Skip to main content

Verdens første lommelandsby på Skreias tak?

Publisert i OA 31. oktober 2015, i en litt annen versjon.

Etter at jeg republiserte kulturverks-artikkelen "Skreia er tapt i mitt hjerte" i OA, i håp om at et nytt kommunestyre kan se på aktuelle sak med fornyet innsikt, har det kommet meg for øre at enkelte i Fossenfeltet har tatt dette ille opp.


La det være klart, jeg har intet ønske om å degradere det eksisterende Fossenfeltet nedenfor der hvor vi i samarbeid med Ross Chapin kan etablere landets og kanskje verdens første lommelandsby. Tvert imot har Chapin i sin bok "Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World", dedikert et helt kapittel til hvordan å omforme utdaterte suburbane modeller til lommenabolag.

David Holmgren er grunnlegger av permakulturen og skapte vår første egentlige økolandsby, Crystal Waters Ecovillage i Australia, med utgangspunkt i det alexandrinske mønster 37, "HOUSE CLUSTER". På sine eldre dager har han viet seg til å transformere det suburbane til levende fellesskap. Og han lykkes med forbausende suksess! Derfor vil jeg på ingen måte avskrive det gamle Fossenfeltet.

Et meget inspirerende TEDx-foredrag hvor vi får presentert fruktene av Holmgrens virke i Australias forsteder er "Take a street and build a community: Shani Graham at TEDxPerth", på YouTube.

Men dette betyr ikke at vi skal fortsette å implementere destruktive suburbane modeller for så å bøte på skadene i ettertid. At de er destruktive er meget klart hvis man studerer Terje Bongards bok "Det biologiske mennesket", da eneboligen er nært knyttet opp mot de uønskede kreftene i handikapprinsippet. Teoriene rundt handikapprinsippet ble presentert av den israelske biologen Amotz Zahavi i 1975, året etter at dette byggefeltet (merk "-feltet", hvilket indikerer en monokultur) man har gjenfunnet på Hveemsåsen ble ferdigregulert, og er i dag anerkjent evolusjonsvitenskap. Og så later man som om intet har skjedd siden 1974. Sannheten er at det har skjedd en revolusjon innen atferdsbiologien fra 1970-tallet, og konklusjonen må være at skal vi få til en øko-teknisk sivilisasjon må denne bygges opp av inngrupper. Anbefaler kulturverks-artikkelen "Fra massesamfunn til stammesamfunn".

Angående fellesskap, uten en allmenning er det intet ekte fellesskap. Lommenabolaget er bygd opp rundt en allmenning man i fellesskap hegner om og som knytter beboerne sammen.

Slik jeg ser det er det først nå, etter utgivelsen av Ross Chapins bok, at vi kan skape fullverdige øko-sosiale bomiljøer, fundamentert i hans designnøkler. Chapins arbeider er sammen med Bongards innsats hva som må utgjøre kjernen i en ny øko-teknisk sivilisasjon, jeg håper derfor vi gjennom arbeidet med Skreias nye lommelandsby kan føre disse to nytenkende pionerene sammen.

For utviklingen av Kvernumstomta ville det vært glimrende å engasjere Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation, med sin "peer-to-peer"-økonomi. I motsetning til meg mener Bauwens at vi står foran en teknologisk revolusjon, som han kaller "den tredje revolusjon", og som vil endre produksjonsinfrastrukturen på linje med den industrielle revolusjon. Han er rangert som en av verdens 50 viktigste visjonære tenkere som endrer verden!

At folk på Toten motarbeider realiseringen av verdens første lommelandsby på Skreias tak er en ulykke for utviklingen av en øko-teknisk sivilisasjon, som vi må få til om vi over hodet ønsker noen sivilisasjon. Ikke la denne sjansen gå fra dere!

Ross Chapin er tildelt en rekke utmerkelser for sine prosjekter og sin bok. Hans lommenabolag illustrerer flere kapitler i Sarah Susankas bok "The Not So Big House", som ble en bestselger. Hun skriver i forordet til Chapins bok at denne kan revolusjonere boøkologien, på samme vis som hennes bok gjorde det. Jeg deler hennes syn, og Chapin uttrykker forbauselse over den dårlige mottakelsen ideen om en lommelandsby på Skreias tak har blitt møtt med.

Til slutt vil jeg oppfordre til å gå inn på kulturverk.com for å lese min nyeste artikkel, hvor jeg har skrevet en introduksjon til Chapins designnøkler og oversatt disse til norsk. Ross Chapin har også en meget god blogg!


Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?