Monday, February 25, 2019

Kunstmålaren Jacob Gløersen

Da var boka om kunstmaler Jacob Gløersen ankommet, den kjentes umiddelbart godt i hendene, og bildene er flotte. Tenk hvilken viktig jobb Gløersen gjorde i sin naturalistiske skildring av natur og dagligliv under vårt lands gullalder. Synd han ikke tok turen hit til grenda.

Gløersen var heldig, da han fikk lov til å oppsøke og utforske norsk identitet. Tro om han ville følt den samme gløden hadde han visst at om litt over 100 år er alt borte? Ingen identitet er tilbake, både fjellheim og kulturlandskap har blitt underlagt de suburbane idealer. Selv verdens vakreste kulturlandskap, Toten, gikk tapt.

- Hyttebygging truer naturen i Norge

For egen del ble all identitet sugd ut av meg gjennom tapet av engene. Ja, det kan synes som om alle ønsker død over engene og den kulturen de gav oss. Disse var også en del av vår gullalder. Dessverre er det slik at når vi har tapt vår identitet, da må vi skape oss vår egen identitet, og uten felles identitet vil denne måtte bli en narsissistisk identitet. Slik vil vi alle bli guder, eller juggel-guder, hvor alt til slutt går til grunne. Familien, slekta, fedrealteret, kulturen og troen. Dette er verdier som ikke finner rotfeste i vår tid. Selv har jeg mistet alt dette, eller rettere sagt, jeg ble angrepet og skulle knuses, fordi jeg forsvarte og verdsatte disse verdiene. Fordi kulturbæreren kan ikke aksepteres av et narsissistisk samfunn.

Men jeg fortsetter å fotografere, da jeg ikke kan annet. Jeg har jo ikke noe historiemaleri å eksponere, kun kamerasensoren. Tenk om jeg kunne klare å ta fotografier like flotte som Gløersens malerier, av Bedehuslandet. Som kunne illustrere ei bok like flott som boka om Gløersen. Hvor man fulgte fotsporene etter emissær M.J. Dahl.

For egen del tror jeg Bedehuslandet er et underkjent land, som vårt sekulære samfunn har forsøkt å svartmale, på samme vis som man under opplysningstiden svartmalte middelalderen, for å opphøye sin egen tid og seg selv. Historien gjentar seg. Men på lignende vis som mange har hentet fram igjen middelalderen, og vist at dette var en tid som på flere områder overgikk opplysningstiden, ikke minst seinmiddelalderen, tror jeg det nå er på tide å hente fram igjen Bedehuslandet.

Helst vil jeg ha med statister, og andre fotografer, dyktigere enn meg, for å mest mulig realistisk hente tilbake Bedehuslandet. For ei slik bok må fotografiene komme først, og de må være på et svært høyt nivå, skal man yte våre forfedres gullalder rett. Slik Gløersen gjorde det!

Vi hadde folkevandringstiden, og vi hadde de store menns vandringstid, som ble vår gullalder. Nå har vi entret juggel-alderen. Men så har vi da også sluttet å vandre.

Selv det vandrende postbud tar snart sin siste vandring. Og jeg tenker på Per Post her i grenda, som vandret omkring med posten, og et skriftens ord, for de som trengte dette i hverdagen. Ja, Per Post gikk nok selv postmann Pat en høy gang. Alle kjente Per Post. Nå aner jeg ikke hvem postbudet er? I sannhet, vi har mistet all identitet!

- Har kun to gående kolleger igjen: – Det er litt vemodig

Himmelgull!

Mange ønsker død over engene og at minnet om Mjøslandets høylys skal utviskes, og at engenes siste kulturbærer skal ydmykes og knuses. Dette fordi hva engene står for ikke kan aksepteres av et narsissistisk samfunn, som har omfavnet hovdetroen og gjort Hovdetoppen til tempelhøyden for den nye verdensreligion, hvor vi alle er juggel-guder.

Men jeg får fortsette å fotografere, selv om dette er en gjerning, som i likhet med mine andre gjerninger, ikke vil bli verdsatt. 20.000 kubikk plank ble ikke verdsatt. Min kamp for våre forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva ble ikke verdsatt. Min kjærlighet til engene ble ikke verdsatt.

Slik er det å være tårefotografen.

-Wikimedia.

***

Det har blitt sjelden kost at jeg bestiller bøker i disse tider, jeg som var slik en bokorm, men i dag bare måtte jeg ha boka om den glemte kunstmaleren Jacob Gløersen. Hva som virkelig tente meg var at han først og fremst regnet seg som vintermaleren, og han var en hardhaus som stod ute og malte i både kulde og snøstorm. Etter denne vinteren med min a73, har jeg også kommet til at jeg vil være vinterfotografen. For dette kameraet er, til tross for sin lille størrelse, en fryd å bruke i vinterlyset, da det tegner vinterens svake lys på fantastisk vis.

Videre holdt han til på Østlandet, og dette var nok en medvirkende årsak til at han ble glemt, da landskapet her ikke har den samme dramatikken som på Nord- og Vestlandet. På samme vis er det for meg, som Mjøslandets fotograf.

Dessuten holdt det også her i grenda til en fyr som var høyt skattet i sin tid, men som i likhet med Gløersen ble glemt, nemlig emissær M.J. Dahl. Han også en person fra norsk gullalder, eller gullaldertiden, som man ennå kan kjenne gløde svakt i stabburet til oldefar ute på tunet her.

- I fotspora til kunstmålaren Jacob Gløersen

Selv tenkte jeg på å lage til boka "I fotspora til emissær M.J. Dahl", da han på samme vis som Gløersen, var en vandringsmann. Vår gullaldertid var en vandringstid, hvor de store menn var vandringsmenn. Her tror jeg det er en sammenheng, da det er intet som skjerper sansene og sinnet slik som vandringen. Den siste vandringsmann er vel Nils Faarlund, frilufstlivsfilosofen vår.

I vår tid har vi sluttet å vandre, men så går da også alt i oppløsning, og hvor alt som kan synes som gull ved første øyekast, viser seg å være billig og falskt juggel. Den beste betegnelsen på vår tid må være juggeltiden.

Gleder meg virkelig til denne boka, som på et vis blir ei fotobok for meg, og som jeg håper kan bli til inspirasjon for Mjøslandets vinterfotograf. Forøvrig også han en fyr som setter pris på vandringen i det duvende mjøslandskapet. Selv om dette mer og mer blir en sørgevandring, da vårt fantastiske landskap forvandles til juggel i disse juggeltider.

Gullalderstabburet til oldefar, som har 100-års jubileum til neste år, gløder fremdeles av denne grendas gullaldertid. Nå har selv denne enga blitt degradert til juggel i vår juggeltid. Denne enga, som sammen med naboenga, var purt himmelgull.

-Wikimedia.

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...