Skip to main content

Hvordan kunne en fattig snekker fra utkanten Galilea ende opp som en allegori for fremskrittsreligionen?

That’s the thing that drove the ferocious rejection of philosophy by the underclass of the age, the slaves and urban poor who made up the vast majority of the population throughout the Roman empire, and who received little if any benefit from the intellectual achievements of their society. To them, the subtleties of Neoplatonist thought were irrelevant to the increasingly difficult realities of life on the lower end of the social pyramid in a brutally hierarchical and increasingly dysfunctional world. That’s an important reason why so many of them turned for solace to a new religious movement from the eastern fringes of the empire, a despised sect that claimed that God had been born on earth as a mere carpenter’s son and communicated through his life and death a way of salvation that privileged the poor and downtrodden above the rich and well-educated. - John Michael Greer
Fremskrittsreligionen er tvers igjennom en allegori på kristendommen, som opprinnelig var troen og håpet for romerrikets utstøtte og fattige underklasse. Hvordan kunne dette skje?

Vi går nå inn i juletida, som ikke lenger er annet enn tomme gravsteinstradisjoner over en tapt kultur. Fremskrittsreligionen med sin kjøpefest og individualistiske atomisme er alt samtidskulturen består av. Den har intet av skjønnhet eller mening.

Underlig er det at vår fremskrittstro er et vrengebilde av kristendommen, en tro som opprinnelig var de utstøttes og de fattiges tro. Hvordan kunne dette skje? John Michael Greer har gitt mange av svarene i sin siste bok, som lanseres på nyåret.


Når jeg en gang får tid til å lese denne, og hvis jeg noensinne igjen får mulighet til å samle tankene, håper jeg å skrive essayet "Fra kristendom til fremskrittstro" for Kulturverk.

I mellomtiden er mange av mine tanker om temaet å finne i denne diskusjonstråden hos Kulturverk.

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166