Skip to main content

Permakultur, for et landbruk som ikke stinker

Ordfører Hans Seierstad hevder i Oppland Arbeiderblad 17. oktober at skal vi ha matproduksjon på Toten må vi tåle møkklukt. Dette har han selvsagt rett i, all den tid landbruket er underlagt det rådende effektivitetsregimet. Effektivitet og resiliens er motstridende størrelser, disse to bør sjelden forenes. Vi må enten velge et samfunn og et landbruk basert på effektivitet, eller på resiliens. Et effektivitetsbasert samfunn undergraver seg selv og vil kollapse, mens et samfunn som bygger på resiliens er selvforsterkende.

Permakultur er en sammentrekning av ordene permanent agrikultur eller permanent kultur, altså en resilienskultur. Skal vi ha et resilient landbruk må vi nok regne med at 10-20 prosent av befolkningen vil måtte sysselsettes innen landbruket, noe som utelukkende vil være en velsignelse. For å få til dette trenger vi et nytt samfunnssystem, inngruppedemokratiet. Les mer om IGD hos WWW.BIOMAN.NO.

Grunnen til at de fleste mennesker ser på permakulturen som ”gammeldags” landbruk er at de forstår effektivitet som et synonym for det moderne, de har rett og slett ingen forståelse for betydningen av resiliens, effektivitetens motpol. Men faktum er at permakulturen representerer et vitenskapelig fundamentert jordbruk som er uhyre mer sofistikert enn det konvensjonelle.

Jeg er ingen jordbiolog, men har fått med meg såpass at hvis du innen permakulturen har en møkkjeller som stinker, da er det noe du har misforstått. Dette fordi i permakulturen framelsker man det aerobe, ikke det anaerobe. Møkklukta skyldes anaerobe bakterier. Anaerobe bakterier er en uting, ikke bare i møkka, men først og fremst i jorda. En rik jordstruktur er full av aerobe mikroorganismer som lever i symbiose med planterøttene og tilfører disse hva de trenger av næringsstoffer, slik at kunstgjødsel blir overflødig. Kunstgjødsel undergraver tvert i mot det mikrobiologiske mangfoldet.

Sammenligningen som ble gjort mellom kål og grisemøkk er ikke helt relevant, da vi adferdsbiologisk reagerer langt sterkere på lukt av avføring og råtnende kjøtt, enn av råtnende planter. Dette fordi råtnende planter ikke representerer en helsetrussel på linje med avføring. Grisen er anatomisk det av våre husdyr som ligner mennesket mest, derfor oppfatter vi trolig lukt fra grisemøkk som verre enn fra annen møkk.

Ordføreren på Østre Toten er en klok ordfører, noe han viste i vindmøllesaken. Jeg vil derfor oppfordre om å arbeide for å gjøre Toten til et godt sted for de nye natursamfunnene, hvor vi som verken dyrker møkkalukt, konvensjonelt landbruk eller dagens sinnsvake effektivitetstyranni av et konsumentsamfunn, kan få leve i balanse. Jeg snakket med initiativtakerne til WWW.NATURSAMFUNN.NO under den nordiske permakulturfestivalen i Hurdal i sommer, meget hyggelige mennesker. Så vidt jeg vet er de fremdeles på utkikk etter landområder for å etablere sitt natursamfunn. Tenk om vi kunne fått disse visjonære menneskene til å velge Toten!

Etablering av hugelkultur ved den nordiske permakulturfestivalen i Hurdal

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?