På toppen av Toten

-Wikimedia.

Dette fotografiet understreker på et vis Holmstadengens plassering på toppen av Toten, hvor stedet skuer utover Mjøslandet, som har falt. Samtidig gir det et inntrykk av en tid som forsvinner, det er som om hele plassen er i ferd med å oppløses i løse luften, hvor den gamle kulturen og troen den representerer, snart er helt borte og glemt.

Noen mener jeg koker suppe på en spiker, at Bedehuslandet ikke var noe å slå seg på brystet over, noe kun noen få særlinger holdt på med. Selv tror jeg ikke det. Jeg tror rett og slett vi her så en av verdens vakreste allmenninger. Men i dag er det knappest noen som klarer å forestille seg allmenningene, da stats-/markeds-duopolet er i ferd med å legge alt under seg.

Nå finnes ikke lenger noe som samler, hvor alt vakkert ødelegges, og kun det heslige og spektakulære blir tilbake. Disse menneskenes liv sentrerte rundt troen, kulturen og fedrealteret. Kulturbærerne var høyaktet, nå er de ringeaktet, og Totenpark-prosjektet har snart kvalt alle de vakre historiemaleriene i kulturlandskapet.

Men ennå vitner Holmstadengen om stortida vår, lavmælt, med stor sorg over hva det har blitt av oss. Lik den bortkomne sønn forskuslet vi vår fedrearv. Snart forsvinner engene for godt, Mjøslandets høylys, og da er det ingenting å vende tilbake til.

Kanskje tar jeg nok en tur oppi Holmstadengen i morgen? Siden torsdag, da bildet ble tatt, har det kommet en halvmeter snø. Så kanskje er jeg utslitt, når jeg får ryddet vekk snøen? Samtidig venter Troen, Kulturen & Fedrealteret, livets treenighet, på å foreviges av min A7III. Snart forsvinner det siste lyset av våre forfedres storhet. Det haster med å fange det inn på kamera-sensoren, før det slokner for godt.