Saturday, May 15, 2021

Towards IGD I

Sørgende blåveis på demningen til Johan Grythengen ved Olterudelva.

Denne utgaven av mine fotografiske vandringer tror jeg at jeg vil avslutte med noen refleksjoner over Johan Grythengen og trevarebedriften hans. For hittil har jeg tenkt at Solhaug trevare kan ha vært etablert etter inspirasjon fra Kloppen, men slik er det selvsagt ikke, da Johan begynte sin bedrift i 1907, mens Kloppen startet opp i 1913. Før dette var det mekanisk verksted i Kloppen, og før det igjen mølle, som brant. Begge bedriftene er omtalt i det første bindet av Totens bygdebok, som er digitalisert. Selv har jeg ikke studert denne enda, men gamlefar har funnet den igjen, så jeg tar papirutgaven en gang vi skal over åsen.

Derfor er det nok tvert imot Johan Grythengen som inspirerte Nils Lindstad med sønner, til å etablere trevarebedrift i Kloppen. Nils og hans sønner var ivrige dalhitter og medlemmer av Fellesmisjonen, hvor Dahls første sangbok, Sange om veien, har vi liggende et eksemplar av signert Johannes Lindstad, 1906. Så det er klart, Nils og hans sønner var gode venner med Even Helmer og Johan Albert, hvor de fascinert studerte hvordan Johan Grythengen bygget opp trevarebedriften sin ved Olterudelva. Dette var jo meget teknisk begavete og interesserte gutter, hvor de stadig var i Grythengen, og lærte seg hvordan man driver en trevare, med Johan Grythengen som mentor. Derfor, da disse gutta fikk høre at det gikk dårlig med det mekaniske verkstedet i Kloppen, var de på sin far Nils og presset ham til å bli med å kjøpe stedet, slik at de også kunne få seg en trevarebedrift, slik som deres gode venn og store forbilde Johan Grythengen. Så uten Grythengen, intet Kloppen trevare.

Jeg har også hørt at tømmerplanken her i våningshuset kan ha stammet fra Kloppen, men dette faller på sin egen urimelighet, da våningshuset i Grythengen er fra 1903, ti år før Kloppen trevare ble etablert.

Hvorfor bestemte man seg for å legge demningen til Solhaug trevare der den ligger? En stund tenkte jeg det kunne ha vært ei lita mølle der, men har i ettertid lært at møller var sjeldne, dette var derimot ikke gardskverner, som var noe man fant massevis av. Gardskverner var små, enkle møller, på størrelse med et dokkehus, hvor man malte gårdens korn. Etter at det ble vanlig å kjøre kornet til mølla for maling, ble i all hovedsak gardskvernene flyttet opp på gårdstunene og benyttet til hønsehus.

Derfor har det mest sannsynlig ligget ei gardskvern i sin tid, der demningen står nå, og det kan ha vært en liten demning der også, for å gjøre kverningen mer stabil. Her hadde husmennene i Grythengen ansvaret for å male kornet under herregården Grythe. Det at det ble slutt på gardskvernene, kan ha vært en medvirkende årsak til at Halvor Grythe solgte Grythengen til Herman og Mina i 1875, da han tenkte at man kommer aldri til å trenge ei gardskvern igjen, nå som vi har fått så gode veger og så flotte møller, som maler kornet mye finere enn hva ei gardskvern kan.

Men hvem var Johan Grythengen? Vel, først og fremst var han vel pietist i den rosenianske ånd, hvor han, i likhet med apostel-maskoten til oldefar i Holmstadengen, fulgte rosenius formaninger om at en sann pietist skal overgå den ugudelige i sitt virke. Og dette gjorde Johan, han bygde opp den ene trevarebedriften etter den andre, gikk på all kampesteinen i Stysjin, som ble skjøvet opp hit fra bygda etter siste istid, og kjørte vekk 1400 hestelass med stein, for å få en trivelig, ny voll foran trevarebedriften sin.

Samtidig var han nok også inspirert av sin onkel Augustinus i Stoughton, Wisconsin, som gjorde slik stor suksess i forretningslivet, og ble en av byens store sønner.

Gamlefar minnes Johan Grythengen som en liten fyr, omkring 170 cm. Den eneste hendelsen han husker fra ham, var engang hvor to jegere som skulle på åsen for å jakte, hadde bommet på brua over Olterudelva, og kjørt sin T-Ford til dals. Da kjøpte Johan bilvraket med det samme, fikk dratt det opp fra elva, og bygde om bilen til en liten lastebil med kasse bak.

Denne hendelsen vitner om en Espen Askeladd - ånd. Der hvor jegerne bare så et bilvrak de var glade for å bli kvitt, så Johan Grythengen for seg en flott, liten lastebil, og grep muligheten. Slik var det også med Olterudelva, der andre bare så en liten fillebekk, hvor man til nød kunne ha noen enkle gardskverner, før vi fikk skikkelige møller, så Johan Grythengen for seg en trevarebedrift. Der andre bare så ei steinrøys, så Johan Grythengen for seg en flott, grønn voll. Og der andre bare så en liten bakketopp i skyggesida på Toten, så han en solhaug. En fyr som bare så muligheter der andre så ingenting, og som ingen kunne stoppe. Var det noe rart Even Helmer, metodisten eller metodikeren, var stolt av sin seks år yngre bror!

Men vi skal heller ikke glemme Klaus Listuen, eller Klaus Sundby, hjulmakeren. For ikke lenge siden oppdaget jeg at Sundby, i likhet med så mange andre småbruk i Øverskreien, gikk konkurs omkring 1930, hvor Sundby gikk på tvangsauksjon. Og låven på Sundby er ikke låven til Klaus, denne er av langt nyere dato.

Først trodde jeg det var Klaus som gikk konkurs, men det var det ikke, da han solgte Sundby til O. Stensrud i 1922. Hvorfor gjorde han dette?

Klaus fikk i 1898 i oppdrag fra Skreiens misjonsforening å utføre innredningen av Skreiens bedehus, med dører og vinduer. Dette var selvsagt en oppgave han fikk fordi han var hjulmaker, og slik dyktig med trearbeider. Men han kunne nok ikke så mye om dører og vinduer, og kalte derfor på sin venn Johan Grythengen, som på denne tiden var bygningsarbeider i Oslo.

Det var nok under denne tiden med Klaus og innredningen av bedehuset, at Johan fikk skikkelig sansen for finsnekkeriet. Og Klaus og Johan kan under dette arbeidet sammen ha begynt å tenke på å etablere en liten trevarebedrift ved Olterudelva, hvor Klaus svært gjerne kunne tenkt seg en dreiemaskin for å dreie hjulpinner til hjulmakeriet sitt. At det var dreiemaskin her er helt sikkert, da Kolbjørn Holmstad dreide rivepinner om somrene.

Så Klaus kan ha vært en pådriver til at Johan etablerte seg ved Olterudelva, hvor hjulmakeriet til Klaus var Solhag trevares første viktige kunde, med faste leveranser til hjulmakeriet på Sundby.

Vi skal også huske på at var det ikke for Klaus, da ville det ikke vært noen solhauginger på Toten i dag. Derimot ville vi hatt en flokk grythengere i hovedstaden.

Og var det ikke for hjulmakeren Klaus, ville vi nok ikke hatt noe Kloppen trevare heller. Og slik ville jeg unngått å mistet trevarebedriften min, og jeg ville sluppet å blitt en utstøtt deplorabel og skammingen i engen.

Så dette var historien om hvordan Solhaug trevare ble til, hvor Klaus Sundby spiller en sentral rolle, og hvor Johan Grythengen nok i sin tur var inspirasjons-kilden til Lindstad-sønnene, og slik opphavet til Kloppen trevare. Og Grythengen var ikke Fossemøllen II, da Herman Evensen Fossemøllen ikke var ekte fossemølling. Vi skal allikevel merke oss at Gunnar Opsahl mener at Herman bar navnet Fossemøllen hele livet, han skiftet ikke navn til Herman Grythengen da han flyttet til Grythengen, men bar alltid navnet Fossemøllen med stolthet.

Dette vitner om at Hermans navnebror, Martes første mann, ikke ble tatt av dage ved et rovmord i Fossemøllen romjula 1836, men at dette kun var en tragisk ulykke, som alle sørget dypt over. Vi kan derfor anta at det var et godt forhold mellom grythengerne og fossemøllingene, og Johan Grythengen kan derfor godt ha vært nede i Fossemøllen for å få gode råd, under opparbeidelsen av sin første trevare.

Skjønt Fossemøllen og Fossemøllen, gården Fossemøllen var nok på denne tiden gått over til å bli et reint industribruk, og gikk under navnet Kværnum. Første gang jeg har sett navnet Kværnum benyttet, var i 1810, så det ser ut til at man her har hatt et langsomt navnebytte fra Fossemøllen til Kværnum, i første halvdel av 1800-tallet. Og på den tiden Johan Grythengen virket, er det vel ikke sikkert det var igjen en eneste fossemølling i Kværnum. Alt var nok da oppkjøpt av investorer, og gården Fossemøllen allerede et fjernt minne.

Så vi grythengere har mye historie vi kunne vært stolte over, hvis vi ville, men det vil vi visst ikke, med unntak av skammingen i engen, som ingen er stolte over, da han ikke lenger er stolt over hva det har blitt av enga vår, ei heller grenda vår, eller slekta vår. Nei, alle vil visst glemme nå, for å kunne leve frie liv uten bindinger til historien, landskapet, troen og tradisjonene, hvor man realiserer seg selv her og nå uten andre standarder eller lojaliteter enn seg selv.

Bare tenk på thorudfløya, åfløya eller flatbotningen til Arthur Thorud i Thorud, en sjelden kulturarv som vi videreførte i Kloppen. Nå er kun tilbake et eksemplar under låven i Grue, og båtbyggerverkstedet til Arthur faller snart ned. Men ingen bryr seg, ikke engang Mjøsmuseet, som ellers er så opptatt av båter. Nei, kulturarven og kulturlandskapet i Øverskreien, det er visst ingenting å bry seg om, og bør helst glemmes. Her skal man helst bare leve i meningsløse Toten-bunkre, uten annen mening med sine liv enn å konsumere landskapet nede i flatbygdene og rundt Mjøsa.

Men jeg tror allikevel jeg satser på å ta en tur nedi Thorud i løpet av sommeren jeg, hvis jeg får tid innimellom byggingen av lysskjermingene mine, for å skjerme ut denne arme himmelenga mi, sammen med min a7III, for å forevige de siste levningene av båtbyggerverkstedet til Arthur Thorud. Og er jeg riktig heldig, får jeg det siste kjente eksemplaret av thorudfløya på vannet igjen også, bygget av Jørgen Sagen i Sagen.


Dette fotografiet av skogbunn i Stysjin tok jeg i går, og det kom inn hos Adobe Stock Photo allerede i dag.

Dessverre er jeg nok nå alene her på Grythe-platået, om å sette pris på disse naturens små, underfundige undre.

"Can We Live Without Enchantment?"

Hvem andre lar seg fortrylle av et lite stykke Stysjin-skogbunn?

Kjempe-TV'er på Stabburstunet lar jeg meg i alle fall ikke fortrylle av, men de andre omkring her synes å mene at jeg skal det. Selvsagt skyldes en slik snyltegenerøs platthet at de har mistet fortryllelsens og undringens evne. Kan de da leve?

Vår oppgave var å tjene elva vår, enga vår, troen vår, historien vår og våre forfedre. Men dette fikk vi ikke lov til. Hvorfor?

Tja, det går sin gang her i enga, har fått hogget litt, satt opp fire tipier, er i gang med å åpne opp igjen stien etter elva, men har kommet til at etter 17. mai må jeg til med å sette opp skjerming på kjørbrua. Greit å ha fått satt opp noen tipier utenfor stakitten, tenkte på at dette kunne gå også for kjørbrua, men det vil bli litt for voldsomt inn mot stabburstunet. Så her må jeg få satt opp noen pilarer og bruke rupanel.

Ellers tok jeg en liten titt på kartet i dag, og jammen er det mye jeg ikke har utforsket på Totenåsen og i Skreifjella, tenkte vi kunne ta en lengre tur til Nordre Land, men dette får bli en helgetur, da det er mer enn nok her, med masse setrer, topper og vann, som er uutforsket. I tillegg er knappest en vindturbin å se, i alle fall må man se veldig godt skal man se dem, selv om det nok blir verre når de får opp svineriet i Våler og Odalen. Fikk også lyst til å padle en liten tur i Feiring, bl.a. for å utforske Ekornholmen, hvor Mjøsas største sjøslag stod under vikingetida.


Nå fikk jeg rett og slett lyst til å bytte ut min Tamron med Sonys 24-105 mm, og å supplere med Sigmas 65 mm.


En reise- og vandrings-trio med GM 24 mm, Sony 24-105 mm, samt Sigmas 65 mm, tror jeg ikke er til å skimse av.

Synd jeg fikk kjøpt Nisi sitt filter-system, rett før Polar Pro kom med sitt fantastiske, banebrytende design😞


Men Nisi får jeg forsøke å leve med, og det skal nok gå bra.

Godt man har fotografiet! Vi får stenge oss inne her på stabburstunet så godt vi klarer. Enga vår er jo ødelagt, og alt av sosialt samfunn er borte her fra platået vårt, så man må bare stenge seg inne etter beste evne, og stenge alt og alle andre ute, for å vie seg helt og fullt til fotografiet. For hva annet kan man gjøre, når limet i samfunnet går i oppløsning, og vi har gått fra å være et pietistisk tillitssamfunn, til å bli et narsissistisk mistrossamfunn?


Men aller, aller helst skulle vi eksponert himmelenga vår, og ikke kun kamera-sensoren.

Da Mina og Herman flyttet ned i Holmstad fra Vestby i 1871, samme år som Ovren Mikkelson emigrerte til USA, tror jeg dette var for å være frie til å tjene opp penger til å få kjøpt Grythengen.

Jeg antar da at Mina satt og vevde hele vinteren, da dette var vevergrenda, men hva Herman gjorde, er ikke godt å si? Kanskje arbeidet han i Fossemøllen, selv om han ikke var ekte fossemølling. For det er jo slettes ikke sikkert hans navnebror, Martes første mann, ble dyttet i Kværnumsstrykene av sin yngre bror i romjula 1836, dette kan ha vært en tragisk ulykke, og ingenting annet.

Men dette var vevergrenda, og derfor er det så uendelig trist at historiens og tradisjonenes vev har gått i oppløsning nettopp her.

Hvorfor Halvor Grythe solgte unna Grythengen, er et stort mysterium for meg? Noen år tidligere ville dette vært umulig, da det var først i siste kvartal av 1800-tallet man fikk en oppmykning av odelsloven, for at husmennene kunne overta husmannsplassene sine, etter inspirasjon fra settlerne i USA.

Men Herman og Mina var jo aldri husmenn her. Trolig stod Grythengen tomt, da det ser ut til å ha vært en strøm av husmenn som emigrerte til USA fra Øverskreien i siste halvdel av 1800-tallet. Allikevel, hvorfor selge unna denne perlen?

Var Halvor Grythe gift med ei Holmstad-jente han også, ei søster av Mina, slik at hun og Mina samarbeidet om dette?

Så mange spørsmål, så få svar.

"A Catholic author says his new book on the “wisdom of tradition” is meant to be an antidote to a false notion of human freedom.

“I’m not a theologian. I’m not a philosopher,” author Sohrab Ahmari said at a May 11 event featuring his book at the Catholic Information Center in Washington D.C.

“But I can pose as a journalist questions that I think have been ignored by our contemporary cultural, social, and political arrangements,” he added." - Joe Bukuras


Ja, det skal være sikkert og visst, spørsmålene omkring tradisjonenes rolle ignoreres av alle. Ingen tvil om at oldefar ønsket å gi oss nye, sterke tradisjoner, men samtidig sparket han beina under sitt store prosjekt, et stort paradoks.

Nå er alle tradisjoner, all historie borte fra enga mi, det er så vidt jeg har klart å nøste sammen noen av stumpene fra historiens vev. Samtidig har hele vevbommen råtnet vekk, og ingen vet hvordan å lage en ny.

Tar med en artikkel til med det samme, om konspirasjonsteorier og gnostisisme:


Denne ser ut til å være skikkelig bra, og forklarer New Age - fenomenet på en ny og spennende måte!

Et fotografi tatt nord på Bohol, Filippinene, av ei tilfeldig passerende bondekone bærende på en rissekk. Hun dekker ansiktet, da hun ikke likte å bli fotografert, og godt var det, slik at jeg slapp modell-erklæring for Adobe Stock Photo.

Tro når hun og hennes medsøstre skal reise seg, for å kaste kapitalismen på historiens søppelhaug en gang for alle?

Gleder meg til å komme til Filippinene igjen. Men først må vi vel til Wisconsin, for å finne igjen slekta vår der.

- Valget står mellom InnGruppe-Demokratiet (IGD) eller ingenting

"Den enorme veksten til arbeidarklassen og særleg industriarbeidarklassen i Kina og i nasjonar som er undertrykt av imperialismen er den mest avgjerande omforminga i den nyliberale perioden og må rangerast blant dei viktigaste utviklingane i kapitalismens historie. Forflyttinga av arbeidarklassen sørover, styrkinga av arbeidarklassen i dei imperialistiske landa ved immigrasjon frå undertrykte nasjonar, og kvinnene sitt inntog i lønsarbeidet i alle land tyder at arbeidarklassen nå er mykje meir eit uttrykk for heile menneskefellesskapen og styrkar mykje sjansane for å vinne i dei kampane som  kjem. Meirverdien som blir pressa ut av desse nye legionane av dårleg betalte arbeidarar hjelpte til å grave kapitalismen ut av hòlet sitt på 1970-talet då den imperialistiske ordninga blei utfordra av overproduksjon, fallande profitt og aukande klassekamp i kjernelande og ved opprør og revolusjonar i Asia, Afrika og Latin Amerika. Saman med brørne og systrene sine i dei imperialistiske landa har arbeidarane kapasiteten, misjonen og skjebnen til å grave eit nytt hol, ein grav der dei kan gravlegge kapitalismen og få slutt på det som Marx kalla «menneskesamfunnet si forhistorie».[ii]

Samspelet mellom levande arbeid og naturen er kjelda til all rikdom. Kapitalismen si ville utbytting av begge har ført til ikkje berre ein alvorleg samfunnsmessig og økonomisk krise, men også til ein veksande økologisk katastrofe. Aukande konsentrasjon av CO2 i atmosfæren saman med resten av avfallet som blir skapt i den kapitalistiske produksjonen og dumpa på land og i elvar og hav skapar allereie ekstremvær på heile den sørlege delen av kloden. Kapitalismen sin tendens til å utarme arbeid og natur er like gamal som kapitalismen sjølv, men nett som den enorme appetitten han har på billig arbeid og den draumen han har om omgå produksjonen heilt gjennom finansiell alkymi, når dei øydeleggande tendensane hans fram til sitt mest ekstreme uttrykk på same tid. Den kapitalistiske øydelegginga av naturen tyder at det ikkje berre er kapitalismen si aller største krise nokon gong, er det kapitalismens siste krise, ein eksistensiell krise for menneskefellesskapen.

Derfor altså leier alle vegar inn i krisen herifrå. Med orda til den cubanske revolusjonære leiar, Raúl Valdés Vivó, er dette un crisis salida del capitalismo, ein krise som det ikkje finnast nokon kapitalistisk veg ut av. Den einaste vegen frametter for menneska er «å begynne omforminga til ein kommunistisk produksjonsmåte. … Anten vil folka øydelegge den imperialistiske makta og opprette si eiga makt eller så blir det slutten på historia. Det er ikkje ‘sosialisme eller barbari’ som Rosa Luxemburg sa i 1918, men sosialisme eller ikkje noko.[iii]


"Den kapitalistiske øydelegginga av naturen tyder at det ikkje berre er kapitalismen si aller største krise nokon gong, er det kapitalismens siste krise, ein eksistensiell krise for menneskefellesskapen."

Den kapitalistiske ødeleggelsen av naturen, kulturlandskapet og himmelenga mi, vil jeg føye til, fordi det var selvsagt kapitalens krav om fortæring og profitt, som fikk slutt på odelsloven anno 1850, med det resultat at de gamle, samlende slektsgårdene i kulturlandskapet på Toten, ble revet i fillebiter, lik gnuer kastet for krokodiller, hvor alt hva vi har tilbake er et meningsløst, subeksurbant lappeteppe, der alt kan selges og kjøpes, som del av det kapitalistiske markedet. Hvor nå menneskene lever som konsumenter og komfortrotter i hva som engang var et av verdens mektigste kulturlandskap, istedenfor som stolte kulturbærere og historiemalere av sine eldgamle fedrealtre.

I år, 2021, feirer Norge 250-års jubileet til vår fremste pietist, Hans Nielsen Hauge. Kapitalistene har forsøkt å gjøre Hauge til sin maskot, men Hauge var ikke kapitalist, han var kommunitarist. Kommunitarisme bygger på små, selvorganiserende arbeidsfellesskap. Dette er kjernen i Terje Bongards InnGruppe-Demokrati!

Derfor er valget IGD eller ingenting!

For tiden blir min fotografiske identitet skapt i øyeblikket, i hverdagen. Her et fotografi fra Lenaparken, med sine kornkråke-reder, hvor jeg var heldig å få med ei kornkråke perfekt plassert flygende mellom to bjørker.

Bildet ble til mens storesøster var hos tannlegen, hvor jeg i mellomtiden gikk ned til Kiwi for å handle, hvor jeg stoppet så vidt i Lenaparken og tok ett bilde, hvor jeg var så heldig at jeg tilfeldigvis fikk med ei kornkråke, som ble prikken over i'en.

Mens jeg skrev denne teksten, kom jeg over et nydelig foto fra 23. april i fjor, fra Olteruddalen ved demningen til Johan Grythengen, hvor det var en aldeles nydelig kvitveis-blomstring. I år ligger vel snøen der enda, nesten en måned seinere, så dette sier sitt om hvor seint ute våren er i år.

Men kvitveisene er for kvite, får prøve å finne det fram igjen på den eksterne harddisken og redigere det på nytt, hvor jeg satser på at dette kan bli nok et bidrag til min portefølje hos Adobe Stock Photo.

"The progress of inclusiveness is therefore the progress of alienation"

"Since man is social, depriving identity of a public role deprives it of its functions even in private life. Loss of settled connections makes it impossible for multicultural man to identify anything very firmly. To make all identities equal is to keep them from making a difference. Everything dissolves in a haze of interchangeable possibilities, none of which matter much. Since identities do nothing to define our place in the world, they do not identify us in any significant way and are hardly identities at all. Under such circumstances, people lose character and become weak, conformist, trivial-minded, and easily manipulated. To make every individual sovereign, it turns out, is to cause them to vanish for lack of anything definite he can be."

- Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 106

"To make every individual sovereign, it turns out, is to cause them to vanish for lack of anything definite he can be."

Selv mistet jeg alle mine identiteter til 50-års dagen, og følte virkelig at jeg var i ferd med å forsvinne, hvilket mange sikkert ville syntes ville vært bra. Men nå, etter tre års intens leiting etter identitet, synes jeg endelig at nye identiteter er i ferd med å ta form.

For det første har jeg begynt å bygge en ny identitet i fotografiet, hvor jeg nå har omkring 1400 fotografier i min portefølje hos Adobe Stock Photo, hvilket er godt over hva Vincent van Gogh malte i løpet av hele sin karriere. Og dette i løpet av kun tre år!

For det andre begynner det å bli klart for meg at den historien jeg er en del av, er helt vanvittig, ikke minst hvordan den hellige treengighet i Øverskreien, med Overnengen, Grythengen og Holmstadengen, er sammenvevd i historiens vev på de mest forunderlige vis.

På Grythe-platået i dag er det klart at det er Grythengen som nå har mest historisk og landskapsmessig identitet, ikke kun for undertegnede, men for hele Øverskreien og Mjøslandet med. Dette er det selvsagt ingen som vil anerkjenne, under inkluderingens klamme fane, hvor alle identiteter er likestilt, og derfor er ingenting. Slik blir vi alle ingenting og går i oppløsning, hvor vi mister karakter og blir til veike, trivielle konformister, lette å manipulere.

For det tredje blir jeg mer og mer glad i Ovren Mikkelson med sin Marte, som forsvant fra hele greia og skapte en ny tråd, og med dette en ny identitet, i Wisconsin, USA.


Så nye identiteter tar form, der de gamle forsvant.

"The new forms of identity inevitably correspond to new hierarchies of consideration and forms of exclusion, so that, from the standpoint of equality, it is not clear what has been gained. Also, the new identities have certain disadvantages. They are external and easily lost, and, for that reason, make people insecure, subservient, and devious. They tend to be content-free and purely comparative, so that what one gains from his identity others lose. And they deaden the  imagination, because they relate to an absolutely quotidian world. Who needs them? The system is pointless, so people try to escape it. This is why the rebel without a cause has become a major social type, although not one whose efforts go anywhere. He is even a failure at rebelling: how can you rebel against liberation? In the end, people turn to anything at all as a way of establishing who they are, even defacing their own bodies through piercing, tattooing, cutting, or anorexia."

- Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 107

"Also, the new identities have certain disadvantages. They are external and easily lost, and, for that reason, make people insecure, subservient, and devious. They tend to be content-free and purely comparative, so that what one gains from his identity others lose."

Amen!

"In the end, people turn to anything at all as a way of establishing who they are, even defacing their own bodies through piercing, tattooing, cutting, or anorexia."

Eller fotografiet, himmelengene og Ovren Mikkelson😁

Dette fotografiet ble tatt på mandag, mens jeg ventet under korpsøvelsen i Totenvika, og det er tatt med vårt nye Fujifilm X-T200, men du verden for ei skrekkelig kit-linse. På lørdag skal vi til Lillehammer for å hente tele-zoomen min, som har vært inne på service, og da skal jeg høre om de har Fujifilms nye 27 mm pannekake-linse inne. Hvis ikke tror jeg at jeg bestiller den på nettet over helga.

Bildet er av en gård ovenfor Panengen i Totenvika, tenkte jeg bare skulle sitte i bilen og lese manualen til det nye kameraet, men halvveis fikk jeg lyst til å ta en tur ned til Mjøsa, for å prøve kameraet.

Et av bildene gikk inn, det ovenfor, de andre hadde tekniske problemer. Bildet er tatt i JPEG med filmsimuleringen Velvia.


"Excellent! I got a new Fujifilm X-T200 as a family camera for Xmas, replacing the 70d, which is impossible to sell, lenses as well, but the kit-lins that's on the camera is horrible. Think I must get the new 27 mm pancake lens as soon as possible!" - PermaLiv

Da var det tomt i feeden hos Adobe, og jeg har nå fått godkjent 1 379 fotografier hos Adobe Stock Photo, hvor jeg på disse fem månedene jeg har holdt på med dette, har hatt en netto-inntekt på 228 N.kr. Men dette er ikke poenget, selv om jeg gjerne kunne tenkt meg en hundre-dobling, da det viktigste er at jeg får kvalitets-sjekket filene for artefakter, samt at jeg kan holde meg med en skikkelig portefølje, som er kvalitets-sikret av en tredjepart.

Mine album hos Adobe har jeg nå oppdatert til kristihimmelfartsdag, for å se de nyeste bildene må man bla seg bakover i albumet.


De kan også sees i følgende lenke, men her kan man ikke starte manuell lysbilde-framvisning:


Alle de nye bildene er tatt i forbifarten i hverdagen, skulle ønsket jeg i ro og fred kunne dra på skikkelige foto-turer, slik som Nigel Danson. Håper det blir tid til dette en dag?

"I see you have the Tamron 28-75 mm, I've it too. Lately I was so tired of everybody saying the Sigma version is sharper with better bokeh, and was happy yesterday when I found the Tamron has the best color rendering: https://www.thephoblographer.com/2021/05/11/lenses-for-portrait-photography-tamron/

Too it holds up best on the long end, making it an excellent portrait lens. I even heard it has the least distortion, and this might be positive for image quality as well. So I decided I'll not trade in my Tamron for any of the two Sigma versions, as the Tamron has its own advantages. Maybe if I got an a7rIV or a1 with its high resolution, but for my a7III I prefer color rendering above sharpness and bokeh:-)" - PermaLiv

Ellers er en meget god artikkel hos The Imaginative Conservative, som jeg vil anbefale alle som ikke skal sykle Toten Rundt i morgen, å fordøye til morgenkaffen:


Det er vel fordi fortryllelsen har blitt borte fra himmelenga mi, samt fra grenda mi, at jeg har viet meg til fotografiet. Kommer tilbake til denne artikkelen ved anledning(er)😀

Ceiling of Gallerie dell'Accademia, Venice.

Den kristne tro, og da særlig vår nordlige pietisme, har nok fungert som en meget sterk vaksine mot narsissisme, i våre samfunn.

"Norge – fra pietistisk tillitssamfunn til narsissistisk mistrossamfunn"

Solgte dette bildet i dag, lenge siden jeg solgte noe nå hos Adobe, og ble 0,99 USD rikere.

Det er fra taket på det offentlige kunst-galleriet i Venezia, som tidligere var en såkalt scuola, en type forsamlingslokale som minner mye om våre bedehus, slik disse fungerte tidligere. Men som dere kan se, noe mer overdådig dekorert. Selv om man nok fant scuola'er i fattigere bydeler, som også interiørt kunne minne om våre bedehus.

Opphavet til vår bedehus-kultur tror jeg man finner hos John Wesley i England, slik at dette altså ikke var er særnorsk fenomen. Men det er mulig jeg tar feil?


Meget bra av Sam Vaknin! Narsissisme-viruset er den sanne pandemien, samfunnet har blitt en inkubator-maskin for narsissisme, dette viruset flommer fram.

Å bli eksponert for narsissisme er som å bli eksponert for virus, og dess større doser, dess større skader. Fatter ikke at vi overlevde covert-høna i D på Gjøvik, der fikk vi altfor stor dose, slik at vi ikke kunne utvikle sunn motstandskraft.

Men slike mennesker, jeg kaller dem dødsengler, for det er dette de er, de ødelegger alt og alle omkring seg, de legger etter seg et ødeland av ødelagte mennesker, landskap og relasjoner i sitt kjølvann. Tenker på lille Marlin i lommetunet vårt, som elsket storesøster slik, og vi henne, hun gråt i ukevis, med god grunn. Klart hun blir ødelagt, et lite barn, vi ble ødelagt, hun ble ødelagt, skolekorpset ble ødelagt, alt faller i grus, der dødsenglene vandrer i stillhet over jorden.


- Evolutionary benefits of personality traits when facing workplace bullying (skulle vel også gjelde nabolags-bølling, kommuneansatt-bølling, etc., også dette)

- The dark path to eternal life: Machiavellianism predicts approval of mind upload technology


I løpet av morgenen har det blitt klart for meg at Norge har gått fra å være et pietistisk tillitssamfunn, til å bli et narsissistisk mistrossamfunn. Sam Vaknin er i videoen, den beste jeg har hørt av ham hittil, meget klar på at i vårt samfunn, må man anse enhver person som en narsissist, fram til det motsatte er bevist.

Pietismen var utvilsomt en meget kraftig narsissist-vaksine, men pietismen har nå helt forlatt sinnelaget til det norske folk, hvor vi står blottlagte ovenfor narsissisme-viruset og - pandemien. Vaknin anbefaler å forsøke selvvaksinering ved å eksponere seg selv for milde doser av narsissisme, samt å lese seg opp på temaet.

Synd Norge skulle ende opp slik til 250-års jubileet for vår fremste pietist, Hans Nielsen Hauge.

Blåveis ved den hellige kulturelva mi fra Tjuvåsen.

"Mandag 3. mai var vi møte med kommunestyret i Våler, for å be dem stoppe med miljøkriminaliteten som foregår på Kjølberget, Finnskogen. En utbygging her krenker den hellige Finnskogen, med kulturminnet Finnskog-leden, som skulle ha funnet sin plass på UNESCOs verdensarvliste, ikke under vinindustriens grus og stein. Det er også brudd på lover og regelverk, med den samme argumentasjonen energimyndighetene systematisk bruker i vindkraftsakene: at energiloven står over annet lovverk. Sånn er det ikke." - Eivind Salen


Ja, og her har man krenket den hellige elva vår fra Tjuvåsen, med Dahlsleden, som definitivt også skulle funnet sin plass på UNESCOs verdensarvsliste, og ikke under subeksurbanias pukk og asfalt. Dette er også brudd på odelsloven anno 1850, som ingen hadde rett til å røre ved!

Så jeg stenger meg inne på Stabburstunet nå, orker ikke mer av noen ting, synes folk det blir stygt, får de bare gjøre det bedre selv, eller lage til regelverk som gjør det levelig her. Uansett tar vi ikke opp igjen vår gjerning som kulturbærere her, før himmelenga vår er tilbakeført til Grythes eneste naturlige satellitt, pumpehuset er borte og brønnen vår er tilbake med reint vann, samt at hele virvaret av kraftledninger skal vekk, da vi skal ha den lille kraften vi trenger fra demningen til Johan Grythengens lille trevarefabrikk.

Her skal vi leve som pietister, og ikke komfortister, og som stolte kulturbærere!

Tross alt var det godt vi kom oss til Venezia før korona-krisa, porteføljen min hos Adobe ville blitt stusselig uten disse bildene, og selv om jeg syntes jeg bare fotograferte i ørska, ble resultatet over all forventning.

Syntes det kunne gjøre seg med et regnbilde, da det regner i dag, og Venezia gjør seg minst like godt i regn.

Selv får jeg ikke gjort noen ting, enten regner det, ellers så er det sol, og da blir det bare til at jeg fotograferer.

Her ser jeg sannelig at DxO har postet tre artikler fra tre merker om den vante reise-linsa 24-105 mm:




Ser ikke nå noe bedre reise-linse enn denne, men venter med å investere til vi skal ut å reise igjen, muligens til Wisconsin. Det viser seg også at diameteren er 77 mm, det samme som på min Canon 17-55 mm, som jeg forsøker å selge. Så tror da at jeg tar av UV-filteret og sparer dette til reise-linsa, og setter ned prisen 1000 kr istedenfor. Da håper jeg virkelig den blir mulig å selge, for det bør den, til kun 4200 kr, da den er god som ny.

Har også lyst på Sigmas nye 65 mm, men da jeg har en 50 mm EF, får jeg benytte denne med MC11-adapter så lenge.

Uansett, Sonys reiselinse er svakest på 24 mm, så da må selvsagt min GM 24 mm også være med ut på reise.

Ah, hvilket drømmested, tenk at det fremdeles finnes slike perler på Toten💖 Samtidig blir man så uendelig trist over å vite at himmelenga di er knust, ja ikke kun di, men alle engene i Øverskreien er gruset, samtidig som de nå overflømmes av woke-hat.

Dette aldeles nydelige, lille huset, er å finne i Kolbu.

Men tenk på det, nå har vi 30.000 totninger som raser rundt i kulturlandskapet dagen lang, på veg fra sone til sone, et resultat av 1920-tallets sonings-ideologi. Dette er komplett galskap, disse skulle selvsagt stort sett alle sammen levd i levende, urbane landsbyer.

Slik kunne vi igjen fått levende enger, og med dette levende, sunne urbane og rurale kulturer. Hvor kulturbærerne kunne få utføre sin gjerning i fred, som historie-malere, i ei enge-grythe, i ei grytheng, i Grythengen.

Pussig, det er ingenting totningene forakter mer enn lommekroker og grythenger.

Hvorfor er det slik?

WE ALL SENSE…

“We all sense that something has gone terribly wrong with our communities. Hamlets and cities, slums and suburbs all lack a sense of cohesion. Not only is there no centre – there is no there there. Cities, towns, villages and communities designed hundreds of years ago are obviously based upon some basic purpose of living that eludes the designers of our own time.” Victor Papanek

Learn More

Hamlets er grender det gitt, det visste jeg ikke. Så da lever jeg i Kronborgsætra Hamlet, greit å vite til vi skal til Wisconsin. Og som Victor Papanek sier det, her er ingen sammenheng lenger, alt er revet fra hverandre og blitt et meningsløst lappeteppe. Å være "kulturbærer" i Grythengen har blitt en håpløs oppgave og en nedrig tilværelse, hvor det ikke lenger er noen verdighet å finne. Det lille jeg har tilbake av verdighet, finner jeg i fotografiet og hos tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson.

Hvorfor er kameraet i 16:9 format? Hvorfor synes jeg bildet er så harmonisk, når jeg logisk sett ikke ser noen fargeharmonier? Hvordan kan et snapshot tatt med et kamera jeg ikke forstår noen ting av, gi meg en slik god følelse?

Fotografiet er og blir et mysterium. Prøver hele tiden å lære meg fargeteori og alt som er, men kunnskapen går inn gjennom det ene øret, og ut gjennom det andre. Det er bare med det samme man har sett en video, at man synes man har lært fryktelig mye, men så snart man skal forsøke å praktisere hva man har lært, er man helt blank igjen. Så i det store og det hele ser jeg ikke annen råd enn å stole på intuisjonen og magefølelsen.

Lastet opp bildet til Adobe, så får vi se om de liker snapshotet mitt like godt som jeg?

Adobe: "TEKNISKE PROBLEMER". Greit å ha Adobe til å kontrollere, selv så jeg ikke et eneste teknisk problem, jeg;-)

-Wikimedia.

Hadde med vårt Fujifilm X-T200 på Toten gjestegård i dag, tok noen få bilder, men jeg har jo glemt alt av dette kameraet. I rein frustrasjon stakk jeg nå utpå Stabburstunet for å se om jeg kunne finne et motiv, men det eneste som var å ta bilde av her nå, er den gamle såmaskina. Knipset bare et foto av såmaskina i jpeg, for hele poenget med dette kameraet er jo at man skal kunne ta flotte jpeg-fotografier rett i kameraet, uten å behøve å redigere i etterkant.

Lastet opp de siste bildene jeg har tatt med mitt eos 70d, men jammen er det få bilder jeg har tatt av familien i det siste, og synes heller ikke de er noe særlige. Prøver å få solgt Canon-utstyret mitt, men det er jo plent umulig, tror ikke jeg får mer enn 5000 kr for alt sammen, hvis det i det hele tatt er mulig å få solgt det lenger, og dette er ikke mer enn hva ei lita pannekake-linse koster for Fujifilm.

Men til uka blir det mye regn, så denne regntiden må jeg nå benytte til å sette meg skikkelig inn i vårt nye familie-kamera på nytt, så får jeg benytte kit-linsa inntil videre, det viktigste er tross alt at man får foreviget flere tidsøyeblikk her fra enga vår, før vi forsvinner. Trodde vi var de siste fossemøllinger, men det er vi ikke, vi er bare de siste grythengere, men ikke verst det heller, etter 150 år.

Uansett, denne enga er det ingen ære i lenger. Det eneste som er tilbake å ta ære i nå, ser ut til å være fotografiet og Ovren Mikkelson, to ting jeg tror man kan forene på glimrende vis, heldigvis.

Gleder meg skikkelig til å dra i gang "The Norwegian Heritage Photo Gallery to the Honor of Ovren Mikkelson" i Cambridge, Wisconsin😊 Men først må jeg finne noen av Mikkelsons etterkommere i Cambridge, som er villige til å drifte galleriet for meg. Så får jeg fotografere fra Mjøsa og Lake Michigan, mens de selger mine verker.

Da jeg syklet ned til Overnengen på fredag, for å ta nøyere i øyensyn husmannsenga til Ovren Mikkelson, min tipp-tipp-oldefar, måtte jeg bare stoppe for å forevige disse vårpengeurtene i låveveggen til båtbygger Arthur Thorud i Thorud etter Overnvegen i Øverskreien på Toten. For jeg syntes dette var en slik vidunderlig kombinasjon, og jeg ble rimelig fornøyd med komposisjonen også, og er takknemlig fordi Adobe Stock Photo syntes det samme.

Etter tre år inn i min nye karriere som fotograf, som jeg har kommet til at begynte nokså nøyaktig da jeg var 50 år gammel, er det fremdeles kun Adobe som synes å sette pris på mitt fotografi.

Sikkert vel seint i livet å begynne på en ny karriere, men så var det da heller ikke noe jeg valgte selv. Uansett er tipp-tipp-oldefar til stor inspirasjon, da han brøt opp og startet et helt nytt liv i fremmed land, i Cambridge, Wisconsin, hele 73 år gammel, nøyaktig 20 år eldre enn hva jeg er nå om noen dager.

Hva jeg håper nå er å finne slekt i Cambridge, som ønsker å drive fotogalleri for meg der, jeg satser på Wisconsin og det norsk-amerikanske miljøet som min hoved-kundegruppe i min nye karriere.

Kanskje kan et godt navn være "The Norwegian Heritage Photo Gallery to the Honor of Ovren Mikkelson".

Gleder meg til å fotografere Lake Michigan og Wisconsin.

Legger til at vårpengeurt er god og spiselig. Smaker som kål.


Vi var på Toten gjestegård og feiret bursdagen min i dag, tenkte jeg ville støtte dem litt, ettersom de er slike ihuga vindkrafts-motstandere der, og det var ingen dårlig ide. Det viste seg tom. at de hadde koldtbord, dette trodde jeg ikke var lovlig enda, men godt var det. Særlig vil jeg anbefale rakørreten og karamellpuddingen.

Trodde jeg var 54 år, men da jeg kom hjem og så videoen av Daniel Norton ovenfor, begynte jeg å regne etter, og kom til at jeg ikke kunne være mer enn 53 år gammel. Og da jeg begynte min profesjonelle karriere for tre år siden, betyr dette at jeg var nokså nøyaktig 50 år da jeg tok til som fotograf, sammen med min a7III. Husker enda dagen da jeg hentet min kjære a7III, min siste kamera(t), hos JapanPhoto i gågata på Lillehammer, sammen med Lola og jentene.

Men Norton var lur, og satset på portrett-fotografiet. Dette er nok en genre som ikke ligger særlig for meg, og vårpengeurt i låveveggen på Thorud er nok ikke like populært, men det er nå engang slik at jeg liker blomster bedre enn mennesker, i vår tid. Hadde jeg vært fotograf på Arthur Thoruds tid, derimot, ville nok saken stilt seg meget annerledes.

Vårbjørk på Kvastad fotografert med min styggamle 100 mm makro, uten UV-filter i front laget av resirkulert flaskeplast. For denne linsa synes å ha blitt meget bedre etter at jeg fikk av UV-filteret, men glad det har sittet på disse tiårene den ikke har vært i bruk, ellers er det ikke sikkert optikken bakenfor hadde klart seg like bra.

Ble bare en eksponering her, da bildet ble tatt under en bråstopp til skolelevering, like seint ute som alltid. Men eksponeringen satt godt den😊

"Wow, your blog fastened to the news feeder of my personal blog on Blogger, quite few sites does so, and I only follow blogs that fastens on my news feed. Now I'll see every new post from you when I check my blog. Yes, I use ancient Blogger, before fb, Instagram, Twitter, etc. Guess most people have forgotten about it, and I fear Google will delete the whole platform someday, as they did with other platforms. And they usually only give a 3 months warning.

For me C1 gets stuck all the time for the moment, so I'm very glad I kept Lr CC, which has become so good the last year. The color grading of Lr CC is now even better than on C1. But I'll keep both, as they both have their advantages.

I got my new portfolio at Adobe, it's free for everyone uploading to Adobe Stock Photo, you don't need a subscription. I spent the last time uploading my images to them, a lot of work, but now my best images are there. Happy if you would check it out sometime:-)



Remember I just started photography the summer of 2018, so I think it's quite a good portfolio for barely 3 years as a serious photographer." - PermaLiv

Sjekk ut Mike Smiths nye nettsted her, han er dyktig:-)


Hyggelig å lytte til Nigel Danson i dag. Tenk om jeg kunne finne et sted hvor jeg kunne trekke meg helt tilbake med fotografiet, slik Danson synes å ha fått til.

Ellers ser det ut til at min eldgamle makro-linse funker bra for tida, etter at jeg fikk av det like eldgamle UV-filteret i front. Dette tror jeg må ha vært laget av resirkulert flaske-plast. Men nå er det av, og på skal det ikke igjen unntatt for lengre lagrings-perioder. Sikkert bra det har vært på i alle disse årene den kun har vært til lager, under tvilsomme forhold.

Helt klart bedre fotografiske muligheter på Toten enn på Gjøvik, selv om jeg er like sjokkert over den voldsomme landskaps-ødeleggelsen her også. Eneste forskjellen er vel at her er så mye flott opprinnelig, at det tar noe lengre tid å ødelegge alt sammen, enn hva det gjorde på Gjøvik, en kommune som landskapsmessig har sluttet å eksistere.

Men gleder meg til å komme opp i Valdres og Jotunheimen igjen en dag, problemet er jentene og alle utfordringene som dukker opp  her i enga.

Rainshowers above Lake Mjøsa.

På tirsdag hadde jeg kun en snau halvtime på meg mens jentene øvet, hvor jeg på denne korte tiden fikk hele åtte fotografier, hvorav sju ble godtatt av Adobe Stock Photo.

Mjøslyset skal man ikke skimse av. Nå skal det bli spennende å se hvordan Lake Michigan - lyset er? Mjøsa II. I alle fall for Ovren Mikkelson. Samt nå også for PermaLiv.

"Hvis toppledelsen i LO og NHO får det som de vil trenger vi 4.000 nye vindturbiner i norsk natur i tillegg til de 1.100 vi allerede har. En slik politikk vil medføre en storm - eller orkan(?) - av MOTVIND over hele landet - både fra grasrota i LO, fra prosessindustrien og fra flertallet i det norske folk, som har innsett at vi ikke redder klimaet ved å rasere unik norsk natur - tvert om. Den videre kampen vil få "bompengeopprøret" til å fremstå som en mild sommerbris. Flere kommuner i Innlandet vil måtte lures, lokkes og trues til å avstå naturområder for ikke-bærekraftig vindkraftutbygging. Norge trenger en radikal omlegging av vår energipoltikk- og forvaltning. Bli med og stopp galskapen: Meld deg inn i Motvind Norge idag (www.motvind.org). Nok er forlengst nok!" - John Fiskvik

Ja, dette er borgerkrig dere, fullkomment borgerkrig. Vi kan ikke gi oss nå før hver eneste vindturbin er nede igjen og landskapet tilbakeført, sammen med engene i Øverskreien, samt en utfasing av kapitalismen til fordel for InnGruppe-Demokratiet (IGD).

The boat building workshop of Arthur Thorud.

 Båtbyggerverkstedet til Arthur Thorud i Thorud etter Overnvegen eller Byvegen i Øverskreien på Toten.

Thorud produserte den meget lettrodde thorudfløya her i en årrekke, dette var ei åfløy eller en flatbotning, en forholdsvis sjelden båttype på det indre østland, som ble svært populær på Totenåsens mange vann. En tid etter at Thorud oppgav produksjonen, ble den produsert av Jørgen Sagen i Kloppen.

-Wikimedia.

På vegen ned til Overnengen i går ble jeg så opptatt av å fotografere vårpengeurt i låveveggen på Thorud, at jeg helt glemte båtbyggerverkstedet til Arthur Thorud, men kom på det på veg opp igjen.

Bildet ble nok ikke helt topp, fokuset la jeg vel også på traktoren, dette var en tabbe, og motlyset gav en dårlig eksponering. Men konvertert til svart/kvitt synes jeg det hele ble akseptabelt allikevel, og er fornøyd med komposisjonen. Så får vi satse på bedre lykke neste gang.

Rekker jeg å fotografere thorudfløya på Grue i år? Samt å få den på vannet igjen en tur? Skulle vært morsomt, men lysskjermingen min tar altfor mye tid å bygge, alt sammen et resultat av at man forlot odelsloven anno 1850, en av norgeshistoriens verste beslutninger, på linje med rivningen av de gamle stavkirkene i samme århundre. Det var på slutten av 1800-tallet de første endringene i odelsloven kom, og nå er landsbygda ikke annet enn et meningsløst lappeteppe.


Meget interessant sammenligning av tre tredje-parts standard-zoomer for Sony-systemet.

"Awesome information! I have the Tamron, but the GM 24 mm as well. I thought about buying an own portrait lens, but really don't know if I care anymore, as I'm not a great portrait shooter anyway, and might just as well use my Tamron at 75 mm.

Now I consider buing a travel lens, as I hope we can soon start travelling again. Which one will you recommend, the Sony G 24-105 mm, or the Tamron 28-200mm f/2.8-5.6 Di III RXD lens." - PermaLiv


Nei, Sonys 24-105 mm er nok fremdeles den beste reise-linsa.


Tar med denne også, om "The Viewcatcher", kanskje nettopp hva man trenger?

Skyggevokteren av himmelengene i Øverskreien ved den nederste av engene, på kjørbrua i Overnengen.

The carriageway to the torn barn in Overnengen on Toten, where Ovren Mikkelson lived as "husmann" until he left for Cambridge, Wisconsin, on May 26, 1871.

https://sites.google.com/site/totenemigrant/Toten-emigrant-1846/1871-1875

-Wikimedia.

Syklet en tur ned til Overnengen i kveld, da været var så fint, og var glad jeg fant kjørbrua til låven i Overnengen med det samme. Hustuftene så jeg derimot ikke spor av, og er redd de har forsvunnet under ei stor steinfylling, men skal ta en titt på Norske gardsbruk i morgen, for å se om jeg klarer å plassere dem.

Vegene inn til gården ovenfra og nedenfra fant jeg, samt hva som må ha vært steinen hvor Ovren Mikkelson satt og nøt soloppgangen over Mjøsa, med tobakkspipa i munnviken. For de hadde mjøsgløtt i Overnengen.

Pussig er det at fabrikken min lå rett nedenfor Overnengen, hvor jeg har slitt i mange år, uten å ha hatt den ringeste anelse om at tipp-tipp-oldefar noen år tidligere hadde slitt som husmann like ovenfor. Men han hadde det nok bedre enn meg, hvilket hans navnevalg i Wisconsin vitner om, Ovren Mikkelson, hvor han tok sitt fornavn etter modergården Ovren.

For ham var det ingen skam å være husmann, dette var en del av den naturlige orden og tradisjonene, og han forstod at det måtte være slik, ellers ville de gamle odelsgårdene bare bli revet i filler. Bare se hvordan det har gått på Grythe-platået, her ble først Grythe, trolig den eldste gården i Øverskreien, revet i filler, lik en gnu kastet for en flokk krokodiller, og nå har Grythengen lidt samme skjebne også, uten at noen feller så mye som en liten tåre for det, ikke engang en krokodilletåre.

Situasjonen i Overnengen er i dag meget trist, som for resten av engene i Øverskreien, men denne enga har nok fått den aller hardeste medfarten. Ikke minst grunnet Krabyskogen industriområde, som strekker seg i all sin gru like nedenfor, hvor pukkverket og trafostasjonen ligger like inntil Overnengen.

Så totningene er en forferdelig pøbelflokk, de ødelegger alt som er verdt å elske. Håper jeg snart finner noen av Mikkelsons etterkommere i Wisconsin, og er jeg heldig er noen av dem høyt på strå, slik at vi kan sørge for at USA innfører harde handelsrestriksjoner mot Toten, inntil totningene forbarmer seg over engene i Øverskreien.

Fotografiet ovenfor er nok ikke noe å sende inn til Adobe, men tror jeg fikk et par fulltreffere ellers, som jeg vil sende inn, og som kanskje kan bli til glede for Ovren Mikkelsons etterkommere i Wisconsin.

Et bilde jeg tok i går morges, og allerede i dag tok Adobe det inn. Vi ser her vårens første rabarbra-spirer, denne rabarbraen var nok her allerede da Herman og Mina flyttet ned hit til Grythengen fra Holmstad i 1875.


"Wait for Nikon Z7III, it will be the perfect camera! Just like a7III;-)" - PermaLiv

Akkurat slik som Attilio Ruffo, slik kjenner jeg det også. Skal jeg fortsette å kjempe for Grythengen og himmelengene i Øverskreien? Eller skal jeg bare la alt fare? For når sant skal sies, jeg er jo den eneste som forstår hva Grythengen var, hva Grythengen skulle ha vært, og hva Grythengen har blitt.

Når det gjelder hva Grythengen er blitt, er dette nokså greit, en dumpingplass for subeksurban gjennomstrøms-teknologi og subeksurbane Toten-bunkre. Hva alle mener at Grythengen skal være, er dette en kulisse for det plettfrie, subeksurbane paradiset, på samme vis som kulissene man bygget for Katarina den store, på hennes reise gjennom Russland.

Men enga mi skulle vært så mye mer enn en tom, meningsløs og innholdsløs kulisse for det subeksurbane, denne hundre år gamle fantasien som ble utformet av Le Corbusier, Henry Ford og Edvard Bearnaise, hvor man lever tomme konsumentliv løsrevet fra naturen, historien, landskapet, troen og tradisjonene.

"Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av." - Terje Bongard

"Especially Western cultures have removed people from their natural background in recent decades. Nature has become a buying and exhibiting product, it is something you walk into and watch, but not being part of." - Terje Bongard

Painting in the church of Chiesa Cattolica Parrocchiale dei Santi Apostoli, Venice.

Vår frihet er basert på pietismens tillitssamfunn, den være seg haugiansk eller roseniansk.

Med pietismen bortgang forsvant vår tillit, og dermed vår frihet.


"Norge er et tillitssamfunn basert på luthersk pietisme, et vaksinepass, som i praksis er en passerseddel, som passer bedre for autoritære regimer, vil være siste spikeren i kista for det norske tillitssamfunnet, fundamentert på vår kristne arv." - PermaLiv

Send inn ditt høringssvar du også!


På tide vi tar makta som folk gjennom IGD.

Figure on the Doge's Palace, Venice.

Var det stoikerne som satt på søyler i ørkenen? Ja, så mye kan jeg om stoisismen, men med Ryan Reeves som mentor, er det utrolig hva man kan lære som lekmann:-)



Kom på at jeg mente å ha sett at Ryan Reeves hadde noe om stoisismen, og det hadde han.

"Thanks Dr. Reeves for making church history accessible to the average person like me. You are  have done for history and theology what Salman Khan has done for math and science. I appreciate your efforts." - David Kugel

Kan helt og fullt slutte meg til ordene av Kugel, Ryan Reeves er ikke bare den beste foreleseren innenfor historisk teologi, men en av de beste, hvis ikke den beste foreleseren jeg har kommet over overhodet.

Forelesningen ovenfor har jeg ikke sett, men håper å få gjort dette i løpet av sommeren.

Synd ikke Reeves har dekket Rosenius, det ville vært uhyre interessant.

Selv har jeg mistet evnen til muntlig konversasjon, hvor jeg nå foretrekker å kommunisere gjennom fotografiet.

Denne kvitveisen ble fotografert etter Sundvika på mandag, mens jeg ventet på jentene under korpsøvelsen. Dette var samtidig som jeg så dvergspetten, som jeg skriver om lenger ned her. Fikk ikke til andre bilder fra rusleturen, selv om jeg hadde en hel time, men ble meget fornøyd med denne kvitveisen i regnet.

På tirsdag ruslet jeg også en liten tur ned mot Lenaelva, da hadde jeg knapt en halvtime på meg, men allikevel redigerte jeg hele åtte bilder, så får vi se hvor mange Adobe aksepterer.

Bildet ovenfor er forresten redigert i Capture One, fikk lyst til å prøve programmet igjen, men det henger seg hele tiden fremdeles, så det var virkelig frustrerende. Skrev til support på nytt, og ba dem om snart å finne en løsning på dette problemet.

Uansett, Lr CC fungerer aldeles utmerket for tiden, så tårefotografiet går sin gang.

"Thank you so much for new and important perspectives! And now we lost our conversation as well, our last commons. I lived here for three years now, and still not have had a conversation with any of my neighbors, and probably never will. We lost all our commons, even conversation, and has neither anything to discuss, far less know how to discuss anything anymore. This goes for me as well, my last friend is my a7III." - PermaLiv


Ja, vi mennesker har visst ødelagt alt vi nå, selv konversasjonens kunst har gått med i modernitetens dragsug. Men vi får takke Greer for hans stadig banebrytende tanker og nye perspektiver. Har fulgt J.M. Greer i 10-15 år nå, og er like forbløffet over denne mannens kreativitet og kunnskaper.


David Grover er det lenge siden jeg har lyttet til, men temaet fenget, og dette var meget lærerikt! For tiden har jeg store problemer med Capture One, da programmet henger seg hele tiden og må re-startes, så glad jeg har Lr CC til dette er løst. Lr CC har da også blitt fantastisk bra det siste året, og jeg liker nå Lr CC bedre enn C1. Men dette kan fort endre seg igjen, og gleder meg til staben i C1 finner en løsning på mitt problem, slik at jeg kan ta i bruk tipsene Grover presenterer her.

Frostrøyk over Mjøsa, fra min første vinter som "profesjonell" fotograf, vinteren 2018/19. Redigert i 2021.


Meget kloke ord av Mads Peter Iversen! Selv bor jeg sånn noenlunde til, og har i alle fall sluppet unna vindkraftverks-infernoet så langt. Men mennesker er det ikke mulig å fotografere lenger, da all kultur har blitt borte, og derfor er vi heller ikke i stand til å lage oss verdifulle omgivelser, slik våre forfedre gjorde det.

Et problem er det naturligvis også med jentene, må kjøre rundt på dem hele tiden, slik at det er tilnærmet umulig å komme seg videre omkring i Oppland. Men noen motiv dukker opp både her og der under disse kjøreturene, og ellers mens man venter, dette ville ikke skjedd på Gjøvik.

Det store problemet er markedsføringen, for som sagt, selv om man er verdens beste fotograf, hjelper dette ingenting, hvis man ikke er i stand til å markedsføre seg selv.

Ville nok hjulpet en del hvis vi fant et hyggelig sted å være, hvortil vi kunne ta med stabburet etter oldefar til galleri. Synes man at man har det hyggelig, da merker kundene dette, og får lyst til å stikke innom for å se på nye bilder.

Ellers synes jeg at har fått en nokså fin portfolio, som jeg fikk laget til på kun fire mndr., og tross alt er det enda ikke tre år siden jeg fikk min a7III. Har fått godkjent 1337 fotografier hos Adobe Stock Photo hittil, og 15 ligger til godkjenning, samt ca 30 stk. jeg må skaffe modell-klarering til.

Personlig tror jeg ikke bildene mine ligger noe tilbake for andre fotografer, selv om det er klart at Toten er verken Yosemite eller Lofoten. Så det er markedsføringen det skorter på.

"Nykelen til framtida er å finna i kva som er att etter fortida." - Bob Dylan

"The isolationism of the 1920s was thus neither conservative nor reactionary. It was, instead, a manifestation of the unshakeable American belief in progress. “History is more or less bunk,” Henry Ford said. “It’s tradition. We don’t want tradition. We want to live in the present and the only history worth a tinker’s dam is the history we make today. That’s the trouble with the world. We’re living in books and history and tradition. We want to get away from that and take care of today. We’ve done too much looking back. What we want to do and do it quick is to make just history right now.”[2] More succinctly, Julius Klein, the Assistant Secretary of Commerce in the Hoover Administration, proclaimed that “tradition is the enemy of progress.” According to the poet Carl Sandburg, “the past is a bucket of ashes…. Let the dead be dead.”[3] The 1920s marked the triumph of modernity in both the United States and Europe. But in America modernity was synonymous with progress; in Europe it was not. Unlike Europeans, Americans did not much contemplate the radical departure from established customs, practices, and ideas that modernity represented. In the view of many, perhaps most, Americans—a view not confined to the American cultural and intellectual elite—the cult of progress and the cult modernity were their birthright. The future was their plaything. It belonged to them to do with as they pleased." - Mark Malvasi

- Prohibition, Democracy, and the State

Artikkelen ovenfor fikk min oppmerksomhet, da Augustinius Overnengen var en politisk prohibisjonist, så tenkte jeg ville finne ut litt mer om hva han stod for.

"Politically he (Augustinius Overnengen) advocates the cause of prohibition, and he served one term as representative of his ward on the city board of alderman."

Men så kom jeg over dette flotte avsnittet om moderniteten og progressivismen da, og opphavet til positivistenes virkelighetssyn. Hvor det viser seg at Henry Ford var en av de virkelig store progressivistene, mannen som Stalin elsket, ja og jeg tror Hitler elsket Henry Ford også, han var jo en antisemitt, uten at jeg kan si dette sikkert.

"“History is more or less bunk,” Henry Ford said. “It’s tradition. We don’t want tradition. We want to live in the present and the only history worth a tinker’s dam is the history we make today. That’s the trouble with the world. We’re living in books and history and tradition. We want to get away from that and take care of today. We’ve done too much looking back. What we want to do and do it quick is to make just history right now.”[2]"

Ja, sannelig har Henry Ford fått gjennomslag, det underlige er allikevel at de progressives tankegods er over 100 år gammelt nå, allikevel later de som at dette er en flunkende ny form for tenkning. Som nye Rausteinshytta, bygget på design-idealer fra 1920 tallet, men moderne er den visst, hvor alle liksom-progressive samles.

Selv vet jeg ikke om et eneste menneske i slekta mi lenger, som ikke har tatt Henry Ford til sitt bryst, der de kjører omkring i kulturlandskapet på Toten, på veg fra sone til sone i sitt plettfrie subeksurbane paradis, hvor de lever i sine Toten-bunkre, løsrevet fra naturen, historien, troen og tradisjonene, hvor de hver og en skaper historie i dag, med kun seg selv som standard og referansepunkt.

Det er mulig jeg har igjen et søskenbarn som ikke har blitt helt progressiv, men mest sannsynlig ikke. Så det ser mørkt ut, meget mørkt, med unntak av i gardskoronaen her i Grythengen, som ikke er, med sine kunstige stjernehimler, blafrende kjempe-TV'er og neongult flomlys.

Takk skal du ha, Henry Ford, den nye apostelen til Grytheng-ættene på Toten og alle disse progressive, positivistiske framtids-optimistene, som nå har fylt opp Grythe-platået og grenda til Totenåsens apostel (egentlig bare en maskot oldefar fikk hentet hit fra Hurdal, for oldefars store prosjekt, hvor den norrlandske pietisme en kort stund fikk fylle øverskreiingenes hjerter og stuer).

Og nå har vi fått vindkraft-verkene, fryktelig progressive disse også. Så igjen, tusen, tusen takk, Henry Ford👅

Blåveis i Stysjin, den nye ulveskogen vår.

"Eg har aldri vore ein miljøkrigar.

Eg skal vera så ærleg å seie at eg alltid har synst desse miljøkrigarane har vore litt eksentriske, for å nytte eit diplomatisk ord 😉

Etter å ha sette meg inn i vindkraftsaka har eg meldt meg inn i Norges Miljøvernforbund og brukt hundrevis av timar på kampen mot dette svineriet.

Det som skjer i Norge no er ein skandale utan sidestykke. Sølv ikkje dei som prøvde å okkupere landet i 1940 gjorde slik skade som dette.

Energikapitalistane er værste sort, og desse ivra våre kvinner og menn på Løvebakken etter å leike med.

Eg blir kvalm av dette!

Eg blir fysisk uvel og det tek mykje livsglede ut av kvardagen.

Mange dagar har eg berre lyst til prøve å ignorere heile dritten, leve som om ingen ting har hendt, men så stikk samvitet meg.

Skal eg kunne sjå barne barna i augo så må eg ta kampen.

Eg skal ikkje ha på meg at eg snudde ryggen til og lot gribbar og vampyrar ta lande frå oss.

Eg gjer motstand.

Eg er ein motstandsmann og stolt av det 📎 💪.

Det er vår vakt no!

Tek du di tørn?"

- Jan-Erik Weinbach

Det norske folk slår sprekker og driver fra hverandre i polariserte fraksjoner, her illustrert ved isen i Lenaelva i vinter.

Uansett, for de som ser hva som skjer, er noe av det viktigste vi kan gjøre å støtte Toten gjestegård.

De har vel neppe koldtbord i disse tider, men det høres ut som om de har åpnet igjen, så til helga kan det være en gylden mulighet å legge turen dit.

"Kjølberget-saken viser hvorfor Motvind Norge har vokst fra 0 til over 18 000 medlemmer på 1,5 år. Vindkraftskandalen har utviklet seg til et nasjonalt traume hvor vår forvaltning unnlater å ivareta sin plikt etter loven i redsel for erstatningssøksmål fra norske og utenlandske kapitalkrefter. Lokalsamfunn, vår urbefolkning, våre minoriteter, vår naturkapital og vår tillit til forvaltningen ofres nå til fordel for de få som kan profitere på å ta både natur, penger, folkehelse og forurensningsfri natur fra de mange.  Neida - natur- og friluftshensyn blir ikke vesentlig tilsidesatt av å omdanne et naturområde til vind-industri. De samfunnsmessige fordelene er klart større enn ulempene mener kommunestyret i Våler. Et vind-industriområde er nesten på høyde med barskogvern, er et av argumentene." - Eivind Mauland

"Les Eivind Maulands kloke ord og reflektér. At en av kommunestyrerepresentantene dessuten klarte å lire av seg at vindkraftmotstanden er en "stemningsbølge", understreket i klartekst at man åpenbart ikke har fulgt med i timen, og like åpenbart ikke har forstått hva denne saken faktisk dreier seg om. Vindkraftmotstanden vil fortsette å øke - ikke minst i Våler og på Finnskogen." - Jon Fiskvik

Hva har skjedd med folk på Hedmark da? Trodde de skulle være sindige, men dette er da virkelig noe av det mest syke jeg har hørt i hele mitt liv. Et vindindustri-område er på høyde med barskogvern. Vindkraft-motstanden er en stemningsbølge. Hva er dette?

I denne situasjonen får vi holde oss på den rette sida av Mjøsa, til hedmarkingene kommer til hektene igjen og får ned svineriet sitt. Dessuten er det nå meget viktig at alle støtter opp om Toten gjestegård, som sliter etter korona-krisa, da de er ihuga motstandere av vindkraft, og dessuten har fenomenal utsikt mot Totenåsen Skyline vindturbin-fritt. Selv satser jeg på koldtbord på Toten gjestegård til bursdagen min, og da skal jeg spise så mye jeg orker til frokost, slik at jeg ikke orker mer enn et par reker og ei lita ert på gjestegården, for at de skal kunne sitte igjen med størst mulig fortjeneste. Jentene mine spiser ikke stort mer uansett. (Uff da, glemte korona-krisa, selvsagt har de ikke lov til å ha koldtbord nå, så det blir nok en varmrett).

Dessuten er det jo der vi skal samles igjen, etterkommerne etter Ovren Mikkelson, med like flott utsikt ned til Ovren gård, som opp mot Totenåsen, og vi skal heller ikke glemme utsikta til Mjøsa, Norges svar på Lake Michigan, som ble Ovrens nye innlandshav i Wisconsin.

Hvis de ikke er tatt av woke-bølgen der også da? Men mener å ha lest at man i Midt-Vesten er ganske gode til å stå imot woke-bølgen. Kanskje blir jeg med dem tilbake, og bosetter meg i Cambridge selv?


Fascinerende å se hvordan medium-format og full-format glir mot hverandre, hvor fullformat selvsagt aldri vil kunne slå medium-format på billedkvalitet. Så er nok ikke dumt å få Fujifilm litt under fingrene allikevel.


Men medium-format vil jo selvsagt være meningsløst uten at man blir proff, så inntil så skjer, samt inntil vi får nedkjempet vindkraftregimet, slik at man kan være sikker på at man har et landskap å fotografere, følger jeg Sonys a7-serie.

Tar med ei gullstjerne også, vi fikk mange slike på søndagsskolen, ei fin tid.

Tror ikke jeg ville fått bedre resultat med ei ny linse, den jeg benytter her er vel omkring 30 år gammel, og uansett er det vel greiest med manuell fokus med makro, i alle fall mener mange det.

Ser ut til at makro-linsa blir sittende på ei stund.

Gullstjerna ovenfor er fra en liten rusletur med familien etter Lenaelva sist fredag, ruslet litt der i dag også, mens jentene var på korps, og da fikk jeg jammen øye på en dvergspett igjen, det er lenge siden. Selvsagt ikke like eksotisk som å se ulv, slik minsta gjorde forrige dagen, men morsomt allikevel. Ja, og jeg tror ikke jeg har hørt dvergspetten tromme før, men nå fikk jeg høre det også, slik at det ble en ny naturopplevelse.


Andy Mumford var ny for meg, men han var god å lytte til, virker som en hyggelig og dyktig fyr.

For min del blir nok resten av livet bak kameraet, nærmer seg tre år siden jeg fikk min a7III og begynte med RAW, og jeg synes jeg har gjort gode framskritt på disse tre årene jeg, så får andre mene hva de vil. Men som Mumford innleder, innen fotografiet blir man aldri utlært, og det skal være sikkert og visst.

Synd jeg ikke fikk eksponere himmelenga mi istedenfor, men det nytter ikke, så nå gjelder å ta avskjed på best mulig vis. Ja, nå får jeg ikke fotografert den lenger heller, da det har blitt så nitrist omkring her, en reaksjon på mine omgivelser.

Men noen bilder fikk jeg tatt før alt kollapset, og muligens har jeg igjen et søskenbarn som ikke er tatt av woke-bølgen? Har jeg det vil dette bety mye for hvor dypt jeg kan pløye meg videre ned i materien her i husmannsenga vår, som gikk fortapt.

Eller kanskje gikk den ikke fortapt, bare at den døde her på jorden, hvor den kan få leve videre i ånden i fotografiet?

Nok et blomster-foto fra min eldgamle makro 100 mm med MC11-adapter godkjent av Adobe, denne gangen en tysbast, som kan lignes med multikulturalismen.


Å joda, Bitte Assarmo, det gjør du nok, for du nevner ikke den norrlandske pietismen, rosenianismen, som var en så viktig del av svensk kultur, og norsk med, med et eneste ord.

"That situation points to a problem more basic than moral panic or anti-Western bigotry: it is a sign of hatred of culture as such. That hatred, and not respect for other cultures, fuels multiculturalism." - James Kalb


Så de som hater kulturen etter oldefar, de hater ikke kun den norrlandske pietismen, men all kultur som sådan. Dette er multikulturalismen, den er som tysbasten, vakker og tiltrekkende, men den giftigeste av alle våre planter, og representerer et gjennomgripende hat til all kultur og alle kulturer gjennom alle tider, i alle land, ja alle kulturer som har eksistert, eksisterer eller kommer til å eksistere, i Melkeveien og resten av universet.

Ellers er Kalb ute med nytt essay i dag, har ikke fått fordøyd det helt enda, men vær så god å ta fatt;-)


Blåveis fotografert like ved skjermingshaugen min i Stysjin, kanskje har ulven vært bortpå og snust på den?

Morsomt forresten at Adobe aksepterte bildet, fotografert med min eldgamle 100 mm makro med MC11-adapter.

Tenk det, vi har fått ulv i Stysjin igjen, tro når det sist ble observert ulv i Grythengen? Dette var søndag morgen 2. mai 2021. Det var et forferdelig spetakkel på bikkjene, slik at lillesøster våknet og tok en titt ut av vinduet, hvor hun fikk se ulven stående oppå skjermingshaugen min, stirrende mot bikkjene. Og hun er ikke borte, hun har studert masse dyrebøker i vinter, og hun vet godt hva både rev og husky er. Nei, hun var skråsikker, hva hun så var en stor, grå ulv, og utover dagen søkte hun opp ulver på Ipad'en, og ble bare enda sikrere.

Klart det, ei lausbikkje ville ikke stilt seg opp slik og stirret på disse bikkjene, dette var en ulv, og den var kommet vandrende ned fra Totenåsen etter Olterudelva, på jakt etter rådyr. Nå er den nok utpå åsen igjen, god og mett.

Selv er jeg meget glad i både ulv, sau og kulturlandskap, og går det med noen sauer i sommer, skal vi ikke skylde på ulven, for det er ikke ulven som er den store stygge ulven!

"Daglig ser man hva pengelønnsomheten gjør med fornuften, det gjelder stort sett alt vi foretar oss: Kort holdbarhet på produkter er lønnsomt. Vi hiver hvitevarer og elektronikk i enorme mengder, dårlige klær og sko, daglig går vi i en kjemisk suppe som ender i søpla, bestående av våre barns livsgrunnlag og økte forekomster av kreft. Gjeting av sau og rein er ikke lønnsomt. Bedre å la over 100 000 sauer omkomme av skader, og bruke helikoptermillioner på å ta livet av de siste rovdyrene. Oppdrettsnæringen skaffer omtrent ingen jobber, men pengelønnsomheten rettferdiggjør en svært skadelig og ikke bærekraftig industri. Granåkrene, kornåkrene og kugraset er sprøytede, pengelønnsomme ørkener. Støtte til hogst i ulendt terreng foregår fremdeles. «Våre politikere» snakker om «grønn» omstilling og «satsinger»: Industrialiseringen av fjell og hav med vindkraftanlegg, CO2 under Nordsjøen. MDG vil ha 27 000 i arbeid på havvindkraft. «Verdiskaping» og «lønnsomme» arbeidsplasser her vil gi en ny dreining på overforbruket." - Terje Bongard

"Gjeting av sau og rein er ikke lønnsomt. Bedre å la over 100 000 sauer omkomme av skader, og bruke helikoptermillioner på å ta livet av de siste rovdyrene."

Nei, det er kapitalismen med sin penge-lønnsomhet, som er den virkelig store, stygge ulven!!!

Bli kvitt kapitalismen og legg økonomien innunder demokratiet, gjennom InnGruppe-Demokratiet (IGD), så melder jeg meg til sauegjeter på Totenåsen med det samme, sammen med min a7III, så speider vi mer enn gjerne etter ulv vi, og kanskje får vi øye på noen gode motiv i samme slengen.

Velkommen tilbake til Grythengen, kjære ulv💖

Den norske kirke har gjort mye galt, hvor rivningen av stavkirkene på 1800-tallet er noe av det verste. Her Garmo stavkyrkje, som heldigvis fikk nytt liv på Maihaugen. Denne finner vi en replika av på Washington Island, kalt The Boynton Chapel.


Morsomt å høre hvor begeistret Aows har blitt for Lake Michigan, samt ikke minst å se de fenomenale fotografiene han tar. Aows er nå den fotografen jeg setter aller mest pris på.

"I'm so grateful for these videos and images you're making now up to the 150 years anniversary for the departure of my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson, together with his kids Augustinius and Martine, on May 26, 1871, with the steamer Hero. Probably they went with train from New York to Chicago, and I guess they saw Lake Michigan for the first time there. I'm sure Mikkelson saw Lake Michigan as Lake Mjøsa II, from where he left with a steamer to Eidsvoll, for the train to Oslo. I feel confident he visited Lake Michigan several times, as he wanted to see this inland sea, as it gave him the same feelings as when he gazed towards our inland sea here at Toten, Norway.

I got my one image from Garmo stave church, which I made with my first camera, an eos 550d, with a kit lens in jpeg, approved by Adobe: https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind?asset_id=428781443

As you know The Boynton Chapel at Washington Island is a replica of Garmo stave church, and I can just imagine how beautiful this little church will be with your editing in black&white, with fog in the forest.

Up until 1800 most Norwegian churches were stave churches, but then they became unfashionable and the priests wanted "modern" new churches with large windows and lot of light, so the Norwegian Church demolished most stave churches, only a few survived. A few ones were bought up by European collectors though, that's why you find a Norwegian stave church in the Polish Carpatian Mountains, f.ex. But it was a great loss for our cultural heritage.

Now the stave churches are our most important tourist spots, only the fjords are more popular among tourists.

It seems like my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson will become like a read thread in my photography. I will now photograph the places he lived here in Norway, together with his wife Marte, and make a small net site from each of these places, to show to his relatives in Wisconsin, if I ever find them.

In Wisconsin I will photograph the places Mikkelson and his children lived, and I will photograph Lake Michigan. I will first go to Washington Island and Green Bay. Green Bay seems very nice to me, hope you can go there soon to make some images? If you go to The Boynton Chapel, please greet them from me and tell I'll come there with my family someday.

Again, thanks for these images and videos! I feel like you're making them in honor of my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson, I and my family will go down to Lake Mjøsa to celebrate his departure on May 26, together with the super full moon." - PermaLiv

I går ringte ei dame fra Motvind Innlandet meg, hvor hun var så begeistret etter et besøk på Toten gjestegård på søndag, fordi vertskapet der var så imot vindkraft, og de gjerne ville ha brosjyrer mot vindkraft liggende tilgjengelig for besøkende. Hun mente også vi burde støtte dem ved å legge samlinger dit, og det bør vi jo absolutt, da man derfra har fabelaktig utsikt mot Totenåsen Skyline vindturbin-fritt, der hvor Skreia vindkraftverk skulle stått.

Men med det samme slo det meg at det er jo ikke kun til Totenåsen Skyline man har flott utsikt fra Toten gjestegård, da man her har like fantastisk utsikt ned mot Ovren gård, som Ovren Mikkelson tok sitt nye navn fra i Wisconsin, USA.

Så denne kombinasjonen av Ovren gård, Totenåsen Skyline vindturbinfritt, samt et vertskap som hater vindkrafts-mafiaen, fikk meg til å tenke at her må vi samles, undertegnede og Mikkelsons slekt i USA. Selv har jeg jo mistet min slekt i Norge, så kunne jeg fått igjen ei ny slekt blant mine slektninger i USA, ville jo dette vært aldeles fantastisk!

Det kan allikevel hende jeg har igjen et søskenbarn som ikke er tatt av woke-bølgen, dette skal jeg finne utav når jeg har fått opp lysskjermen og har fått dratt i gang stabburs-galleriet. I så fall kunne vi være to om dette.

Uansett ville det vært en fordel om vi kom oss en tur til Wisconsin, Cambridge og Lake Michigan, før de kommer hit.

Vakre, nærende omgivelser i Venezia.


Meget bra introduksjon til Vincent van Gogh.

"Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn tar dere med inn i estetikkens verden i podcasten “Grenseløs”. Der diskuteres blant annet modernistisk arkitektur, hva det vil si at noe er vakkert og vi spør oss hvordan vi blir påvirket av omgivelsene våre. Er det sånn at moderne arkitektur faktisk gjør oss stressa og ulykkelige? Og - hva er naturens rolle i det hele?

Hør hele episoden på Spotify: Søk etter “Skjønnhet og psyken”.
Anbefales på det sterkeste! 🙌🏼" - aonorge

Hørte nettopp på podkasten ovenfor, den var meget bra. Stakk nedi Stysjin først og tok noen blomsterbilder, for synes det er best å lytte mens man redigerer, og har nå sju bilder ventende for godkjenning hos Adobe, så skal det bli spennende å se hva de synes om linsa mi.

aonorge ser jeg har fått 400 nye medlemmer på Instagram i løpet av dagen, meget hyggelig, kanskje passerer de 500 i kveld. (Det gjorde de, 55.000 følgere nå, og PermaLiv kjenner seg ikke lenger på noe vis alene i kampen mot nye Rausteinshytta.)

Men det er ikke kun urbane omgivelser som gjelder, også rurale landskap teller, og her i enga har det blitt svært helseskadelig å leve. Ja, alt har jo gått galt, det må virkelig granskes dette her. Mitt ønske var å være kulturbærer her, men den kulturen som rådde her, den bare avskyr de som bor omkring her, så hvorfor er de her? Ville det ikke vært langt bedre at vi fikk viderebringe kulturen etter oldefar i fred?

Og vi ønsket å bedrive permakultur, men så har enga vårt blitt oppfylt av gjennomstrøms-teknologi, og her som den sikreste brønnen i grenda var, står nå et pumpehus.

Når vi kommer hjem eller rydder snø på stabburstunet, slår TV-blafringen mot oss, det er voldsomt, mørkets mystikk er borte overalt, og sjelen rives i filler.

Om nettene våkner vi av hundegnål, ja i natt våknet minsta klokka sju, og da var hun skråsikker på at en ulv stod oppe på skjermingshaugen ved hundeburet, den var stor og grå sa hun, og garantert ingen rev. Ikke husky heller, da venninna til storesøster har husky, så hun vet hva dette er. (2. mai 2021 ble det da observert ulv i Grythengen, tro når dette skjedde sist?)

Så jeg tror jammen hun har sett ulv jeg, den har nok kommet vandrende ned fra Totenåsen etter Olteruddalen, er vel sett ulv utpå her før, så slettes ikke usannsynlig.

Gardskoronaen er som kjent helt borte, det er ingenting som verner verken enga vår eller gårdstunet vårt lenger.

På toppen av det hele har folk blitt en woke-mob, de må være fullstendig hjernevasket hele gjengen.

Så dette er ille, at det skulle gå slik med enga til Herman og Mina, ja alt må utforskes, skrives ned og viderebringes til kommende generasjoner. En fullkommen rural tragedie.

Tenk på det, Grythengen, ei eng i ei grythe, så ble det dette her. Ufattelig og langt hinsides min fatteevne!


Ja, det trenger sannelig enga vår også. Her kjenner vi oss rett og slett vergeløse😢

Utsnitt fra Doge-palasset i Venezia. Pål Steigan illustrerer sin artikkel fra Bankplassen i Oslo, hvor undertegnede feiret sin 50-års dag i all enkelhet, i Oslos vakreste omgivelser.

Men nå, med den store fremgangen mine venner opplever, undres jeg på om jeg ikke skal samle Nerdrum-familien, Steigan-familien, samt Audun Engh og aonorge, for å kjøre en kampanje for Grythengen og den historien dette stedet er en del av, samt belyse det voldsomme woke-hatet mot dette stedet og bedehuslandet?

Allikevel, først må lysskjermingen og stabburs-galleriet på plass. Lys-skjermingen er tung å bygge, og det kjennes meningsløst å måtte benytte tid og krefter på slikt. Men da må man huske på hvor morsomt det blir å etablere stabburs-galleriet etterpå.

Enda morsommere skal det bli når vi finner et nytt sted for stabburet, slik at vi slipper unna woke-mobben her i Grythengen.

Pål Steigan kommenterer på glimrende vis Arkitekturopprøret Norges store framgang siden nyttår:


Så dette er fantastisk! Må også berømme Steigan-familien, som sammen med Nerdrum-familien, har stått i fremste rekke for aonorge, hvor både Pål Steigan og Odd Nerdrum har herlige barn, som har engasjert seg voldsomt for et endret arkitektur-regime. Alt dette er meget oppløftende, og sammen med vindkraft-opprøret, vil vi kanskje kunne oppleve et paradigme-skifte?

Hvor stor rolle PermaLiv har spilt for å fremme disse holdnings-endringene, er ikke godt å si? Men vi har jo stått i fremste rekke i denne kampen de siste 15 år, og har fått gode venner i inn- og utland. Kan nevne Audun Engh, Nikos Aron Salingaros, Christian Hoff-Andersen, Michael Mehaffy, Bin Jiang m.fl.

Uansett er det hele oppsiktsvekkende, og det er å håpe nye Rausteinshytta nå kan bli hatobjekt nr. 1, samt at vi kan få revet Fossenfeltet, for å erstatte dette suburbane ødelandet med nyurbanismen.

Men vi kjemper jo ikke bare for urbanlandskapet, dette dreier seg like mye om rurallandskapet, hvor vår fremste leder, Audun Engh, har forelsket seg i kulturlandskapet i Transylvania. Grythengen er en viktig del av kulturlandskapet på Toten, men er nå subeksurbant ødeland og er omgitt av en woke-mob, som ikke forstår noen ting av dette stedets kvaliteter eller historie, som de ønsker å ødelegge og utslette fra historien.

Så hva gjør PermaLiv i fortsettelsen? Først må vi få på plass en skikkelig lys-skjerming. Deretter må vi få på plass stabburs-galleriet. Men hva gjør vi så? Skal vi alliere oss med Nerdrum og Steigan - familiene, samt aonorge, for å kjøre en mediekampanje? Eller skal vi bare drite i alt, slik de omkring her, Østre Toten kommune og Grytheng-ættene gjør det?

Uansett, det gjør godt å vite at jeg etter hvert er i ferd med å få mektige venner med stor innflytelse og anseelse, i de kampene PermaLiv har stått i front for i en årrekke, slik at vi nyter den største respekt fra disse folka.


Jepp, og jævla motbydelig, slik det har blitt det i enga vår. Hvorfor???

Stilleben.

"The old traditions gave us Bach and Beethoven and the grandeur of Western music sacred and secular, and the sweetness and pathos of folk music from the Volga to the Mississippi. The colonizers give us the angry obscenities of rap, and the laryngeal constipation of American Idol. If you read accounts of American painters and sculptors bursting upon the world in the late 19th century, you will learn of art that is noble in conception and skilled in execution—the public memorials of Augustus Saint-Gaudens, the portraits of John Singer Sargent, and the seascapes of Winslow Homer. It was a vital and far-ranging tradition. Our colonizers have no interest in recovering any of this." - Anthony Esolen


"This is a fantastic article! Such a concise summary of what has happened in the once great Western civilization! Thank you!" - nlg

Her kan jeg ikke gjøre annet enn å slutte meg til hyllesten til nlg, for artikkelen av Anthony Esolen er aldeles fantastisk, og er nettopp hva jeg trenger i disse tider.

Dessverre er det akkurat det samme som har skjedd her på Grythe-platået også, og det smerter meg til roten av mitt hjerte, at ikke Grythengen fikk ligge i fred her ved kanten av Olterudelva, for å ivareta arven etter oldefar.

Men nå får vi være takknemlige for at det har løsnet for Arkitekturopprøret Norge, og det er å håpe at nye Rausteinshytta om noen år blir hat-objekt nr. 1. Hvem skal vi takke for dette gjennombruddet? Personlig tror jeg vår takk skal gå til familien Nerdrum, samt ikke minst Odd Nerdrums fantastiske barn, som det siste året har stilt seg i front for vårt arkitektur-opprør, med en masse artikler og intervjuer i en lang rekke media.

I går fikk jeg på igjen min eldgamle makro-linse fra 1980-tallet tror jeg, kanskje så vidt 90-tallet, som går med MC11-adapter på min a7III. Tidligere har jeg ikke likt den helt, men jeg har vært så dum at jeg har fotografert på f2.8. Nå har jeg fotografert litt mellom f5.6-f11, samt at jeg har tatt av det gamle UV-filteret i front, som kanskje ikke var av beste kvalitet. Foreløpig ser det lovende ut, lastet opp tre fotografier hos Adobe, så får vi se om datamaskinene deres er enige i at billedkvaliteten nå er akseptabel?

Er litt lei av kulturlandskap, så kunne vært morsomt hvis min eldgamle makro, som har en forferdelig autofokus og jeg derfor fokuserer manuelt, kunne vise seg å funke allikevel.

Risdalen i Lensbygda, tro om jeg kommer meg nedi her i sommer? Eller går hele sommeren med til å bygge kunstige gardskoronaer? Uansett, det blir nok noen dager på stands for å informere om vindkraftverks-tragedien, som herjer vårt land.

Skreiv til våre venner i Oregon i dag, hvor jeg informerte dem om denne tragedien, og oppfordret dem inderlig om aldri å komme tilbake til Norge, slik at de kan huske vårt land for hva vi engang var.

For nå er vi ingenting lenger, i motsetning til under oldefar.

"Det er ett av fire anlegg i Bjerkreim kommune. Nabokommunen Eigersund har også 4. I 2 kilometers avstand fra et av anleggene, sier en bonde han må ha på seg øreklokker for å være ute. Det er i avisen. Et menneske som ikke vil være offentlig, sier til meg at hun tenker på da hun var barn, så solnedgangen, og tenkte det var paradis. Nå gråter hun. Solnedgangen er erstattet av svingende turbinvinger og blinkende lys, og skal forbli sånn de neste tiårene." - Eivind Salen

Og jeg tenker på forrige vinter, hvor jeg nøt fullmånen og stjernehimmelen over Olteruddalen. Nå gråter jeg, hvor månelyset er erstattet av blafrende TV'er over kulturelva vår, her i himmelenga mi, hvor oldefar avsluttet vår 2000-årige kristne sivilisasjon på stilig vis.

Ja, en knallslutt var det oldefar laget til på vår sivilisasjon, må si det, kun en metodiker kunne fått til noe slikt. Men ingen her har lenger age for hans bragd, der hver og en sitter i sin stue, med sitt dvaske kultur-substitutt, eller konsum-narkotika, for å utholde tilværelsens absolutte meningsløshet, i vår nihilistiske, post-kristne sivilisasjon.

Etter Overnvegen finner man kanskje de aller fineste bjørkelundene på hele Toten.

I år blir det nok mest fotografering etter Overnvegen, hvis jeg får tid, grunnet denne dumme lysskjermen eller kunstige gardskoronaen jeg må lage til, da jeg ser det slik at jeg er ferdig med å fotografere grenda mi, med unntak av et parti med kampesteiner i Olterudelva et stykke ovenfor Kronborgsætra, som jeg oppdaget i 2018. Disse håper jeg å få gjort noe utav utover sommeren, men strekker ikke tiden til, ligger de nok trygt der og venter.

Kontaktet Eidsiva igjen forgårs, og nå ser det ut til at de skal fjerne lavspenten her over Olterudelva i 2023, så ting tar tid. Med tiden tenker jeg det beste er å gjøre skogen etter Olterudelva i Grythengen til et fuglereservat, basert på frivillig vern. Da får aldri noen hogget der igjen, og småfuglene kan synge om hva her var hver vår, uten at noen forstyrrer dem. Det ville kjennes godt for ettertiden, da enga vår uansett har tapt sin misjon som levende elvebruk etter kulturelva vår, som ikke lenger er ei kulturelv, i likhet med kulturlandskapet her, da kulturen som levde her, den min oldefar skapte, er borte vekk.

Uansett, jeg er meget imponert over minne-sida de på Røyse fikk laget til over gården sin, der Even Helmer og Johan Albert hentet sine koner, før de solgte den ut av slekta i 2012: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/R%C3%B8yse_(%C3%98stre_Toten_gnr._208/2)

Det samme må vi få til for Grythengen, tror kanskje jeg har igjen et søskenbarn som ikke er tatt av Woke-bølgen, så mulig han kan bli med på dette? Aller helst bør vi lage til ei minne-side som overgår røyslingene.

For Holmstadengen ser jeg Inger Marit allerede har gjort en god jobb, men før jeg reiser over til Wisconsin, må vi få laget til ei skikkelig minneside for Overnengen også, slik at jeg har ei flott nettside med mange bilder og masse informasjon, som jeg kan vise til, da det jo var her Even og Marte tilbrakte brorparten av sine liv.

Og selvsagt må vi få laget til ei side over Ovren, gården Ovren Mikkelson valgte å hente sitt nye navn fra i USA, hvilket beviser at han hadde en flott tid som husmann under Ovren, og fant sin ære i å være husmann under Ovren i Overnengen, ellers ville han naturligvis aldri tatt sitt navn etter denne gården.

Klart Ovrens etterkommere i Wisconsin vil vite mest mulig om Ovren, har et par fotografier fra denne gården allerede, men skal se om det kan være mulig å få til flere.

Ellers ser jeg fra sida til Røyse at masse småbruk gikk under tvangsauksjon omkring 1930, og dessverre var Sundby en av disse. Så Klaus Sundby, han mistet gården sin under denne konkurs-bølgen blant småbrukerne i Øverskreien, og låven som står på Sundby nå, dette er ikke låven til Klaus.

Vi finner også en artig notis fra Vevergrenda i Øverskreien på minne-sida om Røyse, Mina her i Grythengen var jo del av denne tradisjonen:

"I 1900-folketellinga er det oppgitt at Johanne Beate Røise dreiv med veving, mens i 1910 var to av døtrene hennes (Klara og Nina) sysselsatt med gardinveving. Området Skreien var en del av den såkalte Vevegrenda på Toten, som hadde lange tradisjoner for denne typen kvinnelig husflid. Fra ca. 1900 til 1920 var det gardinveving som dominerte, med H. J. Hveem på Kapp og Joh. Narum på Lena som de store forleggerne. Hver hadde om lag 100 vevekoner som tok imot garn og leverte tilbake gardinvev. «Aldri var det slikt liv i butikken som når flokker av vevekoner oppe fra Skreia og Lensbygda kom med gardinbunkene sine og for å hente nye garnpakker». Ei av døtrene på Røyse, Nelly Slåttum (1927-86), var seinere ansatt ved Landheim Veveri på Skreia."

Ellers vandrer vi nå videre, vel vitende om at det var oldefar som frelste Øverskreien, han var metodisten eller metodikeren som stod bak det hele, hvor apostelen i Holmstadengen kun ble hentet hit som maskot for oldefars store prosjekt.

Så egentlig var han ikke apostelen i Holmstadengen, han var maskoten i Holmstadengen.

Muligens var dette et prosjekt min oldefar redigerte sammen med sin tante Martine, hvis det viser seg at hun var remigrant?

Nå gleder jeg meg skikkelig til å komme over til Wisconsin, og jeg ser fram til å se Mjøsa II, hvilket er Lake Michigan, og Helgøya II, hvilket er Washington Island, hvor man finner en replika av Garmo stavkyrkje på Maihaugen, kalt The Boynton Chapel. I det hele tatt ser Green Bay nokså uberørt ut.

Men først blir det feiring på Panengen 26. mai 2021, hvis været holder, for å minnes Ovrens, Martines og Augustinius avreise til USA samme dag med båten Hero, for nøyaktig 150 år siden, med super-fullmåne til😃

at
Labels:

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Subscribe to: Post Comments (Atom)

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...