Skip to main content

Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet


"Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere." - A. Viken

Godt skrevet, Øyvind.

Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere.

Det handler om å rykke tilbake til start, utgangspunktet, som begynner med å ta ansvar for sin familie. Det innebærer å ikke stue bort barn og eldre på sinjtitsujoner, men tvertom innlemme alle familiens medlemmer i storfamilien som er grunnlaget for ethvert rotfast samfunn. Økonomismen, det vil si forestillingen om økonomi som alle virksomheters høyeste mål, skjøt fart med protestantismen, som tok mysteriet og det hellige bort fra det Gudommelige og erstattet det med en rasjonalistisk, forklart og fornuftens Gud, som selvsagt var dømt til å dø, tappet som han var for livskraft og saft.

Grådighet, materialisme, egennytte og ikke minst en egoistisk motivasjon for å tro, lar seg godt kombinere med protestantismens avarter. USA er med sitt megalomane hykleri satt i system, Statskirken, den etterhvert sosialdemokratiske versjon av kristendommen, står for meg som den tristeste eksponent for religion denne arme kloden har klart å frembringe. Det er å håpe at restene av den faller sammen som et korthus med tiden, noe som ser ut til å gå i oppfyllelse ganske av seg selv.

Kanskje kan mennesket finne tilbake til en essens om det blir tvunget til å leve med utgangspunkt i det essensielle i en krisesituasjon, kanskje er det for sent uansett. Uansett så vil materialismen om den ikke får avløsning fortsette å tære på restene av sivilisasjonen til nihilismen ikke bare fremstår som en avgrunn, men en permanent tilstand hvor alt er like lite verdt når man gjør opp regnestykket.

Det beste man kan gjøre er å begynne med seg selv, reformere eget liv, finne en samklang med det som har betydning utover ens eget korte liv. A. Viken

Comments

Popular posts from this blog

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …