Friday, January 16, 2015

Om korstogene og de kristne samfunn i Midtøsten

Det har vært publisert to informative artikler i det siste, som på et vis har et fellesskap. Mens vi i Vest stadig bærer på skyld over korsfarertiden, ble året 2014 det året da de første kristne kirkesamfunn, med røtter tilbake til aposteltiden, forsvant. En 2000-årig historie og tilstedeværelse visket ut på ett år, uten at knapt en avis har viet det oppmerksomhet. 

Samtidig kan man stille spørsmålstegn ved hvor mye skyld vi bør kjenne på for korsfarertiden, da bildet er mer sammensatt enn som så. Og i hvor stor grad kjenner de muslimske land, dog med god støtte fra vestlige intervensjoner, på skam over å ha utslettet verdens eldste kristne samfunn?

Studer også de meget informative kommentarene til korsfarerartikkelen.

Krig i 1000 år – kollektiv skyld? (av Pål Steigan)

Den glemte tragedien (av Erling Rimehaug)

Fra Rimehaugs artikkel:
Det var søster Luna som fortalte dette i Vårt Land en av de siste dagene i 2014. Byen hun forteller om, er Karakosh i Irak. Det var en by med 50.000 innbyggere, 98 prosent av dem var kristne. De få som ble tilbake, ble tvunget til å omvende seg til islam. De andre er borte. Og selv om det skulle skje at det blir mulig å komme tilbake, er ingenting som før. De kristne kan ikke lenger leve trygt i Irak. Eller i Syria.

For sent. Jeg husker godt kirken i Karakosh. Den var stor og lys, og den var stapp full av folk som sang med i den innviklede liturgien på arameisk. Kvinnene med hvite kniplingstørkler, guttene som hadde tigget kulepenner utenfor. Det skjærer meg i hjertet at dette samfunnet ikke finnes mer.

For 15 år siden hadde jeg tenkt å skrive en bok om de kristne i Midtøsten. Jeg var fascinert av disse kristne søsken som nesten ingen visste noe om, og som hadde holdt fast ved troen gjennom to tusen år. I den hensikt reiste jeg i årene 2000 – 2003 til Irak, Syria, Jordan, Libanon og de palestinske områdene. Men notatbøkene mine ligger fortsatt i en skuff fordi forlaget jeg hadde avtale med, gikk konkurs. Nå er det for sent å skrive den boken jeg hadde tenkt – for det jeg ville skrive om, finnes ikke mer.

Men minnet om det som var, finnes fortsatt. Jeg husker kontoret til den syrisk-ortodokse erkebiskopen i Aleppo – rotete og med folk stadig ut og inn. I en av hyllene fant erkebiskopen fram en kopi av verdens eldste liturgi som fortsatt er i bruk – den er 1700 år gammel. Nå sitter han i fangenskap hos IS.

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...