Skip to main content

CO2-Levels, Marine Microbes & Our Survival

Though they unfolded slowly over hundreds of thousands, sometimes millions of years, those earlier extinctions (going back to around 450 million years ago) seem to have shared a common etiology: a slow but finally fatal buildup of CO2 in the atmosphere; consequent acidification and de-oxygenation of the world’s oceans; and withal, the demise of species like phytoplankton, foraminifera, miniscule shrimp called krill, diatoms, pteropods and many thousands of other marine microbial and miniature species that supply more than half the world’s oxygen and form the base of the marine food chains and of marine systems that perform vital Life-support and climate management services, like sequestering CO2.

What happens is that when atmospheric CO2 exceeds the capacity of those CO2-eaters to absorb to make their shells, it dissolves in the water as carbonic acid. Marine scientist Jennifer Kennedy, recent Director of the Blue Ocean Society for Marine Conservation, explains the vicious cycle that’s set up when pH level of the world’s oceans goes down, that is, when they become more acidic.

“On the pH scale, 7 is neutral, with 0 the most acidic and 14 the most basic. The historical pH of sea water is about 8.16, leaning on the basic side of the scale. While it doesn't seem like this is a problem, the pH of our oceans has fallen to 8.05 since the beginning of the Industrial Revolution, a change greater in magnitude than any time in the 650,000 years before the Industrial Revolution. The pH scale is also logarithmic, so that slight change in pH results in a 30 percent increase in acidity.” This is decidedly not promising for the future of marine microbes. So what?

Marine microbes account for up to 98 percent of all ocean biomass and collectively weigh the equivalent of 240 billion African elephants. Subtracting even a portion of that feed stock from the bottom of the world’s food chains would be like subtracting corn, wheat, soy and meat from us who are at the top. Subtracting it from the Earth’s two-billion year-old carbon sequestration team could raise the planet’s temperature high enough to do exactly that.

E voila: Trickle-up extinction. - Ellen LaConte
Read the whole article: End of the World? Nah. End of the World as We Know It. Yah.

240 billion African elephants is a lot of food. Photo: nickandmel2006

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!