Skip to main content

En kompleks misforståelse

Kommentar hos Levevei:

Jeg satte meg ned for å lytte til dette intervjuet fordi jeg kjente meg så trøtt, og ville slappe av med en filosofisk diskusjon. Men jeg ble straks meget oppbrakt når Stålne hevder at verden har blitt mer kompleks, noe jeg hører igjen og igjen, men som er feil.

Verden er like mye eller lite kompleks som i tidligere tider, hovedproblemet er at vi har forlatt småskalakompleksiteten til fordel for storskalakompleksitet. Dette går på tvers av alle biologiske systemer og vil føre til vår undergang.

Kompleksitet er fundamentet både for bærekraft og det gode liv. Uten kompleksitet, dvs. kompleksitet med en fraktal fordelingsstruktur, er livet meningsløst: http://www.metropolismag.com/pov/20120330/science-for-designers-the-meaning-of-complexity

Tidligere samfunn hadde en mye høyere grad av kompleksitet enn vårt eget!
It is only in recent years that the mathematical sophistication of traditional form languages has begun to be documented. Mathematicians and ethnologists are doing this work, while the architectural establishment continues to ignore indigenous building cultures and the human value of what they represent. For example, traditional building and urban geometry in sub-Saharan Africa is now revealed to be essentially fractal, thus revising our customary (and totally erroneous) conception of those cultures as mathematically under-developed - fractals were re-discovered in the West only very recently. Loosely (and deprecatingly) classed together as "vernacular architectures", this vast body of diverse and complex styles, geometries, and ways of understanding space and structure shames the poverty of contemporary architectural styles. Traditional form languages are rich, complete, and technically (not industrially) advanced. In terms of richness and underlying substance, which are crucially important to life, contemporary form languages promoted by the Western architectural design magazines would seem to represent an evolutionary regression. - Nikos A. Salingaros, A Theory of Architecture, side 230

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?