Skip to main content

Vidunderlig "spade for spade"-retorikk fra Ole-Jacob Christensen

Kommentar til Ole-Jacob Christensens KV-artikkel:

COP21: Pest og klimafortrenginger
Vidunderlig "spade for spade"-retorikk fra en MDGs representant. Endelig en artikkel i jungelen av luftslott og grunn økologi og tro på mennesket og markedets sameksistens i forbindelse med Paris-sammenkomsten, som treffer spikeren på hodet. Krydret med allegorier og historiske linjer. Den største nedturen for meg ble et intervju med Terje Bongard hos P2s Ytring 6. desember: https://radio.nrk.no/serie/ytring#t=45m7s

At de fikk med Bongard er utrolig, og man hører på stemmen hans hvor lei han er. I tillegg klarer programlederen å vippe ham av pinnen ved stadige avbrytelser, uten å la ham fullføre et eneste argument! På toppen av det hele får man inn grunnøkologen Frederic Hauge etter Bongard, som stempler Bongard som en "menneskepessimist"!

En stor ugjerning av programlederen å invitere Bongard for så å gjøre alt hun kan for å legge hindringer i veien for at han skal få fram sitt budskap. Programmet kalles Ytring, men Bongard fikk ikke mulighet til å ytre noe som helst, med en programleder som var en mester til å få ham til å falle i staver. Også utilgivelig arrogant og overfladisk av Hauge å stemple Bongard som en irrelevant pessimist, uten å låne ham et øre. Hallo! Vi har her å gjøre med Norges fremste menneskeekspert!

En jeg ikke kan få takket nok i denne situasjonen er James Alexander Arnfinsen hos Levevei! Takk for den dyptloddende og fantastiske samtalen du gjorde med Bongard mens han ennå var full av optimisme, og trodde på at folk ville lytte til hans budskap! 
- Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati: http://www.levevei.no/2013/02/episode-66-inngruppa-som-styrende-prinsipp-i-et-baerekraftig-samfunn/ 
Kjære MDGs representant, jeg håper du kan arbeide for å innlede et samarbeid med Bongard hos MDG. Du har sett overfladiskheten i hele systemet, og at det hele er intet annet enn løgner. Det nytter ikke med flikking på noe som ikke fungerer, vi må ta et dypdykk i menneskenaturen og få til noe helt nytt som vi kan takle som MENNESKER.
"Det biologiske mennesket: individer og samfunn i lys av evolusjon", burde vært hovedtema i Paris. Her finner vi teknologien som kan redde oss fra oss selv!

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?