Trestikkelek (simple wood stick play), kaninbæsjplukking (rabbit poo picking) & vandring i Majerskogen (hiking in the Majerskogen forest)

Trestikkene gamlefar kuttet opp for oss til oppfyringsved før han falt ned av stigen og mistet synet på venstre øye, har blitt de mest populære lekene i kammerset her på enga. Så jeg får prøve å få fyr i ovnen med andre midler enn så lenge. Men nå er det varmere i været, og kaninene nyter søndagen i vårsola i den gamle spekemat-saltstampen ute på terrassen. Vi tenker å ta en liten vaffel-tur i Majerskogen til lavvo'n hans Lars.

Underlig er det å være her i enga. Våningshuset ble verdens koseligste bonderomantikk-stue etter at gamlefar pusset det opp, ja innvendig overgår det nesten alt i nygammel hygge. Samtidig lever man i et tomrom, da kulturen og omgivelsene det var en del av, har forsvunnet. Våningshuset har rett og slett mistet sin misjon!

Det er fedrealteret som ble forlatt, vanæret og sviktet. Det er en av himmelengene for den gamle husmannstroen og den kreaturlige kristendoms fullendelse, hvor det lutherske tillitssamfunnet stod på høyden. Nå er all tillit borte, og husmannstroen har blitt erstattet av hovdetroen. Det er elvebruket hvor min oldefar vandret ned til filosofi-bjørka si ved elva, etter filosofistien ned dalsida. Nå leder denne stien opp i ingenting. Enga mi har tapt kulturen sin, teknologien sin og troen sin, hvor den har mistet sin funksjon som historiemaleri. Den ligger etter aksen Østhøgda-Furnesfjorden, som var verdens vakreste og mest storslagne kulturlandskap, nå dekonstruktivisert og ødelagt, med hvert sitt modernistiske kultikon i hver sin ende. Skreia, mine forfedres smekre urbane landsby etter Lenaelva, har blitt en meningsløs bunkerørken. Ja, i det hele tatt har Skreia og enga mi lidt samme, tragiske skjebne. Samtidig er denne enga en avlegger av Skreia, da det er ei fossemøllings-eng, på samme vis som Kværnumstomta, hvor Skreia ble skapt. Dette var et elvebruk, mens Skreia var en elvelandsby. Fossemøllingsslekta var ei stolt industri-elveslekt. Nå er kun ruindammen nedenfor Grythengen tilbake.

På den ene siden ønsker jeg å flykte så fort råd er. På den annen side føler jeg på en dyp plikt til å dokumentere restene av vår tapte arv, både gjennom fotografiet og poesien. For alt hva som her var, det var vanvittig og ufattelig, nå feid vekk av modernitetens kalde gufs.

Kaninbæsjplukking i saltstampen.

Historikaren er detektiv. Vi granskar arkiv, samanliknar historier og analyserer kva som ligg under tal, namn, rettssaker, handel og familienamn. Målet er å kome oss bak kulissene og avsløre korleis historia eigentleg har falda seg ut. - Knut Dørum

Ja, du verden hvor mye detektivarbeid som burde vært gjort her i enga og grenda, hvor stabburet til oldefar skulle vært grendemuseum og galleri. Men jeg får fortsette å fotografere den tiden vi er her, så får man tro noe kan hekte seg på etter hvert?

Ved rasteplassen i Majerskogen, hvor det til tross for en nokså kald nordavind, var rimelig lunt og godt.

Lavvoen til Lars er riktig flott, med et herlig skaleringshierarki, ihht. den universelle skaleringsloven. Selvsagt er det stort skilt på døra om at åpen ild er forbudt i sommerhalvåret.

Disse gamle steingardene er vidunderlige kunstverk.

Andre og siste etappe, med magen full av vafler. Takk til Lars, som har funnet fram igjen og ryddet disse gamle vandringsledene. På et vis har stiene i Majerskogen blitt vårt alternativ til folkestiene i Øverbymarka, den tiden vi er her. Og det passer bra, da Gjøvik kommune knertet eventyrskogen og de mektige furulundene i sitt mest populære turområde, nå på nyåret. Så der i byen vil de nok ikke ha folk ut på tur, men at byens borgere skal råtne vekk på CC, Innlandets største kjøpesenter, som de er så stolte over.

"Vårsnø på Eiktunet, de falne furulunder og eventyrskogen som forsvant"

Livet rakler og går

Pussig er det hvordan livet rakler og går videre, selv i vår tid, hvor vi har blitt et psykopatisk samfunn. Ja, for det har vi blitt, da empatien har forsvunnet helt og fullt fra vår verden. Empatien til engene, grenda, fedrealteret, husmannstroen, kulturbæreren, all empati har forsvunnet, og de som fremdeles besitter et snev av empati, skal tilintetgjøres.

Men livet rakler og går sin gang, selv om alt går til grunne, ikke minst for disse raklene her ved Lenaelva i vårløsningen. Her henger de og rakler så lystig utover elva som farer hurtig forbi, lik livet selv. Kanskje burde vi lære oss å rakle litt mer? Ja, selv bare rakler jeg omkring for tida, og vet ikke hvor jeg skal. Men ingen bryr seg om oss raklere, vi er noen raringer vi, som ikke jager etter profitt og tingebling dagen lang. For jeg blinger ikke, derfor legger ingen merke til meg og hva jeg har meg fore, lik for disse raklene ved Lenaelvas bredder.

Var vi flere raklere, da kunne det vært håp for verden.

-Wikimedia.

Klyvøksa

-Wikimedia.

-Flickr.

-GP.

Kubbene har tørket litt og klyvingen er i gang, og dette er skikkelig morsomt. Godeste Sigmund K. Sætreng har nok så absolutt rett i at vedhogst er den beste form for meditasjon. Inspirerende var det også at på tross av mine 50 år gikk disse nokså kraftige kubbene lekende lett på klyvøksa over skuldrene, hvor de splintret med et par kraftige slag. Så litt krefter er det igjen i denne middelalderske kroppen enda.

***







JapanPhoto kunne ikke gi meg superforsikring, dessuten går de mer og mer over til bildeprint. Blir nok Foto.no man bør satse på for kamerautstyr heretter. Men kanskje kan jeg få til en samarbeidsavtale med JapanPhoto om utskrifter?

Morgenvind over engene

Fotografert fra steingarden nederst i Holmstadengen. Kanskje var det M.J. Dahl som la opp steinene stativet står på? Uansett hyggelig å sitte på denne og nyte morgenfreden.

-Wikimedia.

Det ble til at jeg ruslet en liten tur opp til Holmstadengen i dag tidlig, mest for å prøve det nye stativet mitt. Er glad jeg tok karbon, da dette var kaldt nok, og hvor kaldt et aluminiums-stativ vil være ved 20 minus, tør jeg nesten ikke å tenke på. Ble forbauset over at bildene ikke virker skarpere enn for håndholdt, men det var en del vind, samt at jeg hadde glemt å slå av billed-stabiliseringen. Spørs om jeg ikke bør dedikere en egen knapp for IBIS? Klarte ikke å få kameraet av stativet da jeg skulle ned igjen, så måtte bære det på stativet. Håper å få det av igjen i løpet av dagen?

Olteruddalen i forgrunnen, hvor de to elvebrukene Holmstadengen og Grythengen holder hverandre i hendene etter Olterudelva.

Verdens fremste elvefilosof, Sigmund Kvaløy Sætreng, var i mange år øverskreiing som meg, hvor hans far bodde i den røde funkis-boligen på andre sida av vegen for gamle Stange skole. Det at disse to sentrale elvebrukene etter elva fra sagnomsuste Tjuvåsen ikke lenger er levende elvebruk, i Sætrengs og Dahls ånd, er en absolutt tragedie, ikke kun for Øverskreien, ikke kun for Toten, men for hele Mjøslandet.

Men i det minste har vår store friluftsfilosof, Nils Faarlund fra vakre Faarlundsgutua, nærmest lovet å lage til et økofilosofisk bibliotek i sæterbua deres ved Torsætra, som en kompensasjon for Bauhaus-monumentet i Hemsedal. Her håper jeg alle Sætrengs skrifter og livfulle tegninger blir å finne, slik at jeg kan fordype meg i hans elve- og identitets-filosofi.

-Wikimedia.

Hadde håpet morgensola skulle farge skyene bak Holmstadengen i gyllenrødt, men det gjorde den ikke. Tok allikevel et bilde da jeg syntes det hadde dannet seg ganske fine ledelinjer i skaresnøen.

-Wikimedia.

Så var jeg nede ved enga mi igjen, og tok et bilde her også. Vi har det riktig bra inne i våningshuset, hvor man kan drømme seg vekk om tider som var, men det er ingen vits i å gå ut, da denne husmannsplassen er stein dødt som historiemaleri.

Det er dessverre slik at ingen på Toten lenger ser forskjellen på et fedrealter og en Toten-bunker. Kanskje var engene deres øyne, slik at de ved engenes fall har mistet gangsynet og blitt forblindet? For ingen ser lenger forskjellen på noe som helst. De ser ikke forskjellen på lidenskap og hat, på ruralt og urbant, på kulturbæreren og kulissearbeideren, på husmannstroen og hovdetroen, på komfort og autonomi, på globalt og lokalt, på utvikling og avvikling. Det eneste de lever for, er Totenpark-prosjektet, hvor enhver som ikke underkaster seg dette prosjektet, er en kjetter.

-Wikimedia.

A Definition of Community

There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147

Gamle, ærverdige Bondelia husmorskole i Sørbyen på Gjøvik, ble brått og uforvarende revet vekk fra oss på nyåret 2019.

Med dette mistet Sørbyen sitt siste karakterbygg, og tapte sin sjel. Rundt omkring ligger massevis av heslige blikkbokser, ala Biltema. Så selvsagt måtte man rive bydelens siste vakre bygning.

Hva som kommer istedenfor, ser jeg definitivt ikke fram imot👾

-Wikimedia.

Vinterelvevandring (Winter River Walk)

English

These images are from a walk by the Olterudelva River, from the river farm Grythengen down to Kvastad, a small, but once a busy place, with grocery, wood factory, diary and sawmill. The Apostel of the Totenåsen Hills lived at the neighbor farm of Grythengen by the river, called Holmstadengen. The river is one of many small rivers coming down from the Totenåsen Hills, but the richest river culture was to be found here.

-Wikimedia.

Norwegian

Av de mange bekkedalene som renner ned fra Totenåsen og danner en bord i randsona mellom åsen og bygda, er Olterudelva den rikeste kulturelva, eller rettere sagt var den rikeste kulturelva. Dette fordi den kommer ned fra sagnomsuste Tjuvåsen, samt at grenda etter denne elva er den som når høyest opp mot åsen. Ved Kvastad var en variert virksomhet, med grendemeieri, tre nærbutikker, sagbruk og trevare. Viktigst av alt var allikevel engene, disse to vidunderlige engene og elvebrukene som ligger hånd i hånd etter elva, hvor Totenåsens apostel holdt til i den øverste, og disippelen han hadde kjær i den nedre. Åskulturen med åstroen hadde sitt hovedsete her. Nå har engene visnet hen og hovdetroen tar over for åstroen, hvoretter hele Mjøslandet forvandles til verdiløst juggel og alle blir juggel-guder.

Olterudelva ved Grythengen. Tidligere var en svært god bestand av bekkeørret her.

(Olterudelva River by Grythengen. Earlier here was found a rich stock of brook trout.)

-Wikimedia.

I svart-kvitt:

-Wikimedia.

Fotografiene er tatt under en liten elvevandring, hvor jeg gikk ned ved tippoldefar-bjørka ved Valbydalen, hvor Roger Ruud startet sin karrière, hvoretter jeg avsluttet ved Kvastad nederst i grenda, et strekke på ca. 500 meter. Været var grått og trist, men det hadde kommet litt nysnø. Regnet allikevel ikke med store fangsten, men glemte hvor nydelig mitt nye kamera tegner vintertonene, hvilket jeg håper kommer fram på skjermene på den andre siden? Ti av fotografiene er redigert i Lightroom CC, tre i Color Efex og ett i Silver Efex hos Nik Collection.

Tippoldefarbjørka med snøhosen på.

(Birch protected by our great-great-grandfather.)

-Wikimedia.

Ellers gikk grana ved hytta mi i kveld (Torsdag 21. feb. 2019), den har vært et åk i hele vinter, men plutselig fikk jeg ånden over meg og hogg den ned. Heldigvis falt den ikke over hytta, slik jeg fryktet, men med millimeter-presisjon akkurat hvor jeg hadde beregnet, uten så mye som en grad avvik. Da tenkte jeg at dette skulle Hans Børli sett. Min eldste datter hadde imidlertid bivånet det hele, hun sa jeg hadde løpt som en reddhare da den falt, og syntes det hele var et morsomt skue. Grana fikk stå i 61 år.

Kjente meg ett med Hans Børli etter en slik superfelling. Han også tok seg nok tid til litt livsfilosofi etter å ha felt ei slik gran, og ett minutts stillhet hører selvsagt med når en av skogens kjemper faller.

(I felled this spruce this evening.)

-Wikimedia.

Kanskje mitt beste bilde av ruindammen ved Grythengen til nå? Åpningen i isen har en stilig form som danner ei spennende ledelinje fra demningen videre oppover elva. Slik er naturen, den forandrer seg konstant, derfor blir et gammelt motiv alltid nytt:-)

(Old dam for a small wood factory.)

-Wikimedia.

Her har jeg lastet opp en ny, mørkere versjon hos Wikimedia, som ble absolutt fantastisk! Bildet var opprinnelig litt uskarpt, men jeg skarpet det til slutt opp til 95% og kjørte den nye Lr-funksjonen "enhance detail", som gav en utrolig skarphet i de mest sentrale delene av bildet, uten at man fikk en plastisk følelse. Så dette var virkelig bra, og to av bildene i denne serien ble rett og slett reddet av denne nye funksjonen, hvor datamaskina faktisk står og jobber i 5-10 min.

Nå savner jeg bare at Lr CC får 200% forstørring, samme som i Wikimedia, slik at jeg kan gå inn og studere bildene i detalj, for å kunne vite hvordan de ser ut i Wikimedia før opplasting.

-Wikimedia.

Ho-hoi! Det første bildet jeg har brukt den nye Lr CC - funksjonen "enhance detail" på, og det ble kjempebra👍

Og godt var det, for dette var nå en aldeles nydelig dalside-palett💖

-Wikimedia.

Konvertert til svart/kvitt i Silver Efex. Faktisk tenkte jeg å gjøre dette samtidig som jeg tok bildet. Nedenfor følger en svært inspirerende artikkel om svart/kvitt - fotografi. Vinterlandskapet rundt Mjøsa egner seg ekstremt godt for svart/kvitt - fotoet, så jeg håper å kunne bli en dreven svart/kvitt - fotograf med tida.

"Interview with landscape photographer Hengki Koentjoro"

-Wikimedia.

Trolig det beste bildet av telthuset til nå, grunnet at jeg tok meg bryet med å rydde med snøskuffe, slik at man fikk denne flotte ledelinja. Tidligere stod den første Solhaug trevare her. Hadde jeg fått leve som kulturbærer av elvebruket mitt, ville her selvsagt vært vann i vassveita og gammelt snekkerverksted her nå. Men i det minste ser det ut til at de får satt i stand igjen den gamle mølla nede ved Kværnumsstrykene, hvor mine forfedre holdt til ved gården Fossemøllen.

(This outbuilding is standing on the fundament of the old wood factory.)

-Wikimedia.

Ja, f2.8 må man ha, skal man fotografere skog. Derfor håper jeg at jeg holder ut å vente på Tamrons 75-200 (180) mm?

Disse fine granleggene står på den gamle potetåkeren til Per Post, som også var pedell ved Skreiens bedehus.

(Here was a potato field, grown by a man called Per Post.)

-Wikimedia.

Her var garasjen til gamle Solhaug trevare. Leiefryseri innenfor døra til venstre.

Ingen bygger så fine garasjer i dag, og definitivt ikke fryserier!

(This garage for former Solhaug Trevare, a wood factory, had a local cold storage for rental to the left.)

-Wikimedia.

Inngang til fryseriet. Før ståldørenes tid. Fysj hvor stygt det ville vært med ståldør, som i det nye pumpehuset et stykke ovenfor.

-Wikimedia.

Nydelig rustgjennomslag på beslaget.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Nei, så hyggelig! Det er skikkelig fint rundt Faarlund, her er et fotografi jeg nylig tok derfra.

Ellers kom jeg over islandske Rafn Sigurbjörnsson for et par uker siden, og har bestemt meg for å bli Mjøslandets versjon av Sigurbjörnsson. Nå gjelder det å fange de siste rester av våre forfedres gullalder på kamerasensoren, før vår juggelalder legger seg som et klamt teppe selv over den mest bortgjemte gutua på Toten.

- PermaLiv

***

Da var grana innomhus og stablet for tørk.

-Wikimedia.

Kubbene har tørket litt og klyvingen er i gang, og dette er skikkelig morsomt. Godeste Sigmund K. Sætreng har nok så absolutt rett i at vedhogst er den beste form for meditasjon. Inspirerende var det også at på tross av mine 50 år gikk disse nokså kraftige kubbene lekende lett på klyvøksa over skuldrene, hvor de splintret med et par kraftige slag. Så litt krefter er det igjen i denne middelalderske kroppen enda.

-Wikimedia.

Vårsnø på Eiktunet, de falne furulunder og eventyrskogen som forsvant

Tok en liten trimtur på Øverby i dag, selv om her ikke er det minste hyggelig lenger etter at de snauhogde Hovdetoppen i fjor høst, og nå på nyåret tok de nydelige furlulundene og den siste gammelskogen etter folkestiene. Men gjøvikensere bare fnyser av slikt føleri, så lenge de har Innlandets største Biltema og kjøpesenter, er de fornøyd. Redigerer forresten bildene fra turen på Biltema, med kaffe og vaffel til 26 kr, opp 3 kr fra sist.

Husmannsstua Nysveen fra Vardal.

-Wikimedia.

Tenkte egentlig ikke å ta med kameraet, da sensoren er defekt, men syntes jeg måtte dokumentere snømengdene. Var bevisst på å legge det defekte området inne i granskogen, samt kjøre på lav blender, hvilket nok var lurt. Fikk beskjed nå om at stativet mitt har kommet, så da blir det til JapanPhoto på Lillehammer i morgen for å få fikset sensoren. (Det blir det ikke, da gamlefar har falt ned fra stigen og er fløyet til Ullevål, men situasjonen skal være stabil). Kom under turen på at jeg fremdeles må ha superforsikring på min gamle 70D, så da skal jeg prøve å få renset sensoren på denne også. Ser at profesjonelle landskapsfotografer renser sensoren selv 1-2 ganger per måned, så dette er noe jeg må lære meg. Har nok kjøring allikevel, om jeg ikke også skal måtte kjøre til Lillehammer et par ganger i måneden for sensorrens.

-Wikimedia.

Det ble litt snø til slutt i år også. Men med Jacob Gløersen, Østlandets store vintermaler, som mitt nye forbilde, kan det aldri bli for mye snø.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Høyløa fra Nordre Tomter seter i Snertingdal, flyttet til Eiktunet friluftsmuseum i 1963, gjør seg godt med snødekt tak.

-Wikimedia.

Akk og ve, de mektige furulunder etter folkestiene i Øverbymarka, nå tømmer og ved. De stod så stolte etter 3-kilometeren, hvor vi brukte å gå på søndagstur, da det var akkurat passe langt for småjentene. Deres første møter med friluftslivets gleder var på den åpne mosebunnen under disse furuene, hvor de løp rundt og frydet seg. Minsta elsket å gjemme seg bak disse stammene og rope bøøø til mamma, som selvsagt ble vettskremt, til hennes fryd.

Selvsagt er dette også rådmannens verk, på samme vis som for Hovdetoppen, da han er en fallen speider og gammel troppsleder fra Jerv i 1. Skreia FSK. Han må virkelig ha lagt naturen og friluftslivet for hat, i likhet med Lucifer, en annen fallen, som la Paradis og englesangen for hat.

Rådmannen må ha bestemt seg for at ingen barn skal få lov til å vokse opp til minnene av det enkle friluftsliv, i nærmiljøet sitt på Gjøvik.

"Hovdetoppens fall"

-Wikimedia.

Resten av eventyrskogen vår.

-Wikimedia.

Fra en av våre mange søndagsturer etter 3-kilometeren i Øverbymarka. Men slikt noe kan ikke Gjøvik kommune med sin rådmann tolerere, så eventyrskogen vår måtte bort, like nådeløst og brutalt som for Hovdetoppen.

"Tree Too for Hovdetoppen"

"Hovdetoppens tapte Shinrin Yoku (Skogsbad)"

Ps! Ble oppmerksom på at dette innlegget ble forfattet 21. mars, som er verdens skogdag. Så da har jeg gitt mitt lille bidrag i anledning dagen. Nå får vi bare tro gamlefar kommer til hektene igjen og kan få nyte de dype skoger i Hurdal, helst med begge øyne*.

*Det ble dessverre kun ett øye, da synet på venstre øye ikke var mulig å redde. Så gamlefar må nok leke enøyd sjørøver med småjentene heretter.

Relatert

NATURENS MANGLENDE RETTSVERN

Etter Balke og Lenaelva på skaresnø

Balkehøgda med Balke middelalderkirke, ei intim og hyggelig kirke, med Balkeåsen til høyre, hvor det kommer opp noen røykdotter bakenfor.

Bildet ble skarpt til tross for at det er håndholdt, går du inn på Wikimedia kan du se korset på kirketårnet.

-Wikimedia.

Tenkte egentlig å ta en tur til Holmstadengen på skaresnøen i dag tidlig, men så ble det for seint i går. Men da jeg skulle ned å handle litt på Skreia oppdaget jeg at det var skare der også, og heldigvis hadde jeg kameraet i bilen, så gikk meg en liten tur.

Alle fotografiene ble redigert i Nik Collection i dag, så når jeg slukner Lightroom CC må jeg bare få meg Photoshop Elements, slik at jeg kan kjøre Nik som plug-in der. Så det blir nok Capture One og Nik for meg.

Det ser ut til at jeg fikk blåst vekk det støvkornet jeg fant fra Risdalen. I tillegg har Nigel Danson lovet å lage en video om sensorrensing, pluss at jeg fant en billig sensorrens hos Foto.no. Får jeg ikke lagt på superforsikring på mitt kamera hos JapanPhoto, tror jeg heller at jeg prøver å få til en god forsikring med et forsikringsselskap, før jeg trår til med sensorrens selv og investerer i mer utstyr.

Faktum er at jeg begynner å få en del etter min mening svært bra fotografier av mjøslandskapet nå. Skulle noen være interessert, f.eks. til utsmykning av et prosjekt, er det bare å ta kontakt. Da støtter du mitt prosjekt også!

Eneste problem er at jeg ikke kan noe om utskrifter og hvordan å klargjøre råfilene for utskrift, men her bør det være mulig å få hjelp. Nigel Danson har også en god video om dette temaet.

Videre har Arkitekturupproret en flott ny artikkel om arkitektsekten, som er i ferd med å kvele hele Mjøslandet med kultikonene sine.

- Så upprätthålls smakmonopolet

De har tatt Østhøgda, Hovdetoppen og Furnesfjorden, og rett bak meg da jeg tok bildet av det nasjonalt verdifulle kulturlandskapet ovenfor, ligger nye Rema 1000 på Skreia, et kultikon designet av Snøhetta arkitekter.

Heldigvis har ikke arkitektsekten fått laget til et kontrasterende nybygg til Balke kirke enda, men det kommer nok, for de ser seg selv som guder, disse arkitektene.

-Wikimedia.

Hvilket vidunderlig pumpehus! Ja, dette er noe annet enn makkverket til kommunen nedenfor tunet her i enga!

-Wikimedia.

Lenaelva går allerede stor og fin, men setter mildværet inn kan den nok straks bli mye større. Så får vi bare tro jeg snart får bestemt meg for filtersystem, slik at jeg kan få litt skikkelig sløring på vannet.

-Wikimedia.

Vår-rakler ved Lenaelva. Og her er det ikke støvkorn man ser i bakgrunnen, men vidunderlig bokeh. Her så jeg også en liten gjerdesmett, som smatt ut av steinura.

-Wikimedia.

Nei, nå gir jeg meg ende over. Nå har NiSi kommet med ny filterholder også, og V6 Filter Holder System tror jeg må være beste alternativ på markedet nå.

Tenker jeg bestiller denne holderen når den kommer sammen med NiSi kit Advanced II 100mm system.

Haida kom nylig med sitt M10 Filter System, men her er problemet at man ikke kan kjøre CPL og ND samtidig. Lee kom nettopp med Lee 100 Filter Holder, som nok er meget bra, men slik jeg ser det er det en fordel å ha polarisasjonsfilteret først.

Husmannstroens barn x3

Et siste budskap fra M.J. Dahl til husmannstroens barn, funnet i enga hans, Mjøslandets høylys.

Utvikling eller avvikling?

-GP.

Fra husmannstroen til hovdetroen.

En velstandsutvikling?

-GP.

Ble vi frie og lykkelige, eller var det husmannsslavene, våre forfedre, som fant friheten og lykken i husmannstroen?

-GP.

Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget. – Sigmund K. Setreng (elvefilosofen), Elvetid, s. 28

Risdalen, Skjefstadgutua og kveldshimmel i Øverskreien

Risdalen er en svært eksotisk bekkedal som svinger seg gjennom kulturlandskapet nedover Lensbygda, det beste er nok å gå ned ved Vilberg skole, for så å følge dalen ned til Majer og Kloppvegen, hvor dette bildet er tatt fra. I dalen skal det være en liten foss, Fuglefossen.

Er glad jeg tok denne lille omvegen hjem fra Gjøvik, da kveldslyset var meget mykt, samt at konturene av dalen kom godt fram i kontrast til skaresnøen.

Imidlertid fikk jeg sjokk da jeg oppdaget et stort støvkorn på skaresnøen, trodde sensoren var helt rein nå etter rensen før helga. Får prøve å blåse det av i morgen, samt at jeg må få meg en slik sensorkost Nigel Danson benytter. Min bare påførte støv, men denne ser ut til å være bra.

Fant også en butikk som tilbyr renseprodukter for sensorer. Vil ikke JapanPhoto gi meg superforsikring, får jeg bestille noe av dette og ta sjansen på å lære teknikken selv.

-Wikimedia.

Etter å ha gått ned Risdalen kan man gå opp igjen om Skjefstadgutua til Vilberg skole.

-Wikimedia.

Da vi kom opp på tunet på Grythengen syntes jeg det var en fin kveldshimmel, men fant ingen forgrunn, så tok et bilde rett opp. Dessverre glemte jeg igjen å justere ned blenderen, slik at jeg ikke kom ned på iso 640, hvor det skal gå et iso-skille på min a7III.

-Wikimedia.

Relatert

6 Secrets for Stunning Landscape Photography

I det minste har jeg nå et stativ det er greit å bære med seg, da disse Bøverbru-stativene nok helst bør anses som stasjonære eller benyttes til elvefotografi, hvor man kjører dem fast i elvebunnen. Hva jeg mangler videre er et filtersystem, samt vidvinkel og tele-zoom. Men må nå ta en rekognosering på om det finnes en fotobutikk som ønsker å samarbeide med Mjøslandets fotograf? Har kommet til at jeg vil forsøke JapanPhoto først, da de var greie og gav meg gratis sensorrens på Lillehammer, på tross av at jeg hadde tegnet feil forsikring. En fordel med dette er at da blir det alltids noen ekstra turer til gågata i Lillehammer, som er den eneste gjenværende gata i Mjøslandet hvor det er hyggelig å bedrive gatefoto.

Er ikke JapanPhoto interessert, får jeg heller satse på gutu-foto og forsøke å få til et møte med Erik Faarlund hos Foto.no, som har sine aner fra Faarlundsgutua på Toten. Dette er dessuten ei flott gutu, hvor den gamle låven til Nils Faarlund er av de mest sjarmerende på hele Toten. Så det blir uansett mange turer til Faarlundsgutua.

Er ingen interessert i et samarbeide, tror jeg det beste er å ta en samtale med forsikringsselskapet, så får jeg prøve å få til en best mulig utstyrsforsikring selv, og satse på å kjøpe utstyr der det er billigst, uten lojalitetsbånd.

Våren kommer nå

Tenk det, forrige mandag druknet vi i snø etter snøstormen søndag morgen, mens nå er det meste av denne borte og gåsungene er her. Disse ble foreviget ved Hunnselva utenfor biblioteket på Gjøvik, hvor elva går stri. Jeg venter her mens eldstejenta er på korpsøvelse, hvor korpslederen nettopp fortalte at hun har stort talent, noe hun ikke har fra far, men gamlefar.

-Wikimedia.

Kvelden før gamlefar falt ned fra stigen fikk jeg låne bilen hans, og der satt det jammen en CD med Stein Ove Berg, hvor klassikeren Våren kommer nå er med.

Berg vokste opp på Kløfta, hvor også gamlefar tilbrakte tenårene, da bestefar forpaktet gården Lauti der. I morgen skal de gjøre et forsøk på å få tilbake litt av synet på øyet som ble skadet, da det var litt liv i synsnerven.