Skip to main content

Sharing Knowledge and Culture is the Natural State of Humanity and Never Needs to be ‘Justified’!

Sharing knowledge and culture is the natural state.
Therefore, any restrictions on sharing require very careful and strict justification.
Excerpted from Rick Falkvinge:

“Humankind and civilization have advanced due to and because of people sharing knowledge and culture, and humankind has never advanced when culture and knowledge have been locked up and contained. Sharing knowledge, information, and culture is also a good deed on an individual-to-individual basis. Whenever the ability to share and partake in knowledge and culture has been prevented, such as the burning of the library at Alexandria, it has always been regarded as a disaster for humanity in the history books.

And yet, some people believe that sharing – whether over The Pirate Bay, direct handover, or whatever other mechanism – needs to be justified.

It is true that the copyright monopoly has come at odds with the natural behavior of sharing and the right to share. But to enforce this monopoly, much more vital ideas in society – such as the postal secret – must be sacrificed, not to mention our cultural heritage. That is neither just nor reasonable, so that is what needs justification. It’s not just the copyright monopoly law itself that needs to be justified, but also individual compliance with the unjust monopoly law, on a case-by-case basis.

When somebody angrily asks you how you can share this and that knowledge “without permission”, state it as it is, that they are misguided, and ask how they could possibly justify requiring permission to share knowledge and culture. That goes counter to all of humanity’s history. Also, make sure to make a point that sharing never requires any kind of justification. (The current copyright monopoly laws are not enough of a justification, obviously, as they are unjust and completely out of touch with people’s actual and natural behavior.)

Sharing knowledge and culture is the natural state.

Therefore, any restrictions on sharing require very careful and strict justification.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?