Saturday, January 12, 2013

Gravsteinstradisjoner

Den moderne sivilisasjons "tradisjoner" er intet annet enn gravsteiner over en død kultur, og selv på disse gror det mose

"Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner." - A. Viken

Brune skrev: Jeg har også lest om dette sykliske historiesynet, Kali Yuga, jernalderen bla bla bla. For meg blir det kun tom retorikk, og ikke minst naivt, selv om jeg liker tanken, om at til tross for alt mørke og elendigheten så kommer det en ny gullalder, en ny vår eller hva en nå vil kalle det. For meg blir det kun tom retorikk og ja, det er jeg egentlig lei av. Jeg personlig, selv om jeg virkelig vil, klarer ikke å kjøpe argumentasjonen. Det blir som et luftslott. Jeg tror bare ikke at det etter kollapsen, dommedag eller what ever automatisk venter en ny vår eller en fremtid for nordmenn, europeere tibetanere etc. Sagt på en annen måte: jeg tror ikke at “vi” nødvendigvis overlever ragnarok og får se en ny vår. Ikke per automatikk i hvert fall. Jeg tror faktisk noen ting slutter eller tar slutt i historien. Gir ikke empirien et klart svar på det? Du tenker kanskje at jeg har et heller dystert syn på fremtiden og tja, det stemmer vel. hehe.

Du refererte kanskje egentlig til den andre teksten min “Å du deilige endetid eller Kali Yuga hele jula”: http://www.kulturverk.com/2012/12/21/a-du-deilige-endetid-eller-kali-yuga-hele-jula/

Uansett så får jeg bare oppklare noe:

Kali Yuga er en del av en syklisk tankegang innen hindusimen som i likhet med Spenglers historiske sykluser fra en høykulturs fødsel til dens undergang, beskriver et organisk forløp for en kulturs blomstring og med tiden uunngåelige fall. En ny “gullalder” betyr ikke at den samme kulturen blomstrer opp, tvert om det innebærer at det er eventuelt en ny kulturell gnist som vokser frem, som kanskje fortrenger sivilisasjonen som ikke var livskraftig lenger.

Det er ingenting som tilsier i dette begrepet eller etter min mening at det finnes noe skjebnegitt håp for en sivilisasjon som Vesten. På mange måter er Vesten død som kultur ettersom den kun gjentar og endrer ytre former for strukturell selvoppholdelse uten evne til å tilføre mening, vilje og visjon. Spørsmålet er egentlig bare: hva skal komme etter sammenbruddet?

Et sammenbrudd som ikke nødvendigvis er en stor dramatisk katastrofe, men mer som en ild som langsomt slukner ut, mens den blaffer litt opp i noen øyeblikk før den går i svart. Så nei, det er ingenting som gis oss mennesker, uansett kultur, det er vår vilje og vilje til mening og virkelighetsforståelse som setter premissene for fremtiden. Bønner eller fatalisme har her ingen betydning.

Ditt syn kan godt oppfattes som dystert og pessimistisk hvis du hviler på oppfatningen om at ”ingenting nytter” etc.  Men du, ja vi, lever her og nå, du her ikke mer eller mindre makt enn andre til å gjøre noe ut av den levetid du har til rådighet og det er opp til deg å avgjøre hvilke krefter du stiller deg til disposisjon, enten aktivt og bevisst, eller passivt og ubevisst. Mer komplisert er det ikke i sin essens. Overgangen til en ny tid er ikke forunt en enkelt generasjon selv om den kan oppleve en revolusjon, den forløper over flere generasjoner, umerkelig til et nytt paradigme er etablert som selvfølgelige sannhet.

Her er vi alle små tannhjul i historiens større maskineri, eller kanskje heller vanndråper i historiens grøde.

Du skriver og lengre opp i en kommentar:

Forøvrig en god omtale (som alltid!), men om jeg ikke husker feil så utelater Ruppert en viktig detalj angående sine fremtidsutsikter, men han er jo amerikaner. Hva skal disse stammene (den forlengede familie) bygges opp av, eller hva skal binde dem så de hører naturlig sammen. Mitt spørsmål er forøvrig retorisk og trenger intet svar. Det er bare å åpne øynene og sprenge sine egne luftslott og utopier. Stammer oppstår ikke ut av det blå! 

Nei stammer og fellesskap oppstår ikke ut av det store intet. Vet ikke om du kanskje hinter nasjonale fellesskap eller etniske størrelser siden du skriver så kryptisk, men selv føler jeg ingen tilknytning til nasjonalstaten Norge forstått som stat og politisk system, dets samtidige eksistensberettigelse er meg fremmed.

Fremmed i den forstand at jeg ikke kjenner noe felleskap med mennesker her fordi de er født, oppvokst her og snakker samme språk. Selv søker jeg verdi- og interessefelleskap med mennesker som tross ulikheter deler fundamentalt min virkelighetsforståelse og mine verdier, dette er mennesker jeg kan føle tilhørighet med, ja, min stamme.

Et eksempel: debatten omkring norsk kultur i det siste, viser tydelig hvor fjernt jeg personlig står fra mennesker som identifiserer seg med en overfladisk festdag, et flagg, folkemuseum, eventyrfortelinger om tusser og troll, individuelle rettigheter eller en matrett, for å nevne noe av det som folk har kommet med. Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner.

Disse restene av det som en gang var et dypere felleskap betyr egentlig ingen ting lengre; de er strippet for sin opprinnelige mening og det som gjenstår er kun relikvier og skuebrød av en kultur som en gang var, men som nå er helt overtatt av en sivilisasjon som handler om forbruk og fordeling av forbruksevne. Så i likhet med hva Ruppert uttalte så ser jeg min ”stamme” som en som oppstår som svar på de store menneskelige utfordringene som møter oss nå og i fremtiden, og som tar konsekvensen av dette i et verdisyn forankret både i realitet, men og visjon om en større tilværelse enn individuell behovstilfredsstillelse, i meningsfylt balanse med natur og menneskenatur. Min “stamme” har ikke sin rot i stat, overfladiske ideologiske benevnelser eller patriotisk nostalgi, men rot i et viljesfellesskap. Mennesker som finner sammen i et sam-funn.

Men det er mitt syn, andre søker tilhørighet i andre former for fellesskap, hvilket står dem fritt til å velge så lenge de ikke legger begrensninger på mine idealers utfoldelse, og her er det vel kampen om fremtiden begynner og slutter for oss alle, i grensegangene mellom ulike gruppers valg av verdier og tilhørighet.

Med ønsker om et konstruktivt og meningsfylt nyttår. - A. Viken, Kulturverk

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...