Skip to main content

Venezia - tårefotografiets by

-Flickr.

For egen del hadde jeg tenkt meg til Røros i sommer, et sted jeg ikke har vært, men plutselig fikk kona det for seg at vi skulle til Venezia. Selv var jeg litt lunken, da jeg mente jeg først trengte vidvinkel etc., samt at jeg trodde det ville bli for varmt og for mange turister om sommeren, og i grunnen fikk jeg rett i alt dette. Hun lånte også noen bøker til meg, hvor jeg fant interesse i boka “Kunst og Arkitektur – Venezia”, av Marion Kaminski, Spektrum/Köneman (Originaltittel: Kunst & Architectur. Venedig), ISBN 3-8331-1308-1, 2005, Tandem Verlag GmbH.

Etter å ha lest denne boka og vært i byen, er jeg glad vi ikke utsatte dette lille besøket, da det har blitt klart for meg at her nådde vi som sivilisasjon det ypperste i urban kultur. Aldri, hverken før eller siden, har vi sett noe lignende, og vi kommer nok heller ikke til å se det igjen. Dette var det maksimale av hva vi mennesker fikk til før vi kollapset inn i moderniteten, og nå kollapser det jo på alle fronter, så man får tross alt være glad for at man får være tårefotograf i disse uhyggelige tider.


– Premissen är att om du får en massa faktakunskaper eller historiska influenser så är sannolikheten väldigt stor att ditt sinne kommer att påverkas. Om du påverkas av tidigare epoker är du inte fri. Enda sättet att frigöra det kreativa sinnet, arkitektens bidrag till mänskligheten, är enligt detta synsätt att tvätta bort all faktakunskap, att tvätta bort de klassiska stilordningarna. Det är i alla fall så som jag uppfattar den nuvarande läroplanen, att den är kunskapsbefriad med flit. - Eric Norin och Nils Gustafsson-Frecke, arkitekter
Dessverre ble det altfor lite fotografi og altfor mye ferie-knipsing under turen. På et vis fungerer a7III med Capture One veldig bra til melankolien i Venezia, samme hvordan jeg vrir på det blir fargene melankolske. Savner allikevel litt gladfargene til Canon, så blir spennende om de klarer å få til noe med 90D, som kommer snart?

Som kjent er jeg allerede Mjøslandets tårefotograf, da mjøslandskapet raskt går til grunne, sammen med kulturen sin. Her har dessverre Nord-Italia gått foran, da jeg ble sjokkert over all industrien som lå spredd i landskapet mellom Venezia og Milano, hvor mye nå ser ut til å forfalle. Det var også trist med den nye, Dubai-lignende horisonten til Milanos gamleby. Også rundt Venezia var det grusomt mye industri, men jeg foretrekker tross alt en horisont av industripiper og raffinerier foran modernistiske signalbygg. Faktisk har denne industrien bidratt til en betydelig senkning av Venezia gjennom tapping av grunnvannet, hvilket nå heldigvis har opphørt.

Til ettertanke er det at EU nå investerer 25 milliarder til å sikre Venezia mot oversvømmelser, mens mjøsfolket ikke kan tilgodese noen skarve millioner for å redde himmelengene, Mjøslandets høylys. Jovisst finnes det fremdeles bruddstykker av skjønnhet i mjøslandskapet, men man må ha helhet. Norges fremste fotograf etter min mening, Olemartin Evensen, holder i sommer en utstilling kalt Bruddstykker. Så egentlig er det bruddstykker man fotograferer som tårefotograf.

Skulle gjerne vært et helt år minst i Venezia for å dokumentere verdens fremste urbane kulturarv, skulle noen ha interesse av å sponse et slikt prosjekt er jeg utrolig takknemlig. Vanskelig når man har familie, men på den annen side er det mye enklere å få kontakt med lokalbefolkningen hvis man har barn.

Rising from the waters of Venice Lagoon is the Italian city of Venice, a city like no other. Begin your visit in the central district of San Marco, and walk upon one of the world’s great squares, St Mark’s Square. The square is surrounded by some of the city’s finest jewels such as St Mark’s Basilica, St Mark’s Campanile and Doge’s Palace. Just outside stand the Columns of San Marco and San Teodoro. From here, journey along one of the world’s great aquatic thoroughfares, The Grand Canal. Glide past elegant palazzos; once the homes of wealthy merchants, today many of these palaces house important museums and galleries. Known as The City Of Bridges, Venice has hundreds to explore. The Accademia Bridge links the San Marco district to the Accademia Gallery, and offers some of the Grand Canal’s finest views. The oldest of the Grand Canal’s four crossings is the Rialto Bridge, which today still serves as the gateway to the Rialto Markets. The most famous of all is the Bridge of Sighs, which connects Doge’s Palace to the historic prison. Venice is a city to get lost in, so put away your map and let her surprise you. Discover waterfront promenades of The Zattere and the sleepy canals and spacious piazzas of Castello. On the tiny island of Murano, glassmakers have been creating works of incredible delicacy and color for over 700 years. Further across the lagoon, the island of Burano is famed for its brightly colored houses and exquisite lace. Venice has shone her light into the far corners of the world for over one and a half thousand years. Just remember, this city smiles upon those who linger. So stay for a few nights, or stay for a month, and savor every moment she has to offer.
It's easy to think Venice is just for sailing, but fact is that it's too the world's most walkable city. So don't forget good footwear to enjoy the pleasures of walking while in Venice!
At the international Walk21 conference this week in Vancouver, British Columbia, an eminent authority on streets boiled the walkability of cities down to the number of street intersections per square mile.

Venice has 1,725 intersections per square mile. “It’s very complex, it’s very messy, and people walk,” said Allan Jacobs, urban design consultant, former San Francisco planning director, and author of Great Streets.

Brasilia, near the opposite end of the spectrum, “has 92 intersections, and you don’t walk there,” The Vancouver Sun reported Jacobs as saying. “Irvine, California is the classic automobile city. It has just 15 intersections, the lowest I’ve ever counted.”

Other places that are good for pedestrians, Jacobs said, include the Market Street area of San Francisco (300 intersections per square mile), Tokyo (988), Savannah, Georgia (538), Portland, Oregon (341), and Paris (281).

The most complex and messy stret patterns provide the most walkable and enjoyable experiences for both visitors and residents, according to Jacobs.”

– ‘Messy’ street patterns boost walking

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Tårevandringer III

The original form of Anglo-American conservatism, that of Edmund Burke, explains why the current situation is bad and why we should have avoided it. It tells us that society is extremely complex, it can’t be designed or reduced to a single principle like equal freedom, and it takes a long time to evolve, so if you have a reasonably functional society you shouldn’t wreck it, and if you’ve unsettled an inherited social order you should step back and do what you can so it can re-establish itself. It’s hard to see how any of that can apply in an age of institutionalized revolution symbolized, for example, by an ever more radical and sacralized principle of inclusiveness. - James Kalb- Why Liberal Governing Elites Seek to Neutralize Social Issues

Selv orker jeg ikke lenger å leve mitt liv begrenset til den sosiale kontrakt, det burde være klart for alle nå at vi kan ikke leve sammen slik, og at vi må reetablere husmannstroens kontrakt, den Klaus, Even Helmer og Johan Albert hadde som fund…

From Ideology to Technology

Michael Mehaffy and Nikos Salingaros are running a series of essays in Metropolis Magazine at the moment, they are all published here. I’ve no idea how long the series will run — hopefully forever. Anyway, it’s time to introduce this series to permaculture people, and I’ll be concentrating on the first five essays about the technologies of Christopher Alexander.

The essays on Alexander’s technologies in chronological order:
The Radical Technology of Christopher AlexanderThe Sustainable Technology of Christopher AlexanderThe Pattern Technology of Christopher AlexanderThe Living Technology of Christopher AlexanderThe “Wholeness-Generating” Technology of Christopher Alexander
The 20th century was the century of ideologies, but it all ended in mindless consumerism. So obviously, ideologies alone are not the answer, although they can hold many a truth and be a tool to unite people behind a common endeavour. Still, all this is pointless if the people do not have the right tools, or even worse…