Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land

Et moment som ligger i kjernen av allmenningenes oppløsning er utviklingen av vårt mekaniske verdensbilde, hvis røtter vi kan spore til Descartes:

The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern. – The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16

Tenk for eksempel på den suburbane eneboligen, som i manges bevissthet er den ultimate lykke. Før Descartes ville en slik ide vært utenkelig, da eneboligen representerer en oppstykking av helheter ned i de enkelte deler, løsrevet fra enhver interaksjon. Inkarnasjonen av det mekaniske verdensbilde, eller hva jeg vil kalle Helvete, hvor enhver forbindelse er brutt. Helvete er et sted hvor alle interaksjoner er brutt, hvor til slutt også forbindelsen til Gud, eller hva Alexander kaller "the I", også brytes. Så at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet.

Byggefelt er menneskeørkener, på lik linje med plantefelt av sitkagran. De er anti-allmenninger. Le Corbusiers "Tårnet i parken"-typologi er selvsagt også en refleksjon av et mekanisk verdensbilde.

Plantefelt av sitkagran. Her kan intet godt slå rot. Parallelen til de norske byggefelt er slående! Foto: Orcaborealis

Derfor er det viktig at vi får fram mange eksempler på levemåter som gjenreiser allmenningene, slik som de nye natursamfunnene, hvor alt er forbundet gjennom en mengde interaksjoner eller mønstre, fundamentert i et helhetlig verdensbilde.

Mye av grunnen til den fiendtlige innstillingen mot alternative boformer er at disse ønsker å gjenreise allmenningene og et alexandrinsk verdensbilde. Dette fordi disse viser at den falske visjonen mange bygger sin livsdrøm på, den ikke-tilknyttede eneboligen, er et mareritt. Det mekaniske verdensbildets ultimate mareritt. Et Helvete!

For å gjenreise allmenningene og allmenningheten som kjernen i samfunnet, som det må være i et bærekraftig samfunn, er det derfor av uvurderlig betydning at vi etablerer et nytt post-cartesiansk verdensbilde, eller hva jeg vil kalle et alexandrinsk verdensbilde.

Jeg håper etter hvert å oversette ovennevnte utdrag av Alexander til norsk.

Vil til slutt nevne at den suburbane eneboligen også er knyttet opp mot de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Eneboligens posisjon i den norske folkesjela er derfor essensiell for å forstå den menneskekulden som råder i vårt land.

Det at nordmenn ser den suburbane eneboligen som den naturligste ting av verden, viser med all tydelighet hvor gjennomdrenkte vi er av det mekaniske verdensbildet

Dette innlegget er opprinnelig en kommentar til min Kulturverks-artikkel: David Bollier og gjenreisingen av allmenningene