Bob Dylan, en selverklært anti-modernist (Vi lever i en ny steinalder)

Antimodernisten Bob Dylan. Tegning: ORDENssekretariat.at

Selv om jeg alltid har regnet Bob Dylan som antimodernist, var det med stor glede jeg nylig fikk dette inntrykket bekreftet. "His Bobness" plasserer seg med dette trygt i selskap med mine øvrige helter, vil her særlig framheve J.R.R. Tolkien og Christoper Alexander.

Bob Dylan - en antimoderne kunstner

Men kanskje er Dylan verken sfinx eller orakel. Gjennom hele sin karriere har han vært trofast mot sitt utgangspunkt: et kulturelt landskap som ifølge Greil Marcus er fornektet av det offisielle Amerika, men som Dylan gjennom sine sanger på forunderlig vis får den som lytter, til å se for seg. Han har visualisert den amerikanske utopiens sammenbrudd ved å gjøre energien i de folkelige tradisjonene til sin og å forvandle den til mørk og sannhetssøkende, men fargesterk og visjonær rock'n'roll.

I sin nyeste bok, Bob Dylan, skriver Marcus at Dylans musikk de siste tjue årene synes å bygge på en opplevelse av at den amerikanske musikken han dyrker, består av en eneste stor stamme av musikk, med en egen moraloppfatning, et grunnmateriale som består av "ord og metaforer, riff og stønn, nøling og skrik". Marcus synes å mene at denne arven kan ha en fornyende kraft på enhver som lytter dypt nok til formen og innholdet.

Dette kjenner vi også igjen i Dylans egen skildring av sine påvirkninger og i hans analyser av folkemusikkens mening. Det var der Dylan var, og der han fremdeles er: i skjebnene til de tusenvis av mennesker på undersiden av den amerikanske drømmen, alle dem som hos ham fikk sine ofte tragiske liv utlagt som dramatiske fortellinger i rytme og rim. For Dylan er de her og nå, i motsetning til det moderne livet han ble forventet å engasjere seg i. Dylan forteller hvordan han gjennom å ta inn over seg denne kulturen skapte seg en identitet, både som kunstner og menneske. Han snakker om folkemusikkens visdom, som lyder slik: "Livet har mer enn tusen ansikter, og du må møte alle hvis du vil spille disse greiene."

I et intervju med Newsweek i 1997 sier han om sine religiøse følelser: "Jeg finner religiøsitet og filosofi i musikken. Jeg finner det ikke noe annet sted. Sanger som "Let Me Rest On a Peaceful Mountain" eller "I Saw the Light" - det er min religion. Jeg holder meg ikke til rabbier, predikanter, evangelister, alt sånt. Jeg har lært mer av sangene enn jeg har lært av noe av dette andre. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene."

Slik sett er det mulig å tolke Dylan som en antimoderne kunstner, drevet av sorg over at "det tapte landet" ikke er der lenger, slik tittelen lyder på et av kapitlene i Memoarer Del I. Paulus Svendsen, professor i litteraturhistorie (1950) og i idéhistorie (fra 1962), utga i 1940 verket Gullalderdrøm og utviklingstro. Tittelen gjengir i et nøtteskall to hovedanskuelser i synet på klodens muligheter. Den som har utviklingstro, mener at verden stadig lar seg forbedre, kanskje med en utopi som endelig mål. Gullalderdrømmen, derimot, preger den som tenker at den beste tiden ligger bak oss og allerede tilhører historien. Jeg tror Bob Dylan opplever at noe ugjenkallelig er forbi, noe han forsøker å gjenskape, være et speil av, selv om han vet at det ikke lar seg gjenreise.

Et par uttalelser kan belyse denne holdningen. I Roma 2001 ble han spurt om han syntes vi lever i en ny middelalder. Han svarte:

"Snarere en ny steinalder. For lenge siden hadde vi gullalderen. Da Homer levde. Deretter sølvalderen. Bronsealderen. Kanskje er det en heroisk alder et eller annet sted innimellom. Vi lever i jernalderen, men det kunne like gjerne vært steinalderen. Begynnelsen av steinalderen. Du kan gå rundt her i Roma og kikke. I dag kan ikke folk bygge det du ser der ute. Særlig ikke i denne byen her. Det har vært folk her før deg, og de var trolig på et langt høyere nivå enn noen av oss. Det må de ha vært. Vi kan ikke konstruere slikt lenger."

I forbindelse med Together Through Life (2009) svarte han følgende da han ble spurt om sin forkjærlighet til pianoballader fra 1920- og 1930-tallet:

"I dag ville verden med sitt sinnsvake hastverk trampet ned en så delikat musikk som det du snakker om. Verden har endret seg økonomisk og sosialt. To verdenskriger, aksjemarkedets sammenbrudd, depresjonen, den seksuelle revolusjonen, digre lydanlegg, teknopop. Du kan ikke tenke deg slike små hverdagsballader komme ut av skyskrapere med flere tårn. Den typen musikk eksisterte i en mer tidløs livsform. Jeg elsker de gamle pianolåtene. I hjembyen min kunne jeg rusle ned mørke gater på stille sommerkvelder og høre slike sanger komme glidende fra døråpninger og åpne vinduer."

Dette er hverken konservatisme eller nostalgi. Snarere en form for melankoli, som ligger innebygd i Dylans egne sanger og i den tradisjonen han aldri blir ferdig med. Og som han skaper musikalsk trolldom ut fra. Dramatikeren Sam Shepard, som deltok på Rolling Thunder-turnéen i 1975, skriver i boka Rolling Thunder Logbook (1977) at det forunderlige med Dylans tekster er at de skaper forestillinger. "Hele scener blir spilt ut i fire farger mens du lytter (...). Hvordan blir bildene til? Hvordan blir ordene til bilder? Og hvordan får de deg til å føle saker og ting? Det er et mirakel." - Fredrik Wandrup fra boka "Bob Dylan. Mannen, myten og musikken", s. 30-31