Skip to main content

Tolfa vs. Skreia

- Winter in Tolfa
Meget vakre bilder! Hadde dette vært i Norge ville hele landskapet vært ødelagt av individualistiske eneboliger uten fellesskap. I Tolfa har man derimot bevart det vakre landskapet som en allmenning gjennom å bevare byen som en allmenning. Slik kunne vi alle hatt det hvis vi verdsatte allmenningene!
Jeg har tidligere skrevet:

- Tolfa in Italy: A Future Hub for the Commons in Europe?

Min drøm var å gjøre Skreia til Norges svar på Tolfa. Men totningene hater allmenningene og alt hva Tolfa står for. I stedet for en lommelandsby ønsker de å krone Skreia med en pervertert utgave av Llewellyn Park, hvor selvsagt maskinen i parken gis en ærbødig plass. I stedet for å bygge en taberna bygger de en Rema 1000 - storboks med Snøhettas signatur. Og Kvernum omgjøres til et blokkområde i verste Bauhaus-ånd, som om Skreia var Tel Aviv. Her hvor det har vært allmennings-sentrert småindustri siden middelalderen.

Nå kommer Skreia og omland til å råtne bort, på samme vis som de amerikanske småbyene.
The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape is a book written in 1993 by James Howard Kunstler exploring the effects of suburban sprawl, civil planning and the automobile on American society. The book is an attempt to discover how and why suburbia has ceased to be a credible human habitat, and what society might do about it. Kunstler proposes that by reviving civic art and civic life, we will rediscover public virtue and a new vision of the common good. 'The future will require us to build better places,' Kunstler says, 'or the future will belong to other people in other societies.' - Wikimedia
Ved å slå hånda av allmenningheten har Skreia ingen framtid! Kun som et paradis for bygdedyrene! Kommunens representant smiler like bredt over forsida på OA over å ha drevet lommelandsbyen ut av Skreia og vekk fra Hveemsåsen, som djevelen smilte over å ha drevet Adam og Eva ut av Paradis!

Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places

I Toscana verdsetter man det vakre landskapet som en allmenning. I Totscana derimot spruter de suburbane eneboligene opp som paddehatter.

Foto: Pål Steigan.

Tolfanerne er stolte av sitt Rocca di Tolfa over byen. På Skreia er man derimot stolte over å få et totalt utdatert 1970-talls-suburbant-helvete hvilende over Hveemsåsen.

Foto: Pål Steigan.

Sauer beiter ute på Tolfas allmenninger.

Foto: Pål Steigan.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?