Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet

"Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere." - A. Viken

Godt skrevet, Øyvind.

Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere.

Det handler om å rykke tilbake til start, utgangspunktet, som begynner med å ta ansvar for sin familie. Det innebærer å ikke stue bort barn og eldre på sinjtitsujoner, men tvertom innlemme alle familiens medlemmer i storfamilien som er grunnlaget for ethvert rotfast samfunn. Økonomismen, det vil si forestillingen om økonomi som alle virksomheters høyeste mål, skjøt fart med protestantismen, som tok mysteriet og det hellige bort fra det Gudommelige og erstattet det med en rasjonalistisk, forklart og fornuftens Gud, som selvsagt var dømt til å dø, tappet som han var for livskraft og saft.

Grådighet, materialisme, egennytte og ikke minst en egoistisk motivasjon for å tro, lar seg godt kombinere med protestantismens avarter. USA er med sitt megalomane hykleri satt i system, Statskirken, den etterhvert sosialdemokratiske versjon av kristendommen, står for meg som den tristeste eksponent for religion denne arme kloden har klart å frembringe. Det er å håpe at restene av den faller sammen som et korthus med tiden, noe som ser ut til å gå i oppfyllelse ganske av seg selv.

Kanskje kan mennesket finne tilbake til en essens om det blir tvunget til å leve med utgangspunkt i det essensielle i en krisesituasjon, kanskje er det for sent uansett. Uansett så vil materialismen om den ikke får avløsning fortsette å tære på restene av sivilisasjonen til nihilismen ikke bare fremstår som en avgrunn, men en permanent tilstand hvor alt er like lite verdt når man gjør opp regnestykket.

Det beste man kan gjøre er å begynne med seg selv, reformere eget liv, finne en samklang med det som har betydning utover ens eget korte liv. - A. Viken