggefelt rett her borte, hvor det nok var en "sauhågå" tidligere, men som nå ligger lik et bilbunker-helvete midt i det vakreste kulturlandskapet i Lensbygda, til stor fortvilelse for en stakkars tårefotograf.
Hvordan makter det moderne mennesket å leve med slik falskhet? Vi har jo nå også nye Bondelia hage, hvor man har utradert tidligere Bondelia husmorskoles frukthager, for et boligprosjekt uten snev av lokal integritet. Og det er vel også her problemet ligger, de som går inn på boligmarkedet nå, mangler enhver integritet, geografisk såvel som historisk, og lar seg derfor forføre like lett som Eva i Paradis, og vel så det.
"Our students are the achievement of a systemic commitment to producing individuals without a past for whom the future is a foreign country, cultureless ciphers who can live anywhere and perform any kind of work without inquiring about its purposes or ends, perfected tools for an economic system that prizes “flexibility” (geographic, interpersonal, ethical)." - Patrick Deneen
Vel, ikke det at det er det spor bedre her i grenda til Totenåsens apostel. Tror rett og slett jeg tar meg et lite Shinrin Yoku nede i Olteruddalen nå, for å rense sjelen en smule fra all moderne styggedom, som trenger på.
Til jul og 17. mai diskuteres tradisjonen tro om vi har en norsk kultur, hvor PermaLivs standpunkt er at dette var noe vi hadde, men som vi ikke har, fordi vi ikke ville ha det. For undertegnede har det også blitt stadig klarere at angrepene på meg og himmelenga mi, skyldes at tradisjoner er verdighetsklær, hvilket ikke kan aksepteres av nåværende regime. For vi deplorable kan ikke ha verdighetsklær, fordi da blir det klart for alle at de styrende er keisere uten klær.
Our students are the achievement of a systemic commitment to producing individuals without a past for whom the future is a foreign country, cultureless ciphers who can live anywhere and perform any kind of work without inquiring about its purposes or ends, perfected tools for an economic system that prizes “flexibility” (geographic, interpersonal, ethical).
In such a world, possessing a culture, a history, an inheritance, a commitment to a place and particular people, specific forms of gratitude and indebtedness (rather than a generalized and deracinated commitment to “social justice”), a strong set of ethical and moral norms that assert definite limits to what one ought and ought not to do (aside from being “judgmental”) are hindrances and handicaps.
Regardless of major or course of study, the main object of modern education is to sand off remnants of any cultural or historical specificity and identity that might still stick to our students, to make them perfect company men and women for a modern polity and economy that penalizes deep commitments. Efforts first to foster appreciation for “multi-culturalism” signaled a dedication to eviscerate any particular cultural inheritance, while the current fad of “diversity” signals thoroughgoing commitment to de-cultured and relentless homogenization. - Patrick Deneen
På et vis tror jeg man kan si at himmelenga mi ble ofret på verdslighetens alter, på samme vis som Abraham skulle ofre sin sønn Isak, bare det at her ble kniven til de progressive, liberale tyrannene kjørt inn til hjerterota av enga mi, for slik å gjøre endelikt på husmannstroen, til fordel for hovdetroen, hvor de nå er i ferd med å gjøre Hovdetoppen til kulthøyden for vår nye verdensreligion, her i vår region.
Edvard Mogstad har en god artikkel hos Steigan i dag, men bommer på noen punkter, som at Norge ikke har noen landsbytradisjoner. Dette er feil, Skreia var en herlig urban landsby ved Kværnumsstrykene, som nå er redusert til det aller verste av amerikansk bilkultur, på linje med Irvine, California.
Hva som er interessant i hans artikkel, er hva han skriver om husmannsvesenet i Norge, som reiser spørsmål om hvordan vår tippoldefar levde her i husmannsenga?
For det første set landskapet klare rammer: Fjord og fjell, fiske og magert og spreitt jordbruk gav spreidd busetting, framfor samling i landsbyar, som er det vanlege i resten av verda. Dette kan ha gjeve grobotn for meir individualisme. For det andre hadde vi ein nokolunde sjølvstendig allmuge der fleirtalet, heile landet under eitt, var frie odelsbønder (eller leiglendingar med odelsrett), altså ingen liveigenskap (bondetrelldom), som på Kontinentet.
Odelslova har vore kalla den eldste antikapitalistiske lova i verda, og ho har hindra godsdanning i Noreg til skilnad frå det meste av verda elles. Dette har gitt den jamlikheita og tilliten i landet vårt som vi er så takknemlege for, og som eg vil kalle typisk norsk. Vi hadde eiga dikting og sogelitteratur på nasjonalspråket, og eigne lover, vaksne fram frå landskapslovene. Mykje av dette finst i lover og rettstenking framleis, i slikt som odelslova, allmannaferdsle i skog og mark, havet som allmenning, og naudhjelp til fattige og uheldige. Alt dette har fostra likskap og samfunnskjensle. - Edvard Mogstad
Så spørsmålet Edvard Mogstad reiser blir helt feil, det er meningsløst å spørre seg om hva som er norsk kultur, da den ikke finnes, fordi vi har gått i oppløsning, uten fnugg av fast substans tilbake, alt er etset vekk. Det eneste fornuftige er å spørre seg om hva som VAR norsk kultur, og her tror jeg Mjøslandets tårefotograf har en viktig oppgave foran seg!
My students are know-nothings. They are exceedingly nice, pleasant, trustworthy, mostly honest, well-intentioned, and utterly decent. But their brains are largely empty, devoid of any substantial knowledge that might be the fruits of an education in an inheritance and a gift of a previous generation. They are the culmination of western civilization, a civilization that has forgotten nearly everything about itself, and as a result, has achieved near-perfect indifference to its own culture. - Patrick Deneen
Amerika har mistet sin kultur, men i det minste har de tilbake litt i det søndre Midtvesten, som fotograf Daniel Milnor har påtatt seg å dokumentere, hvilket han gjør på glimrende vis. For egen del begynte jeg med fotografiet for seint, da all, absolutt all kultur har forsvunnet fra fedrelandet. James Kalb skriver at vi lever i en oppløsnings-tid, men for oss er det nok enda verre, hvor vi simpelthen lever i en oppløsning, eller rettere sagt vi flyter rundt i en oppløsning, uten noe som helst av substans tilbake, hvor alt er etset vekk av moderniteten.
Snart tar det store stabburs-jubileet til, dette ble bygget på høyden av denne engas og grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), hvilket var en substans-tid, alt hadde substans da, ikke minst menneskene. Så på disse 100 årene har vi rukket å etse vekk alt, hvor vi til sist tok livet av vår industri-elvegud, og hvor de progressive i kommunen satte inn nådestøtet mot himmelengene med pumpehuset sitt, som står høyt, skakt og hovmodig og ruver her nedenfor låvegrava. Men er det noen som bryr seg? Nei, absolutt ingen, fordi de har gått i oppløsning.
Derfor vil PermaLiv utpeke 2020 til det store oppløsnings-året. Hva jeg tror er viktig, er at vi forstår at vi ikke er lenger, vi trenger rett og slett opplysning om at vi har gått i oppløsning. Pussig er det allikevel å være tårefotograf og å ha absolutt ingenting igjen å fotografere. Allikevel er det ikke annet man kan gjøre enn å fotografere. Tårefotografiet, den siste mening og gjerning...
Kammerset. Ja, her har det vært mye liv. Gamlefar regnet ut engang omtrent hvor mange som hadde bodd her, og mener han kom til noen og åtti. Og som regel har man vært samlet på kammerset. Totenåsens apostel var nok også en flittig gjest her, samt mang en emissær.
Men det lakker og lir, snart er vår tid her forbi, og uten himmelengene er også Mjøslandets tid forbi.
Underlig er det å leve i oppløsnings-tiden, kanskje et resultat av opplysnings-tiden?
The cultural chaos that results from such tendencies prevents people from thinking coherently and leads them to believe they are making their own choices while following fad, impulse, propaganda, or the degraded pop culture around them. Some keep their lives mostly in order through careerism, high-end consumerism, and political correctness, while others pursue short-term distractions and then grumble about the situation in which they find themselves. - James Kalb
Har tenkt en del på dette sitatet av James Kalb de siste dagene, for husmannstroens barn, de holder ikke lenger orden på sine liv gjennom husmannstroen, men ved karrierisme, luksusforbruk og politisk korrekthet. Dette er alle svake guder, mens jeg har vært opptatt av sterke guder, hvilket de ikke kunne tolerere. Selv er jeg hverken karrierist, konsumerist eller politisk korrekt, jeg er en deplorabel, og samfunnet tilbyr meg derfor ingenting for å holde mitt liv sammen. Annerledes var det for min oldefar, som hadde husmannstroen, som var en tro som var høyt aktet på hans tid. Nå blir man hitlet, hvis man verdsetter sine forfedres tro og levesett, fordi dette er reaksjonært.
They find it hard to distinguish the two. They identify their rule as the reign of rationality and tolerance, so they view rejecting it as embracing irrational hatred. And that’s how they identify Hitlerism. - James Kalb
Tenk på det, de som kastet meg ut av min industri-elvetradisjon var ekstreme luksusforbrukere, hvor dette ble støttet av karrierister. De brøy seg intet om at jeg mistet min siste, levende sterke gud, men da jeg ikke var politisk korrekt og pirket litt borti deres system, da var tusen og ett ute, hvor jeg burde legge ned denne bloggen og underlegges den moderne inkvisisjonen, for å berge himmelengenes døtre.
Så det er kun svake, ytterst svake guder, som ikke på noe vis kan holde slekta eller grenda samlet nå, som betyr noe for husmannstroens barn til 100-års jubileet for stabburet, som burde vært et av de viktigste jubileer i deres liv, men som ikke betyr det ringeste for dem. I sannhet, de har blitt til en kalbiansk dystopi!
M.J. Dahl stod ofte her på trappa, som en budbærer av hva han mente var verdens sanne lys, Kristus. Nå er det derimot NorgesEnergi som har tatt på seg dette samfunnsansvaret, med kampanjen "Hjerterom på døra", hvor de ikke bare mener at de kommer med verdens lys, men det ser faktisk ut til at de tror de er verdens lys. Hvor ble det av Kristus?
Enkelte strømselskaper spekulerer også – så vidt jeg har skjønt – på kraftbørsen NordPool og i vindkraftutbygging. – Grunnen til at jeg tar dette opp nå, er et intervju med markeds- og kommunikasjonssjef Geir Arne Gundersen i landets nest største strømselskap, NorgesEnergi i Kristiansand. De ideene han legger fram, er såpass hinsides enhver fornuft at det er grunn til å rope et lite varsko.
NorgesEnergi har startet en kampanje «Hjerterom på døra» som til og med har laget en film som snart skal ha vært sett av 200.000 personer. Hensikten for EnergiNorge skal angivelig være «å lyse opp hverdagen» for kundene med «en rørende film». Dette skal ha skapt en «intern stolthet» å arbeide med å «styrke emosjonelle verdier til merkevaren», altså strømregningen til oss.
Alt dette skal være et ledd i NorgesEnergi arbeid med «en strategi for samfunnsansvar hvor vi har valgt «Folkehelse og samhold» som et område vi tror vi kan bidra noe med. Ensomhet er i ferd med å bli et stort samfunnsproblem og vi har en stor kontaktflate ut mot det norske folk og mener vi kan bidra litt i så måte. Vi er Norges nest største strømselskap som har lyst opp hverdagen til det norske folk i 20 år. Nå ønsker vi å lyse opp hverdagen i en mer overført betydning». Gundersen understreker også at «selskapet ønsker å skape emosjonelle bindinger til merkevaren». «Å differensiere seg er viktig for alle merkevarer. Vi må levere på de primære driverne i kategorien vår, men samtidig vet vi at vi må jobbe hardt for at potensielle kunder skal tenke på oss når de tenker strøm. Å kommunisere på en måte som kanskje er litt annerledes enn det andre gjør kan hjelpe oss i så måte». NorgesEnergi har visstnok fått en vrimmel med likerklikk og hjerter av dette sammensuriet. - Odd Handegård
Vi skal snart feire at verdens lys, Kristus, kom til oss i mørketiden. Ofte har jeg fundert på hvorfor folk var så dedikerte til Kristus i den mørke middelalderen, og jeg har kommet til at det var fordi det var bekmørkt da, slik at Kristus, verdens sanne lys, fikk skinne uhindret i mørket. Avkristningen av Norge løper parallelt med elektrifiseringen av landet, hvor man nå snart ikke kan vende blikket noe sted, uten å bli blendet av verdens lys. Nå har vi kommet dithen at energiselskapene mener de er verdens sanne lys, hvor de har tatt Kristi plass, og skal troppe opp i dørene rundt om i de tusen hjem, for å presentere seg selv som verdens lys.
Personlig tror jeg det var langt mer hjerterom her i grenda dengang Dahl troppet opp på døra, for å forkynne om hvem han mente var Verdens lys, enn hva det vil bli i fotsporene til NorgesEnergi.
Så på dette fotografiet igjen og kom til at jeg hadde over-redigert det, så har forsøkt å dempe det litt og poster det her på nytt. Var litt vanskelig å redigere, og dette kommer nok av at bildet er helt på grensen av hva sensoren takler av dynamisk omfang, uten "bracketing" eller bruk av gradert ND-filter.
Ellers tenker jeg mye på hvordan herr Fossemøllens barn kunne svikte sitt fedrealter, hvordan denne grenda kunne svikte himmelengene, og hvordan Mjøslandet kunne svikte kulturelva si? Kan det bunne i frykten for sterke guder? For det moderne mennesket vil kun ha fjærlette guder. Problemet er bare at disse gudene blåser vekk ved det minste vindkast, og har ingen kraft til å holde samfunn og mennesker samlet. Bare se til bedehusslekta på Toten, hvis stamfar var den første Totenåsens apostel frelste da han kom vandrende over åsen på slutten av 1800-tallet.
Disse som skulle vært jordens salt, er nå ikke annet enn sukker og syre.
Laget også til en svart&kvitt - versjon av dette fotografiet, som kan sees hos Flickr nedenfor.
Syntes fundamentet for kjørbrua gjorde seg godt gjennom snøen, samt at det var fint lys, så stakk inn en liten tur etter kameraet, før jeg fortsatte med snøryddingen etter vegen ned til søppelstativet. Etterpå tømte vi kaninburet for telle, hvor det ble hele to fulle snøskuffer. De eter som noen hester, disse belgiske kjempekaninene.
Kom over dette fotografiet i kveld, det er fra tidligere i høst, og jeg tror nå det kan være omtrent slik Even Michelsen Fossemøllens første kone så ut, denne jentas tipp-tipp-tippoldefar, som trolig døde i barsel da hun fødte hennes tipp-tipp-oldefar, som nok var den første fossemølling her i enga. Stemmer det at Even Michelsen Fossemøllen, møllermester ved Kværnumsstrykene, hentet sin utkårede fra gården Grythe her på Grythe-platået, faller liksom alle brikker i fossemøllings-puslespillet på plass.
Underlig er det hvor dårlig vi kan vår historie. I Kina kjenner folk sine forfedres liv i detalj 40 generasjoner tilbake i tid, mens vi ikke engang klarer fire generasjoner.
I Kina er de sterkeste samholds-gudene fedrealtrene, hvor myndighetene nå oppfordrer til fornyet fedredyrkelse, hvor de støtter istandsettingen av de mange fedrealtrene rødegardistene knuste under kulturrevolusjonen.
Denne enga var et fedrealter.
Uten svigermor ble det til at vi la hele feiringen til Vitensenteret, selv om egentlig er det her i enga den fulle og hele viten er å finne. Men det vet ingen.
Våre guder har forsvunnet, kun enkelte steder stikker levningene fram gjennom snøen, hvor de vitner om tapt storhet. Disse er det Mjøslandets tårefotografs oppgave å dokumentere, før også disse blir borte.
But here we get to the hard part. It is easier to weaken people and societies than to strengthen them. The human ties that sustain us can’t simply be constructed. As Reno says, “the particularity of the ‘we’ is always a gift. Patrimony comes unbidden.” But neither are strong human ties simply given. Husband and wife don’t create marriage as an institution, and each receives the consent of the other as a gift, but both must make an effort for the union to flourish and endure. Something similar is true of every community people live by. - James Kalb
Det er enklere å svekke mennesker og fellesskap, enn å styrke dem, forteller Kalb. Underlig er det hvordan jeg, mitt fedrealter og kulturelva mi, nå er svekket. Selv har jeg havnet på bunnen av statushierarkiet, både i grenda, i slekta og i Mjøslandet, og himmelengene har ikke tilbake noe som helst av gude-stoff. Selv skulle jeg egentlig vært en stolt kulturbærer av historiemaleriet mitt, av kulturelva mi og av husmannstroen, like stolt og aktet som dogen av Venezia, men endte opp som en deplorabel og nymoderne husmann, hvor alle mine guder er tatt livet av og ringeaktet. Administratorene i kommunen og de kapitalsterke, ser seg selv som de eneste legitime, sterke guder nå, hvor alt er underkastet menneskets vilje, ikke troen og tradisjonene. Se til Hovdetoppen, den nye kulthøyden for hovdetroen, som overtok for husmannstroen. 100% menneskets vilje!
Hva som slår meg er at denne grenda sammenlagt skulle vært en meget sterk gud for Mjøslandet, flesteparten av de som bor der nede ser jo opp hit hver dag, hvor de kan nyte synet av kulturelva mi, som kaster seg ned fra Tjuvåsen. Men de bryr seg ikke. De vil ikke ha noen sterke guder. Pop-kultur, konsumer-gods og proff-sport er nok for dem!
As to nation, technology is making distance irrelevant and every place more like every other place. And there is no longer an American people joined by a common history and culture that can sustain everyday life. Such things have ethnic and religious implications that no longer unite. So are we to be united by abstract freedom and equality? That combination leads to Reno’s weak gods. Or perhaps by a common love for pop culture, pro sports, consumer goods, and celebration of the military? - James Kalb
Vil på det sterkeste anbefale PermaLivs følgere å grundig fordype seg i følgende to essay av James Kalb i jula, hvis begge har gitt meg nye og svært spennende perspektiver på denne engas, grendas, Mjøslandets og den vestlige sivilisasjons fall og sammenbrudd.
- Catholicism in a Time of Dissolution (Dette meget interessante essayet fra i våres, som jeg av en merkelig grunn hadde klart å overse, bør fordøyes grundig. Ligger også tilgjengelig som lyd-essay.)
With respect to higher loyalties, Christianity would serve in concept, but the author doesn’t believe it can work practically any time soon. So we’re left with religion in general. But that is either a vague feeling or a collection of inconsistent views that all claim supreme validity. How will such things promote social solidarity?
As to nation, technology is making distance irrelevant and every place more like every other place. And there is no longer an American people joined by a common history and culture that can sustain everyday life. Such things have ethnic and religious implications that no longer unite. So are we to be united by abstract freedom and equality? That combination leads to Reno’s weak gods. Or perhaps by a common love for pop culture, pro sports, consumer goods, and celebration of the military?
A problem the author does not discuss directly is justice. In the absence of an authoritative religious or cultural tradition justice loses touch with human nature and substantive goods and becomes a pure abstraction whose demands grow endlessly. It is now thought to demand a state of affairs in which every type of person finds the social world equally welcoming and supportive. As such, it sums up the weak gods’ most radical demands. To change that and make Reno’s strong gods once again morally respectable among respectable people we will need a fundamental change in ways of thinking. That will be hard to bring about. - James Kalb
Kalbs siste essay, samt sitt tidligere essay han lenker til, er begge uhyrlig interessant lesning, som fikk meg til å se flere nye sammenhenger. Bildet av kjellerlemmen fikk meg til å tenke at nå går det kun en veg, ned i kjelleren. For vi har tatt livet av alle sterke og mellom-sterke guder, slik Kalb definerer det. Våre myndigheter aksepterer kun svake guder, som toleranse, inkludering og massesport, fordi slik kan de selv være sterke guder, hvor de tar Guds og tradisjonenes plass.
Våre forfedre hadde mange sterke guder, hvorav gudstroen var den sterkeste, og i Mjøslandet stod denne troen aller sterkest her i grenda. Men det var også andre guder, og jeg forstår nå at min industri-elvetradisjon var min siste gud, en meget sterk gud for samholdet i familien og slekta. Da de valgte å ta fra meg denne guden, som jeg hadde gitt alt for gjennom mange år, valgte de å avvikle den siste gud som knyttet meg sammen med familie og slekt. Det var altså ikke en transaksjon, men et gudsdrap, som fant sted, den vinterkvelden jeg ble kastet ut av min industri-elvetradisjon, for snart tre år siden.
Guder er ikke personlig preferanse, eller et leketøy til egen forlystelse, men et fundament for samhold og identitet, som man skal forvalte til felles beste. Kalb skriver mye om at uten troen og tradisjonene, er det kun menneskets vilje som teller, og menneskets vilje er ikke nok til å bygge et samfunn. Det var menneskets vilje som kastet meg ut av min industri-elvetradisjon, hadde man underkastet seg tradisjonene og sine forfedres ære, ville noe slikt vært utenkelig.
Merk at vi har fått ny støvsugerslange, etter at lillesøster lente den forrige inn til ovnen da hun var ferdig med støvsugingen. Denne fant storesøster i containeren på Elkjøp da vi skulle kaste en elektrisk ovn. Akkurat maken slange:-)
He wants elites to give up their contempt for ordinary people, their relentlessly critical attitude toward national histories, institutions, and ways of life, and their one-sided internationalism. Instead, they should accept and support popular patriotism, the love of the people for the people and places that make up their country, and their concern for mutual obligation among citizens. Mutual loyalty within a particular society makes political participation possible. That builds community, which we now need more than ever. - James Kalb
The tendency has been going on for a long time, it’s radicalizing, and it’s backed by mainstream leaders who express mingled contempt and horror at the “deplorables” and “bitter clingers” who want to maintain traditional ties of family, faith, culture, local community, and nation. - James Kalb
Selv har jeg opplevd at hele slekta, med et lite unntak av en onkel, som jeg kjente skikkelig slektsfølelse for fram til 2017, var en gjeng progressive liberale tyranner, som hadde utpekt meg og min familie som "deplorable", slik det her er beskrevet av James Kalb, hvor de skulle rive oss i filler. Det viste seg også at de ikke hadde noen som helst respekt for sitt fedrealter, sin husmannstro, kulturelva si, sine forfedres smekre urbane landsby, samt sin stolte industri-elvehistorie. Og dette var husmannstroens barn, fra den grenda der hva James Kalb beskriver som et idealsamfunn, slo ut i full blomst.
For egen del er jeg svært fortvilet over at hele vår fedrearv har gått tapt, og at enga mi har blitt fratatt sin gjerning som bærer av husmannstroen, samt å hylle kulturelva vår. Men alle mennesker, både i slekta, grenda og ellers i Mjøslandet, synes å ha gått aldeles fortapt til det progressive, liberale tyranniet. Selv ligger jeg helt på bunnen av statushierarkiet, i motsetning til min helt James Kalb, som fremdeles er elite-advokat i New York, men som avskyr sin klasse helt og fullt, og ønsker å tilintetgjøre dem, til fordel for et tradisjonelt samfunn, hvor vi "deplorable" kan få blomstre. Slik mine forfedre gjorde det her i enga og grenda.
Et annet aspekt som gjør meg fortvilet, er at alle veger nå fører til nye Rausteinshytta. Overalt kjører de opp skitrasemotorveger og merker vandringsleder, for at alle totninger skal ledes til modernistenes nye kultikon på Østhøgda.
Am I comparing modern architecture’s takeover of the architectural establishment in Europe and America to Hitler’s takeover of Germany? Serious difficulties beset such a comparison, to say the least. But yes, I am.
The big difference (aside from what many will consider the outrageousness of the idea) is that Hitler was more subtle. The bastard first won an election and then maneuvered his way into a degree of authority that transformed Germany into a dictatorship. By comparison, the modernists’ takeover of the establishment in architecture between 1940 and 1950 seems like a rape. The droogs of A Clockwork Orange come to mind. The trads were unable to resist. Was it PTSD from two world wars and a depression? I don’t know. Anyhow, traditional architecture was the establishment for centuries.
(I hasten to add, as if it were necessary, that I am not comparing the horrors of Nazi Germany to the horrors of modern architecture. A shooting war is more horrific than a bloodless coup in architecture, however far-reaching and dispiriting the consequences.)
I’m sure there will be objections to the path this post has taken since it compared the attic romance of Anne and Peter to the WBTYM that is too often conventional today. Allow me to apologize in advance. A blog post often represents writing gone wild, and it is more like a one-night stand than the slow-motion enchantment of an erudite essay by Hazlitt. Still, I hope the stray, disruptive thoughts of this post will be appreciated by some. - David Brussat
Grenda mi var himmelporten til Totenåsen, men leder nå til noe som likeså gjerne kunne vært et nazistisk kultsymbol. For modernismen representerer kun hat til tradisjonene. Og nå fylles hele Toten og Mjøslandet opp av dette hatet, med kultikonet på Østhøgda som ideal.
Så det finnes i sannhet ikke spor av håp noen steder, hverken i enga eller grenda mi, på Toten og i Mjøslandet. Kun tårefotografiet gir mening, men da dette er en reaksjonær handling, vil hele min gjerning bli ignorert.
Julestjerna er på plass i finstuggun i engen. Denne stua har vel aldri vært finere, kanskje med unntak av da stua var ny, for da var det vidunderlige, høye sveitser-vinduer her. Men det er liksom bare inne det er hyggelig her i enga nå, samt nede ved Olterudelva, ute på stabburstunet og rundt omkring i de grønne enger er det reineste uhyggen. Dessuten lever vi her som skamminger, helt nederst på statushierarkiet både her på Grythe-platået, i grenda og slekta, ja faktisk i hele Mjøslandet, så da blir det ikke til at man gidder å kommunisere med alle de 99 prosentene som er høyere på strå. Derfor holder jeg meg nå helst til kameraet.
Under juleavslutning for skolen i går fikk jeg det plutselig for meg at min eldste datter lignet på Anna Grythe, men så kom jeg på at dette forutsatte at hennes far kun fikk døtre, slik at hun overtok gården Grythe som eldste datter. Og det kan jo hende, og i så fall er det vel heller slik at min datter ikke er ur-fossemølling, men ur-grything.
Allikevel fikk det hele meg til å tenke, for jeg har ofte lurt på hvorfor min tippoldefar het Fossemøllen, og hvorfor han havnet her i denne gamle husmanns-enga? Hva jeg undres på er om ikke løsningen på gåten ligger hos Even Michelsen Fossemøllens (1798, utvandret til Amerika i 1872) første kone?
Å spekulere i slike mulige hendelser har vel en betegnelse, slik som kontrafaktiske hypoteser, men dette begrepet kommer jeg ikke på i farten. Et mulig hendelsesforløp kan være som følger:
Even Michelsen Fossemøllen, sønn av Michel Olsen Karsrud (1770-1821) og Elene Olsdatter Glemmastad (1770-1819), et ektepar som døde forholdsvis unge begge to, holdt til i Kværnumsstrykene ved Skreia på hva som var bruket Fossemøllen, dette kan ha vært et industribruk og ikke et gårdsbruk. Kanskje var det Even Michelsen Fossemøllen som reiste mølla som står ved Kværnum bruk nå?
Hva jeg ser for meg er at Even Michelsen Fossemøllens første kone var ei Grythe-jente, og var han møllermester, ville sikkert bonden på Grythe sett på dette som et gjevt giftermål, hvor han kunne få malt kornet til en rimelig penge. Men så døde Grythe-dattera, kanskje i barsel, men hun rakk å føde min tippoldefar, Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919). Da Even Michelsen Fossemøllen giftet seg igjen med Marthe Andersdatter Tandberg (1807), kan det hende at Herman følte seg litt disfavorisert av sin stemor, og ikke trivdes så godt sammen med sine halvsøsken, hvor han helst holdt seg sammen med sine besteforeldre på Grythe.
Da husmannsplassen Grythengen her på kanten av Grythe-platået ble ledig, kan det tenkes at han spurte sine besteforeldre om han kunne få leve her i enga, noe han selvsagt fikk lov til. Han kjente seg nok mer hjemme her enn nede ved Kværnumsstrykene, og ble etter hvert kjent med Marie Andersdatter Holmstad (1843-1911) fra storgården ovenfor Grythe. Marie takket ja til hans hånd, men da hun fikk så lite i medgift, ville hun ha med slektsnavnet fra den største gården i grenda, hvilket herr Fossemøllen syntes var greit, slik at han kunne distansere seg litt fra sine halvsøsken nede på Fossemøllen ved Kværnumsstrykene etter Lenaelva.
Even Michelsen Fossemøllen utvandret til Amerika 73 år gammel, trolig sammen med sin kone, men han reiste neppe som en fattig man. Hva som kan ha skjedd er at han fikk inn et saftig bud på mølla og Fossemøllen bruk, hvilket han slo til på, hvoretter bruket endret navn til Kværnum bruk. Deretter fordelte han arven, hvor hans sønn Herman Evensen Fossemøllen her i enga også fikk en pen sum, som han benyttet til å frikjøpe husmannsenga si fra Halvor Grythe, som trolig var hans onkel.
Her i enga levde da min tippoldefar lykkelig sammen med sin utkårede, hvor de fikk to sønner og fem døtre, og i tillegg adopterte to farløse barn. Hans far og stemor reiste på første klasse til Amerika med overskuddet av salget fra Fossemøllen bruk, hvor de levde staselig på Manhattan resten av sine dager, hvor de foretrakk å promenere på Broadway.
Deretter kom Totenåsens apostel vandrende over åsen fra Østlandets perle, under hvem denne grenda nådde sitt La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), hvoretter husmanns-engene etter den hellige elva ble til himmelengene.
Snipp snapp snute, så var eventyret ute!
Her ble jeg inspirert til å prøve ut nye, spennende vinkler, men dog ikke på modernistisk vis;-)
Utskjæringene kan symbolisere himmelengene, der de flyr sammen til himmelen i ånden, hvor kun skjelettene av en tapt kultur er tilbake på jorden, eller på gråsteinsjorda. Men vi får finne trøst i legemets oppstandelse, og håpe himmelengene vil gjenoppstå fra de døde på den ytterste dag.
Videoen nedenfor av Advancing Your Photography med Eifeltårnet på snei, fikk meg til å ta dette dramatiske fotografiet av stabburet. En dag faller det vel ned, men selvsagt ville ingen lenger reagere på noe slikt, da alt i vår tid har blitt individuell preferanse.
Når man snakker om sola får man la den skinne. Her ble nok et fotografi av stabburet, til glede for våre etterkommere, denne gangen med stabbursnøkkelen i stabbursdøra. Så selv om vi ikke klarte å berge himmelenga vår, får vi prøve å berge stabbursnøkkelen. For, som Bob Dylan sier det, nøkkelen til framtida ligger i hva som er igjen av fortida. Og dette er en riktig så stor og flott stabbursnøkkel!
Et interessant intervju, som kan danne et lite avbrekk mellom alle stabburs-bildene. Som sagt regner jeg meg først og fremst som dokumentar-fotograf, dernest som landskaps-fotograf, men kan gjerne også tenke meg å bevege meg litt inn mot Fine Art med tiden.
Poster opp igjen dette fotografiet, da jeg syntes skyggene i snøen var for kalde, slik at kontrasten til varmen hos stabburet ble for stor. Ellers var jeg heldig, da det vanligvis står en distraksjon til venstre for stabburet, som nå var borte en tur. Ja, denne enga er ødelagt, skal man kunne hedre husmannstroen og hylle kulturelva vår fra Tjuvåsen, da må man være fri fra slike distraksjoner.
Ellers glemte jeg nøkkelen igjen, som liksom er prikken over i'en. Allikevel, klart en fordel med slike store stabburs-nøkler, nå er den snart 100 år, og har fremdeles ikke forsvunnet i de grønne enger, hvor man dessverre ikke lenger kan ligge ned og kvile, lik i salme 23. Så det var nok ikke Grythengen i år 2020 kong David hadde i tankene, da han forfattet sin berømte salme.
Bob Dylan tror nøkkelen til framtida ligger i det som er igjen av fortida. Dette er ikke mye her i enga. Allikevel er det nok slik at det bør være litt størrelse på denne nøkkelen, som hos stabbursnøkkelen. Skal forsøke å huske den neste gang;-)
***
Det er glatt inn til stabburet i dag. I bakgrunnen til venstre skimtes våningshuset i Grythe, som Grythengen er en urgammel husmannsplass innunder, her på Grythe-platået. Dette platået ligger fantastisk til mellom Olterudelva og Rødningsbybekken, med utsyn mot Mjøsa. Kan ikke forstå annet enn at enga vår er den eldste husmannsplassen oppunder Totenåsen.
Nå er her kun distraksjoner, slik at himmelenga vår ikke lenger kan utføre sin gjerning. Ingen synes lenger heller å forstå husmannstroen, som ligger begravet her under stabburet, eller betydningen av kulturelva vår fra Tjuvåsen. Uten Grythengen og Holmstadengen som levende elvebruk, er ikke lenger kulturelva vår ei kulturelv. Men ingen av de titusener, hvis ikke hundretusener, som ser opp hit hver dag der nede fra Mjøslandet, synes å være i stand til å ta inn over seg noe som helst av dette.
Faktisk fortoner det seg for meg som at en hvilken som helst kampestein i Olterudelva, har større bevissthet og et rikere sjelsliv, enn disse menneskene.
Var vanskelig å redigere dette her, vet ikke hvorfor, men tror jeg klarte det til slutt? Fikk nettopp lastet ned Capture One 20 og brukergrensesnittet er bedre, men hadde egentlig forventet mer.
Så på dokumentaren "Livet på jorda" nå nettopp, og synes stabburet står som en god illustrasjon på at vi hadde et liv her på jorda, men dette faller nå fra hverandre og står på en "halvgon snei". For vi har jo ikke noe liv mer, ingen tradisjoner, ingen tro, bare løse og flyktige forbindelser mellom mennesker. Det er klart at et slikt samfunn blir først narsissistisk, så psykopatisk, hvoretter alt og alle går til grunne.
Underlig er det at vi nå har fått så god kamerateknologi at enhver som vil på fremragende vis kan dokumentere at vi går til grunne. For det gjør vi jo. I slekta og grenda mi, hvor tillits-samfunnet nådde en topp, er ingen lenger i stand til å kommunisere. Samt at når man faller til bunns i statushierarkiet, da gidder man liksom heller ikke. Fotografiene mine er det heller ingen som bryr seg om, hvorfor skal man bry seg med tårefotografiet i et narsissistisk samfunn, men annet å ta seg til er det ikke. Går man inn i arbeidslivet er det som del av en økonomi som kun ødelegger, og hva er vitsen med å ødelegge framtida til sine barn? Bedre da å fotografere all denne tapte skjønnheten, og håpe at noe av det vil overleve vår kataboliske kollaps?
Selv om landskaps-fotografiet ligger mitt hjerte nært, er det nok først og fremst dokumentar-fotograf jeg ønsker å være, hvor Daniel Milnor blir en stadig større inspirasjonskilde. Allikevel trist at vi ikke har noen kultur tilbake å dokumentere, bare skjelettet av en tapt kultur og tapte tradisjoner.
Tro når den fulle historien om bedehus-kulturen og denne grendas La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), kommer? For folk har så mange fordommer, og de progressive, liberale tyrannene, som styrer nå, skal jo liksom ha det til at alt er så meget bedre under deres styre, enn hva det var under apostelen i Holmstadengen.
Til så skjer får jeg bare fortsette å ta reaksjonære fotografier, hatist, skamming og deplorabel, som jeg er. En nymoderne husmann i himmelenga vår, som har falt ned fra himmelen, og havnet i grythølet.
Oi, oi, oi, går fort til jul nå, og nå som det er så fint å fotografere. Men i det minste kom jeg over noen gode anbefalinger for foto-hansker i går, kanskje rekker jeg å bestille et par til meg selv i julegave?
Våningshuset i engen i dag tidlig, sammen med en svært sjelden gårdsplass, ryddet manuelt med snøskuffe! Slikt noe finnes nesten ikke lenger, hvilket gir en langt mer morfologisk karakter til stabburstunet, enn om det var ryddet med snøfreser.
Forresten forbannet med alle disse snøfreserne som fyres opp rundt omkring, straks det kommer litt snø, hvor man rykkes ut av den meditative transen man kommer i med snøskuffa sammen med snøens stillhet. Neimen ikke rart at den Hellige ånd har trukket utpå Tjuvåsen!
En meget god og inspirerende video! Nå er det jo slik at jeg ikke kun dokumenterer min familie, men avslutningen på enga vår, hvor det kan ha vært fossemøllinger i så mye som 500 år. Som alt annet har også denne ur-enga kollapset under moderniteten. Heller ikke har vi andre fotografier fra tidligere levd liv her ved vårt fedrealter, slik at vi har en forpliktelse til å gi videre en ny, fotografisk arv, til våre etterkommere.
Dessverre forstår ingen lenger betydningen av et slikt arbeide, da en av de fremste dogmene for vår rådende filosofi, er at alt, absolutt alt, er individuell preferanse. Derfor ser ingen lenger forskjellen på et eldgammelt fedrealter og ei ur-eng, og en nymoderne bunker på toppen av Fossenfeltet. Ja, faktisk forkynner vårt progressive, liberale tyranny, at en vulgær McMansion i Fossenfeltet, har større verdi enn vårt fedrealter!
Kanskje finnes det håp for husmannstroen allikevel?
Tror tippoldefar ville vært stolt over dette bildet her, for 100-års jubileet for stabburet hans, til neste år.
En av mange fordeler med snøskuffe, som jeg er den siste her i grenda til å benytte, da jeg er den siste husmannstroende, er at det blir så fine snøhauger å bygge snøhule i. Her under gardsepletreet.
Kaninene synes å trives godt i vinterhagen sin. Mye mer spennende å være her enn i uthuset. Sikkert også en fordel å være kjempekanin, og ikke en liten dvergkanin, nå som kulda drar seg til.
Copyright: PermaLiv AS
Blueberry picker.
Blåbærplukker fra stabburet i Grythengen. I år var bare litt blåbær nedenfor Oppegardssætra, ellers var det nærmest tomt. Enten er somrene for kalde, ellers er de for varme. Var mer på det jamne før i tiden.
A kind of wool preparation tool I found on the stabbur yesterday, if somebody knows its name, I should be happy.
Legg merke til utskjæringene. Slik skaffet man seg verdighet som fattigfolk før i tiden, man kledde sine redskaper i verdighetsklær. Moderne design, og ikke minst moderne bolig-prosjekter, mangler denne verdigheten. De forteller oss at uten karrière, konsum, komfort og konformitet, er vi intet.
Oppdaget nettopp en fantastisk gatefotograf, Mehmet Demirdöven fra Izmir, Tyrkia, følg ham på Instagram.
Tenk det, før i tiden var det like mye liv her i enga og grenda, som i Izmir. Nå er det kun jentene mine og kaninene tilbake å fotografere av levende liv. Folk bare bor i disse Toten-bunkrene sine, fulle av verdens lys, slik at ikke en strime av verdens sanne lys kan skimtes, og kjører rundt i metallhylstrene sine i kulturlandskapet, hvis man kan kalle det det, og flasser mikroplast. Og nåde deg hvis du våger å kritisere "the American way of life".
The last oat, collected from the bottom of an old coffin at the "stabbur".
Den siste havre fra Grythengen? Var igjen litt havre på stabburet på bunnen av ei kiste. Kanskje vil vi prøve å så den til sommeren, for å forsøke å få fram den aller siste havre?
Pussig er det at da såmannen kom over åsen på slutten av 1800-tallet, da falt alle korn i fruktbar jord, her i gråsteinsjorda i Øverskreien. Men nå er jorden uttæret, hvor det ikke finnes fruktbar jord tilbake noe sted.
Daniel Milnor har blitt en stor inspirasjonskilde, han var mannen som gav PermaLiv ideen til Fotografiets kraft, hvor jeg håper første utgave kan komme i løpet av stabburs-jubileet 2020.
Det er tankevekkende at han mener man bør dedikere minst 5-10 år for et foto-prosjekt. Selv er jeg inne i mitt andre år som Mjøslandets tårefotograf, et overordnet prosjekt inndelt i en rekke under-prosjekter. Skal jeg dedikere 10 år til hvert enkelt under-prosjekt, vil jeg trenge flere hundre år for å bli ferdig.
Underlig er det å være fotograf nå i endetiden, ja, James Kalb har vist at vår vestlige sivilisasjon har kommet til en "dead end". Så hva gjør man da, når det ikke finnes noen veg videre framover? Jo, man snur og går tilbake. Tilbake til sine forfedres tro, kultur, teknologi og tradisjoner. Annet valg finnes ikke, når man når slutten av en blindveg.
På et vis representerer himmelengene vår sivilisasjons "dead end". Kanskje tok den vestlige sivilisasjon slutt, nettopp her i enga?
Her, kjære PermaLivs følgere, har vi det nye pumpehuset på Bilitt, og vet dere hvorfor det ble slik? Jo, fordi PermaLiv har foreslått for kommunen og teknisk etat å bygge om pumpehuset her nedenfor låvegrava, som en kopi av stabburet her oppe på stabburstunet. Men istedenfor å kreditere meg og hedre stabburstunet til 100-års jubileet for stabburet etter oldefar, har de tatt min idé og kledd inn svartboksen nede på Bilitt, som en kopi av den gamle stasjonsbygningen, og selv tatt hele æren for denne ideen!
Så slik er det å være skamming i engen, vi skal ikke krediteres for noenting, og leve her i den ytterste skam. Ja, vi har havnet helt nederst på status-hierarkiet, både i slekta og her på Grythe-platået, hvor vi lever lik nymoderne husmenn, ekskludert fra samfunnet, i hva som skal være verdens mest inkluderende land.
Skal allikevel prøve å få skilt ut tomta rundt pumpehuset, for å legge dette til skogen min etter den Hellige elva, for så med tiden å forsøke å få kledd inn svartboksen her også. Kanskje i okergult, slik stabburet opprinnelig var, husmannstroens farge.
Stabburstunet har nok gått fortapt, uten et nærende tun er det plent umulig å trives i et historiemaleri, hvor hele gardskoronaen vår er fragmentert og okkupert. Denne enga er så lita at den trenger å ha en svært solid gardskorona, skulle vi kunne utføre vår gjerning som kulturbærere, for å hylle husmannstroen og hedre kulturelva vår.
Med tapet av himmelengene er det ikke kun stabburstunet som har gått fortapt, men hele Mjøslandet. Men dette er det ingen som forstår i enbitssamfunnet. Forresten et nytt ord: ENBITSSAMFUNNET.
Selv har jeg imidlertid en unik fargeintelligens, og ser derfor verden i 16 bit.
"Against Inclusiveness is an important book, addressing what posterity will surely consider one of the most burning issues of our times.
And yet, today, the vast majority of people appear soundly asleep to the fire consuming the foundations of Western civilisation.
I speak, of course, of the ‘politically correct’ movement towards what is commonly called inclusiveness. For whilst the aspiration to be inclusive is rooted in noble aspirations – wishing to end hatred of minorities or the disadvantaged – careful, sober reflection soon reveals that today’s inclusiveness phenomenon works out differently in practice.
This is because so-called inclusiveness hardly eliminates human intolerance, discrimination and hate – those ugly, tragic sides to our fallen condition. Instead, it creates new soil in which these same ugly, fallen tendencies can take root and thrive with renewed vigour and force.
In other words, a new territory is being established in which fascism can take hold.
In this book, James Kalb, an American lawyer and Catholic convert, sets out to show why this is so. He cogently argues that we have shifted from a legitimate aspiration to address the worst injustices of discrimination to a utopian quest to render obsolete all normal traditional, cultural and biological differences. Or as Kalb himself puts it:
'A movement that began with calls for anti-lynching legislation has ended in concerns about micro-inequities and inappropriately directed laughter.'
Clearly, misguided notions of equality are key to this growing peril of our age. As Kalb notes:
'Insisting that all beliefs and culture be given equal credit, the result is that none of them can be allowed to affect anything that matters.'
Yet, as Kalb points out, distinctions of culture, religion, ethnicity, gender etc, are too fundamental to human existence to be prescinded from. Nor can equality be manufactured by suppressing or denying their existence.
It follows that trying to abolish them leads only to unreal – inhuman! – abstractions where unity means uniformity, where equality means interchangeability and where traditional differences can be acknowledged only if they mean nothing.
In short, what is commonly called diversity, pluralism and multiculturalism entails enforced conformity, homogenisation and standardisation.
But what we witness today is not simply a relatively innocent, albeit misguided, attempt to achieve equality by abolishing differences. Rather, it amounts to something more sinister – a system of political control that admirably suits the capitalist agenda of the New World Order.
It is a system wherein ‘all modes of social functioning other than markets and bureaucracies’, as Kalb puts it, are insidiously undermined. And:
'Expertise, bureaucracy, money and the state become the only serious principles of order and the verbal, credential, well-placed, and rich end up running everything.'
Why is this so? Well, as Kalb writes:
'Every system needs standards, restrictions and principles of cohesion and doing away with some makes others more prominent. Suppressing natural and traditional distinctions means reliance on artificial ones.'
The consequence, he argues, is that:
'All significant decisions must be made by someone who can pass himself off as an outside authority applying neutral standards of human rights, economic efficiency, and administrative effectiveness. It is not surprising that people able to present themselves that way support inclusiveness. It destroys informal standards and distinctions and so makes it harder for traditional institutions and informal arrangements to function …
When natural and traditional principles are … rejected as ignorant, irrational and hateful, then money, bureaucracy, and certified expertise become the sole permissible principles of social order.
The result is an enormous transfer of power to experts, verbalisers and managers, leading to dominance by a particular class composed of people whose complimentary functions and strategic role in social institutions give them a common outlook and interests. On the design side, the favoured group includes legal experts, social scientists, and other theoreticians and on the implementation side, lawyers, jurists, journalists, educators, media people, business leaders, and civil servants.'
In short, Kalb is arguing that our brave new world is not one in which the old forms of hierarchy – condemned as elitist – have been replaced by freedom and equality, but that rather a new elitist hierarchy is running the show.
And yet we are barely awake to what is happening here. Indeed, the perpetrators are often barely awake themselves, as Kalb point out:
'The self-interested nature of elite support for inclusiveness is usually not overt or even conscious. Experts and managers believe in their own way of doing things and view its extension as an obvious good. They see the replacement of traditional arrangements by markets and rational management as [beneficial]. The same process can, of course, be viewed as the destruction of cultural understandings, relationships, and ways of doing things, and their replacement by formal institutions and procedures that are incomprehensible to those at the bottom and easily controlled by those at the top.'
And the result? Kalb argues:
'Attempting to eliminate … differences suppresses the natural ways people connect and function. The result is a chaotic hodgepodge forced into an artificial order by bureaucracy, propaganda, therapy, and money …'
More and more, it seems among us
* Freedom means comprehensive control of human relations, so we do not oppress each other.
* Equality means rule by irresponsible and unrepresentative elites who keep us equal by keeping us powerless.
* Reason means submission of mind and will to the authority of experts.
* Diversity and inclusiveness mean distinctions cannot be allowed to matter, so they have to be neutered or destroyed.
* Tolerance means the demonisation of those attached to nonliberal principles as bigots and fundamentalists.
What else can I say? Perhaps this. In this short review, I have stressed one aspect of Kalb’s book that seems particularly important to me - the replacement of the old traditional hierarchies with the new capitalist hierarchy.
Whilst Kalb does a terrific job at making this crystal clear, I must – in fairness to him – point out that he does a very great deal more than that besides.
There is for example very helpful material about the Eighteenth Century Enlightenment origins of today’s catastrophe. Related to this is a fine discussion of the contributing role of scientific arrogance – or as Kalb has it:
Scientism, which tells us that modern natural science is the whole of knowledge, is the view of knowledge and reality that now makes liberalism impregnable by excluding the discussion of goods and natural patterns.
And there is more – much more! – besides. Even whilst Against Inclusiveness is fairly compact (less than two hundred pages) the book offers a profound roadmap for how we arrived at this ever-increasing peril – and what we must do if we care about the consequences. I recommend those readers who do care to study Kalb’s arguments in-depth."
Utrolig trist at vi ikke skulle få lov til å leve som tradisjonalister, her i denne urgamle husmannsenga vår. Med tradisjonalist forstår jeg å leve slik vår apostel i naboenga levde. Men slikt kan ikke tillates av vår progressive, liberale elite, som har satt seg selv på Guds trone og brent tradisjonene på tradisjons-bålet, hvor snart også kjetterne havner.
Begynner vår sjuende utgave av "Hårdåg i engen" med et alvorlig budskap fra våre venner på Frøya, for bildet vi ser ovenfor, dette er skammingene i engen om noen år.
Sårbarhet og overmakt
Av Nei til vindkratverk på Frøya
I 1951, rett etter at siste verdenskrigs-helvetet var over, fant stortinget det rimelig å gi alle nordmenn av tater-avstamming forbud mot å ha hest.
Dette var når denne delen av den norske befolkningen med en merkelig flaks nylig hadde unngått samme skjebne som de norske jødene.
Dette var samtidig med at mange nordmenn kjøpte seg biler.
Samtidig ble tatere systematisk fratatt sine barn. (Tillegg: Hufsa, som arbeider for den moderne inkvisisjonen, var nok inne på det samme, da jeg var hatist og uegnet som far.)
Bildet over viser hva som var igjen. Et eldre par med en kjelke på hvileløs vandring.
Vi tror kanskje vi slipper å møte vold og overmakt. Vi tror at vi med våre fire, fem millioner, har en slags kontroll, at vi har en slags råderett over våre «egne» landskap?
Vi ser nå at vi mister verdenen vår om vi ikke kjemper. Å bo i et Norge uten natur, klarer ihvertfall ikke vi.
Vi er stilt overfor krefter som ikke har noen som helst idé om å respektere vår integritet, våre landskap.
Vær klar over det, vi kan miste absolutt alt, les morgendagen derfra.
