Skip to main content

Om korstogene og de kristne samfunn i Midtøsten

Det har vært publisert to informative artikler i det siste, som på et vis har et fellesskap. Mens vi i Vest stadig bærer på skyld over korsfarertiden, ble året 2014 det året da de første kristne kirkesamfunn, med røtter tilbake til aposteltiden, forsvant. En 2000-årig historie og tilstedeværelse visket ut på ett år, uten at knapt en avis har viet det oppmerksomhet. 

Samtidig kan man stille spørsmålstegn ved hvor mye skyld vi bør kjenne på for korsfarertiden, da bildet er mer sammensatt enn som så. Og i hvor stor grad kjenner de muslimske land, dog med god støtte fra vestlige intervensjoner, på skam over å ha utslettet verdens eldste kristne samfunn?

Studer også de meget informative kommentarene til korsfarerartikkelen.

Krig i 1000 år – kollektiv skyld? (av Pål Steigan)

Den glemte tragedien (av Erling Rimehaug)

Fra Rimehaugs artikkel:
Det var søster Luna som fortalte dette i Vårt Land en av de siste dagene i 2014. Byen hun forteller om, er Karakosh i Irak. Det var en by med 50.000 innbyggere, 98 prosent av dem var kristne. De få som ble tilbake, ble tvunget til å omvende seg til islam. De andre er borte. Og selv om det skulle skje at det blir mulig å komme tilbake, er ingenting som før. De kristne kan ikke lenger leve trygt i Irak. Eller i Syria.

For sent. Jeg husker godt kirken i Karakosh. Den var stor og lys, og den var stapp full av folk som sang med i den innviklede liturgien på arameisk. Kvinnene med hvite kniplingstørkler, guttene som hadde tigget kulepenner utenfor. Det skjærer meg i hjertet at dette samfunnet ikke finnes mer.

For 15 år siden hadde jeg tenkt å skrive en bok om de kristne i Midtøsten. Jeg var fascinert av disse kristne søsken som nesten ingen visste noe om, og som hadde holdt fast ved troen gjennom to tusen år. I den hensikt reiste jeg i årene 2000 – 2003 til Irak, Syria, Jordan, Libanon og de palestinske områdene. Men notatbøkene mine ligger fortsatt i en skuff fordi forlaget jeg hadde avtale med, gikk konkurs. Nå er det for sent å skrive den boken jeg hadde tenkt – for det jeg ville skrive om, finnes ikke mer.

Men minnet om det som var, finnes fortsatt. Jeg husker kontoret til den syrisk-ortodokse erkebiskopen i Aleppo – rotete og med folk stadig ut og inn. I en av hyllene fant erkebiskopen fram en kopi av verdens eldste liturgi som fortsatt er i bruk – den er 1700 år gammel. Nå sitter han i fangenskap hos IS.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?