Gammel Toten-glød

-Wikimedia.

Det var litt av en glød som kom til syne da morgensola traff vinduene på gamle Kraby stasjon i dag, etter nedlagte Skreiabanen. Hva som med ett slo meg er at dette var gammel Toten-glød, fra den gangen Toten var et levende kulturlandskap, med smekre urbane landsbyer til, og engene, Mjøslandets høylys, stod i full blomst.

Nå har den gamle totengløden forsvunnet, bare en sjelden gang skinner den gjennom fra det gamle Toten, som her i dag. Det er disse siste lysstrålene fra det gamle Toten jeg forsøker å fange, sammen med kameramaler-penselen, min siste venn og kompanjong.

Selv har jeg mistet all glød, utenom for fotografiet. Min totenglød er forduftet. Noen ganger hallusinerer jeg om at engene, som var min sjel og mitt liv, kan få begynne å gløde igjen. Men det kan de jo ikke. Mjøslandets høylys er tapt for alltid, og med det Mjøslandet. For et landskapsbilde med utbrente høylys, er intet verdt. Dette vet enhver fotograf. Vi eksponerte feil, og tapte dem.

Fremdeles drømmer jeg om å kunne finne en liten lomme av det gamle Toten, hvor jeg slipper å eksponeres for det nye Toten, og hvor jeg kan få fortsette å eksponere det gamle Toten, ikke kun på kamerasensoren, men med trælete never. En drøm, som nok forblir en drøm.

Snart er det to år siden bedriften min brått ble revet ut av armene mine, lik et barn man har kjært. Jeg elsket denne bedriften, jeg syntes den var den fineste fabrikken på industriområdet, i alle fall fram til den ble senket ned i et hull i et hav av asfalt. Da mistet den sin sjel. For også fabrikker kan ha sjel, ikke bare potetløer og gamle låver. Her hadde jeg trofast arbeidet til familiens beste og slektas ære, år ut og år inn, og det var ikke få tusen kubikk jeg sendte gjennom maskinene. Kun en gammel onkel verdsatte min innsats.

Videre ble jeg målskive fordi jeg forsøkte å forsvare fedrealteret vårt som best jeg kunne, for angrepene det ble utsatt for fra det nye V/A-anlegget. Hvorfor? Man skal alltid stå opp for sin kulturbærer og sitt fedrealter. Her fant vi vår tro, kultur og historie.

Deretter har alt falt som domino-brikker. Rausteinshytta, Skreia, Lena, Hovdetoppen, Huntonstranda, Tranberglia, Bondelia gamle husmorskole, lommetunet vårt, den gamle sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra, og engene er det ingen som savner.

Skal bli godt å komme til Hamar nå, hvis de har vett og forstand og bevarer Tjuvholmen og mjøslandskapet sitt? Men selv derfra vil jeg skue opp mot Mjøslandets tak og høylysene som gikk tapt, med tapet av engene. I sannhet, å være Mjøslandets fotograf, er en melankolsk gjerning.

Derfor ble jeg tårefotografen.