Torsæterskaret

-Wikimedia.

Stakk så vidt oppom Balkehøgda i dag etter skolelevering, før jeg fortsatte til Skreia for å handle litt etter helga. Tok ikke mange bildene, da himmelen var kjedelig, men det ble et par ganske bra allikevel.

Her synes jeg vegen eller gutua danner ei fin ledelinje opp mot Torsæterskaret, og det skaper også dynamikk i bildet at det varme lyset i forgrunnen har et ekko oppe i Torsæterlia, hvor man finner Norges største forekomst av huldrestry, juletrelaven vår.

På toppen av Torsæterkampen, Mjøslandets tak, kan man så vidt se mobilmasta, og rett nedenfor denne finner man nye Rausteinshytta, som jeg aldri kommer til å besøke. Dette fordi den er et seiersikon for dekonstruktivistene og et angrep på det gamle Toten.

Snart forsvinner vi nok til Hamar, selv om jeg ikke er i den ringeste tvil om at Hamar også kommer til å forsvinne til slutt. Men jeg kommer tilbake til Toten for å fotografere så ofte jeg kan. Det er bare det at mitt hjerte gripes av en slik ubegripelig sorg over det gamle Toten, som forsvinner. Særlig brister mitt hjerte over tapet av engene, da disse var min sjel og mitt liv. Og jeg gruer meg til sommeren, hvor bygdedyret kommer fram igjen for å brøle sitt seiersbrøl over engenes død. Selv herr Fossemøllens barn sviktet fedrealteret sitt og kulturbæreren sin. Derfor ble jeg tårefotografen.

Skulle det allikevel dukke opp et fata morgana på Toten, hvor jeg kan få gå opp i det gamle Toten, ikke kun i fotografiet, men i mitt liv, da blir jeg her. Et sted som er lik en kuvøse, hvor jeg kan få leve avsondret fra det nye Toten.