Fotografisk fortrylling I

Det var nok minst like flott med bekkeblommen som solte seg i morgenlyset ved Lenaelva i dag tidlig, som for disse bekkeblommene ved en gårdsdam i Totenvika, fotografert på dagen for Ovren Mikkelsons avreise til Wisconsin, mens jeg gikk etter Mjøsa og ventet på at super-fullmånen skulle stige opp over Stange-landet. Men jeg hadde lagt igjen kameraet, på samme vis som for det fantastiske skylandskapet som var over Mjøsa sett fra Vestby lørdag kveld.

Det er helt merkelig hvor mye flott som dukker opp, hvis man legger igjen kameraet. Dette er den aller sikreste måten å få oppleve spektakulære naturopplevelser på, motivene er aldri flere eller bedre enn når kameraet ligger igjen hjemme.

"Congratulations! You remembered me taking with me the camera again, lately I was lazy, missing too many motives. I wait for your book on Lake Michigan, as I got a personal relationship with that lake. Hope you'll cover every part of it, and not just some parts. Recommend you on my blog, and hope I've given you some new followers? Yesterday was a good day, 639 page views, but it vary very much. I must now focus again, so that I can bring with me some photo books when I go to Wisconsin. I hope I find that all my relatives are hillbillies:-)" - PermaLiv

Nå må jeg virkelig skjerpe meg igjen, har blitt sløv og lagt igjen kameraet for ofte, gikk glipp av en helt spektakulær kveldshimmel over Mjøsa sett fra Vestby forrige dagen, og i dag tidlig noen aldeles nydelige bekkeblom ved Lenaelva i morgenlyset.

Nå har vi tatt farvel med Ovren Mikkelson, og det har vi gjort på skikkelig vis, så får vi tro Aows neste bok blir fra Lake Michigan, eller Mjøsa II. Må få laget til noen gode fotobøker jeg kan ta med over til Wisconsin, slik at jeg kan ha noe å vise min slekt der. Så gjenstår det å se hva det har det blitt av dem, hillbillies eller wokere?

- America’s Elites Are Terrified of Hillbillies

Selv har jeg tro på midt-vestens hillbillies, hvor jeg ser på dem som verdens viktigste motstands-folk mot wokerne og den liberale elite. Viser det seg at Ovren Mikkelsons etterkommere har blitt hillbillies alle sammen, blir jeg hoppende glad, og intet ville da vært bedre enn å slutte seg til dem i kampen for verdens frihet. De er tøffe, presset som de er mellom det liberale østkysten og vestkysten.

Ellers må jeg nå bare innse at det er over og ut for Grythengen, og muligens er denne engas skjebne en straff for at Herman og Mina fikk revet den vekk fra Grythe, og ikke ble med til Wisconsin? For det er helt klart, det er ingen som kan redde dette her, og heller ikke er det noen som ønsker dette, ei heller er det noen som forstår hva her er å redde. Så man får være takknemlig fordi man har fått tilbake sin historie, og at man i det minste har funnet en person man kan være stolt over og ta sin ære i, hvilket er Ovren Mikkelson:-)

Nei, noe så pussig, da viser det seg at Johan Grythengen ikke var først ute allikevel, da Nils Lindstad dreiv snekkerverksted i Lindstad lenge før Johan Grythengen tok til i 1907. Så slik veves historiens vev litt om senn, hvor det legges til noen tråder her, og det fjernes andre der, hvor mønsteret hele tiden endres.

Til Kloppen flyttet Nils virksomheten i 1913, og det var en kraftig utvidelse, etter å ha holdt til i den bitte lille låven på Lindstad. Eller var det et eget snekkerverksted der, som nå er borte?

Så da er trevarebedriften til Johan Grythengen verken Fossemøllen II eller en inspirasjons-kilde for Lindstadingene, men enkelt og greit bare den første lille trevaren til Johan Grythengen.

Kanskje laget Nils fioliner og dobbelthalsede gitarer allerede i Lindstad? For det var vel neppe store plassen der, og nok visse begrensninger på hva han kunne lage. Selv om vi ikke skal glemme Arthur Thorud, for det var ikke store verkstedet han trengte for å lage Thorud-fløya.

Verkstedet i Thorud satser jeg på å få fotografert når jeg får meg en 27 mm prime til min Fujifilm. Uansett, ville vært herlig å startet opp igjen med produksjon av Thorud-fløya i den lille trevaren til Johan Grythengen ved Tjuvåselva.

Men det kan jeg ikke, for da måtte Grythengen vært et levende elvebruk ved kulturelva vår, som ikke lenger er ei kulturelv, noe den ville vært hvis enga vår fikk leve. Så dette er nå ei elv som har mistet både sin kultur og bekkeørretten, som sprellet så rikelig her.

Skal bli godt å komme vekk, om det blir til Wisconsin eller vi finner et sted på Toten, hvis Totenåsen og Oppland blir spart fra vindkraftverks-marerittet. Og slår jeg en dag gjennom som profesjonell landskaps-fotograf, da blir det Fujifilm medium-format, men ikke før vi er borte herfra. For her i enga, her er det umulig å leve som profesjonell landskaps-fotograf. Og skulle det blitt mulig å leve her igjen, da ville jeg ikke være profesjonell landskaps-fotograf uansett, kun kulturbærer og historiemaler.

Men det vil ikke skje, så da satser jeg på profesjonelt landskapsfotografi og Fujifilm medium-format, hvis vi får stoppet raseringen av det norske landskapet ved vindkrafts-terroren.

Får vi ikke det, da blir fotografiet meningsløst også, akkurat like meningsløst som det i dag er å være kulturbærer i Grythengen.

Panengen onsdag morgen 26. mai 2021.

Hvorfor ble dere ikke med, Herman og Mina? Klart vi ville hatt det mye bedre i Wisconsin, enn på Toten. Dessverre valgte dere feil, dere valgte Grythengen framfor Wisconsin, og hva dere ønsket skulle bli et fedrealter for deres slekt, er nå vanæret og har gått tapt. Hva deres etterkommere forsøkte å få til her, har strandet. Kun Ovren Mikkelson kan vi se tilbake på med stolthet og ære.

I tillegg terroriseres Norge nå av vindterroren, hvor vi er fanget i Oppland, og ikke lenger kan reise fritt omkring i vårt engang så vakre land.

Så vi må bare reise etter nå, slik dere skulle gjort det for 150 år siden, så ville vi sluppet hva det har blitt av oss, hvor vi har mistet vår identitet, vårt fedrealter og vår tilhørighet til historien og landskapet.

Ja, du skulle fulgt din lillebror, du storebror, det første barn i Even og Marthes nye ekteskap, da de begge mistet sine ektefeller på tragisk vis, hvor en døde i barsel, og den andre kanskje falt i Kværnumsstrykene.

Kanskje tar de godt imot oss i Wisconsin? Kanskje tar vi med oss stabburet etter oldefar, sammen med restene av vår historie, og begynner et nytt liv der? Slik Ovren Mikkelson gjorde det i sin tid, 73 år gammel.

Blomstring på Gjøvig gård.

Roger Scruton: “Why Beauty Matters?” (Por que a beleza importa? - Legendado) from Leonardo Faccioni on Vimeo.

"Filosofen Sir Roger Scruton forteller om viktigheten av skjønnhet i våre liv. Han forteller også hvorfor vi MÅ begynne å bygge vakkert igjen etter alt for mange år med stygge nybygg." - aonorge

Se fra 30 minutter dere! Og nå går resten av selje-trellisen i Holmstadengen! Øverskreiens svar på maurernes trelliser i Generalife😢

"The Photographer Who Fought Nazis with Her Camera"

Dyktig dame! Selv var det først med a7III jeg fikk dreisen på fotografiet, hadde aldri klart hva denne dama fikk til med datidens teknologi. Dessuten kan jeg verken fordra film eller speil lenger for egen del, for meg er det kun digitalt og speilløst som gjelder, så skal bli godt å bli kvitt Canon-utstyret og få lagt den æraen bak seg. Er det umulig å få solgt, får det gå i søpla.

Kom også til å tenke på om PermaLiv bekjemper liberalismen med kameraet? For som James Kalb påpeker, så er fascisme, kommunisme og liberalisme alle barn av Moderniteteten!

Ellers må man også forsøke å bekjempe vindkraftverks-marerittet som best man kan, slik at man kan ha noe å fotografere. Har i alle fall omsider fått klistremerker på bilen, og Motvind-T-skjorter for sommeren.

"Vil LOs medlemmer godta en mangedobling av antallet vindkraftverk på land?"

Det var en spektakulær himmel over Mjøsa i kveld, men jeg hadde lagt igjen kameraet, slik at jeg bare satte meg ned på trappa i Vestby og nøt skuet i stillhet. Slik Herman satt her om kveldene med sin Mina, de seks årene de var husmenn i Vestby.

Istedenfor blir det et bilde fra kveldshimmelen over Panengen onsdag 26. mai 2021, 150-års-avreisedagen for vår slekts store og eneste suksess, Ovren Mikkelson, som ble tatt mens jeg ventet på at super-fullmånen skulle stige opp over Mjøsa.

Til uka regner jeg med det blir flere nye fotografier fra Grythengen hos Adobe Stock Photo, foreviget i jpeg med Fujifilms berømte filmsimuleringer, som ikke bare er en myte, men helt ekte!

I kveld fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle jogge opp til Kronborgsætra, da jeg har kjent meg i så dårlig form de siste dagene, og hadde det ikke vært fordi jeg fikk øye på ei jordugle ved Lysgård, hadde jeg nok jogget helt opp. Lenge siden jeg har sett ugle nå, og enda lenger siden for jordugle. Da vi bodde på Bjørkly husker jeg det var fullt at både spurvugle og perleugle i Stysjin, da vi hadde så mange fuglekasser og forte godt.

Da jeg kom opp i Vestby var kveldshimmelen aldeles fantastisk, og jeg forbannet meg selv fordi jeg ikke hadde tatt med kameraet. Så jeg satte meg bare ned på trappa i Vestby og nøt skuet, og når sant skal sies var det godt å bare nyte dette vidunderlige lysspillet over Mjøsa, uten å være opptatt med kameraet. Så kanskje var det nettopp dette jeg trengte, et lite avbrekk, for bare å la meg fylle av naturens storslagenhet?

Mens jeg satt der, ble jeg grepet av hvor velsignet stilt det var, og jeg skulle ønsket det var slik i Grythengen. 

Uansett, selv om det ikke ble noen nye, spektakulære fotografier fra kveldshimmelen over Mjøsa, ble det flere bilder med vårt nye Fujifilm X-T200 i løpet av dagen. For det er faktisk sant, de berømte filmsimuleringene til Fujifilm er ikke bare en myte, de er virkelige, de er fantastiske, og de er morsomme. Så når jeg får bestilt en liten prime til dette kameraet, da blir det kjempemorsomt, så får jeg heller forsøke å ignorere all denne galskapen som har kringsatt enga mi, som best jeg kan. For tårefotografiet, det må gå sin gang uansett!

Vinterkarse ved ei bjørk.

"Først opptrådte vinterkarse særlig som ugress i enger. Senere er den blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Status Risikovurdering 2012: Svært høy risiko (SE)"

Ja, ja, flott er den lell😊

"Mats Rondin – in the silence of nature"

"Skrekk og gru! Tilgi dem ikke - for de vet hva de gjør!! En ting er en kynisk utbygger på jakt etter mer kapital. Men, Storting, regjering og stats -og kommuneforvaltning har på alle måter forrådt oss og stilltiende tillatt brudd på plan- og bygningslov, naturmangfoldslov, forurensningslov, minerallov, folkehelselov, kulturminnelov og folkets lovfestede rett til natur gjennom § 112 i Grunnloven. Og man har dessuten lukket øynene for en dramatisk global naturtapskrise. Overgrepene knyttet til ikke bærekraftig industriell vindkraftutbygging i norsk natur - og i Nord-Odal - er så mange, så grove og så stygge at de nesten er uvirkelige… Historien vil dømme dem alle knallhardt og nådeløst! Nok er forlengst nok!" - John Fiskvik

Eller for å parafrasere Fiskvik:

"Overgrepene knyttet til ikke bærekraftig subeksurban Toten-bunker-utbygging i norsk natur - og i Grythengen - er så mange, så grove og så stygge at de nesten er uvirkelige… Historien vil dømme dem alle knallhardt og nådeløst! Nok er forlengst nok!" - PermaLiv

Her i Grythengen sovner vi til støy og motordur, og vi våkner i støy og motordur, som flommer over og fyller de engang så grønne enger, hvor man i sin tid kunne finne kvile, lik David.

Sannelig godt man har Ovren Mikkelson å ta sin ære i, samt fotografiet å finne glede i, ellers ville tilværelsen her i Grythengen vært aldeles uutholdelig, her på bunnen i mudderet av en kollapset sivilisasjon.

"Viktig å etablere begrep som dette. NATURTAPSKRISEN. Et tilsvar hver gang klimakrisen brukes. Og det er ofte, i det offentlige ordskiftet. 🌱" - Jan Ole Bjørnholt

Eller ENGETAPSKRISEN. For alle himmelengene i Øverskreien er nå døde. Men finnes det noen som stopper opp og reflekterer over dette? Nei, de bare fortsetter å glise og dure og blinke og blafre og støye, mens de konsumerer ALT, ødelegger ALT og glemmer ALT, hvor de henger opp det norske flagg og slår seg selv stolt på brystet i vanære.

Ps! Er så vidt fløytespillet til storesøster trenger gjennom motorduren, som trenger inn gjennom tømmerplanken i våningshuset, og flommer over de grønne enger, nå i denne stund. Er jeg heldig, får jeg henne til å spille en liten trudelutt ved Panengen i morgen, hvor vi minnes hennes tipp-tipp-tipp-oldefar, som er den eneste i vår ætt, i det sjuende ætte-ledd, som det finnes noen som helst grunn til å være stolt over eller å ta sin ære i. Alt og alle andre er en FIASKO!!!

- Ovren Mikkelson – vår eneste suksess

Det skal bli godt å komme seg vekk fra Grythengen og Grythe-platået, selv om det landskapsmessige og historiske tapet ved tapet av himmelengene i Øverskreien, med Overnengen, Holmstadengen og Grythengen, er hinsides fatteevne. Men dette er det ingen som fatter. Så det norske folk er borte nå, det finnes ikke en eneste nordmann tilbake som har grunn til å være stolt over seg selv eller sitt land, dessuten finnes det ikke nordmenn lenger, da det ikke er noe tilbake som gir oss identitet, samhold eller stolthet.

Selv kommer jeg ikke til å bære det norske flagg igjen, eller noe som symboliserer flagget, får heller sette ei Motvind-nål i fin-jakka, når jeg skal følge jentene under korps-marsjen i Totenvika. Norge som prosjekt har strandet, og har blitt et reint Apparatenlandschaft (Peter Wessel Zapffes karakteristikk av et fjellandskap som var ødelagt av vannkraft-utbygging).

Synd egentlig, da det norske flagg er verdens vakreste, i hva som var verdens vakreste land, i hva som nå er et ødelagt land, med et ødelagt folk.

Uansett, på søndag griller vi på Panengen, og minnes den eneste i vår slekt sju generasjoner tilbake i tid, som vi har grunn til å minnes med stolthet og ære, hvilket er ingen ringere enn:

OVREN MIKKELSON👏🙌🙏

Etter å ha filosofert videre under den første kanin-slåtten, har jeg kommet til det at noen videre jubileum etter Ovren Mikkelsons avreise, er ingen vits i å feire, da det var kun Mikkelson som lyktes, alle andre og alt annet har mislyktes.

Grythengen er kjørt i senk, omkring her er ikke lenger noe hyggelig, og i denne grenda som før var full av skomakere og hjulmakere, synes bråkmakeriet å være den eneste kunsten folk behersker i dag. Dette er de til gjengjeld fryktelig dyktige til!

Så hva er poenget i å feire noe mer? Drømmene og forhåpningene til Herman og Mina ble et reint mareritt, og det er ikke lenger noen mening i å forsøke å få noe ut av husmannsenga vår, da den har havnet så langt vekk fra permakulturens idealer, som det er mulig å komme.

I tillegg synes slekta å ha blitt en rein woke-mob, de vil ikke lenger vite av oss, sitt fedrealter eller sine forfedres historie og tro. Dessuten er de en fiasko alle sammen, ja alt hva alle etterkommerne etter Herman og Mina har forsøkt å få til, har blitt en fiasko eller endt i katastrofe. Ja visst var det nok en mørk tid her i Øverskreien før vår apostel ble hentet over Totenåsen, og en stund rådde samhold og harmoni, men hva er her nå? Øverskreiingene har blitt ti ganger verre enn før etterdønningene av 1800-tallets tredje pietistiske vekkelsesbølge, den norrlandske, feide over Øverskreien. Absolutt alt samhold, all identitet, all respekt for landskapet og vår historie, er borte.

Heller ikke vår industri-elve-historie er noe å være stolt over lenger, og hva er vel denne uten vårt opphav, Johan Grythengens lille trevarebedrift i Olterudelva, i levende drift som del av det levende elvebruket Grythengen?

Så nei, det var kun Ovren Mikkelson som lyktes, da han reiste over Atlanteren og begynte et nytt liv, i et nytt land, med et nytt navn, 73 år gammel. Alle andre har vært en fiasko, og det er kun Ovren Mikkelson tilbake som vi kan være stolte over og ta vår ære i.

Et fotografi tatt fra Panengen mot Balkeåsen, mens jeg ventet på at super-fullmånen skulle dukke fram over Mjøsas horisont. Den kom ikke, men allikevel var det en fantastisk kveld, som var med på å gjøre meg til Totens ledende landskapsfotograf.

Det var morsomt å bli Totens beste landskaps-fotograf nettopp på kvelden da Ovren Mikkelson reiste til USA, ja det er bare å ta en titt på bildene mine fra denne kvelden, så er det ikke lenger tvil, ingen over, ingen ved siden:

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Så dette ble en knallavslutning sammen med min a7III for sommeren, for nå har jeg lagt bort Sony'n og kjører videre med jpeg, foreløpig kun med ei tvilsom kit-linse, men satser på å få bestilt en 27 mm prime til uka.

Dette fordi det er for mye å gjøre, som å bygge lysskjerminger, men heldigvis viser det seg at kjørbrua er fylt igjen med småstein, slik at jeg kan lage to meter dype betong-fundamenteringer til pålene. Og dette skal nok til når sønnavinden drar for fullt nedover Holmstadjordene vinterstid.

Imens vil jeg bare ta meg småturer nedi Stysjin, for å fotografere i jpeg med filmsimuleringen Classic Chrome. Dette tror jeg ingen har gjort før, så det er hyggelig å være først ute for en gangs skyld. Stysjin er ulveskogen vår, og like hellig som Finnskogen, skogen til Hans Børli. Men nå er både Finnskogen og Stysjin vanhelliget, sammen med resten av vårt land, som er i ferd med å bli et sammenhengende Apparatenlandschaft (Peter Wessel Zapffes karakteristikk av et fjellandskap som var ødelagt av vannkraft-utbygging).

Som Totens fremste landskapsfotograf,  gjør det naturligvis svært vondt at enga mi, sammen med Holmstadengen og Overnengen, ikke lenger er levende enger i kulturlandskapet vårt. Dette, og mange andre spørsmål, må vi grunne på, fram til 150-års jubileet for grytheng-ættenes fedrealter i 2025.

"Apparatenlandschaft" ja, det var en treffende beskrivelse! Og det er vel nettopp dette det har blitt av Grythengen, ei "Apparatenlandschaft-eng" eller ei apparateng, og det har det blitt av Overnengen også, det skulle han visst, Ovren Mikkelson!

Så denne apparat-enga, den klarer jeg ikke lenger å forholde meg til, ei heller alle disse apparat-menneskene som holder til omkring her, eller slekta mi, som mener at jeg som kulturbærer skal leve som en apparatist i vårt fedrealter!

Nei, her skal man ikke leve som apparatist, men som pietist, det eneste apparatet som skal være her, er et foto-apparat, og skulle man få leve her som kulturbærer og historie-maler igjen en gang, får det holde med en liten Fujifilm X-T200, som man driver på direkte vannkraft fra demningen til Johan Grythengen i Olterudelva.

Men nå har vi feiret 150-års jubileet til Ovren Mikkelsons avreise til Cambridge, Wisconsin, så da får vi prøve å holde på denne apparat-enga i fire år til, slik at vi også får feiret 150-års jubileet for denne eldgamle husmannsenga vår som fedrealter for grytheng-ættene, da1875 var året da Herman og Mina flyttet ned hit fra Holmstad.

Deretter får vi se hva vi gjør med apparat-enga vår, med sitt apparat-landskap, fullt av støyende og lysende apparat-mennesker i gardskoronaen.

En ting er i alle fall sikkert, å leve i denne enga som profesjonell landskaps-fotograf, kulturbærer eller historie-maler, det er både uverdig og komplett umulig. Skal man det, må man få leve i fred i ei himmeleng!

Synd det skulle ende slik etter 150 år, men dette er de ikke i stand til å reflektere det grann over, noen av disse apparat-menneskene, med sine apparat-hjerner og sin apparat-sjel.

Norge har visst tapt alt nå, og blitt et apparat-land fra ende til annen!

Glemte nesten, fotografiet er tatt fra Nygardsætra på kvelden for Ovren Mikkelsons avreise til USA, på speiding etter super-fullmånen, som ikke var å se. Men kveldshimmelen, den var bra lell den👍

Kjære John!

Takk for melding!

Mitt engasjement mot kraftutbygging startet

i 1966, da jeg etter 7 år som aktiv fjellklatrer

hadde sett for mange Apparatenlandschaft

(Peter Wessel Zapffes karakteristikk av et

fjellandskap som var ødelagt av vannkraft-

utbygging.

Sammen med fjellklatreren – og filosofen –

Arne Næss la jeg grunnlaget for en ny giv

for naturvernet som med Mardøla-aksjonen

i 1970 ble kjent som øko-filosofi. Pådriveren

for denne sivile ulydighetsaksjonen var student

under Arne Næss og skolekamerat fra årene på

Eidsvoll Landsgymnas.

Professoren bidro med Spinozas filosofi om

den frie naturens egenverdi, mens mitt bidrag

var naturvitenskapen økologi som med harde 

fakta kunne påvise på en målbar måte skadene 

som ble forårsaket av naturinngrepene – en viten-

skap som jeg oppdaget det året jeg var stipendiat

ved en teknisk høgskole i Tyskland. 

Som kjent stoppet vi utbyggingen av store

vannkraftanlegg i løpet av drøye ti år. Alta-

anlegget ble det siste etter Alta-aksjonen i

1980. Det tragiske med vindkraftutbyggingen

i Norge er jo at den forårsaker en økende over-

produksjon av elkraft og dermed et drastisk fall 

i elkraftprisen. Lobbyen for denne ineffektive

energiproduksjonen som jo bare leverer en

tredjepart av året (!) har til alt overmål fått

aktiviststøtte fra miljøvernerne. 

Da naturvernerne ble gjort maktesløse med

oljeutvinningen utaskjærs som få erfarte konse-

kvensene av, tok Frederic Hauge initiativet til

spektakulære mediastunt og en importert energi-

politikk fra land med elkraftmangel som hadde

funnet frem til «vindmøller» som «grønn» produk-

sjonsform. Natur og Ungdom fulgte i dragsuget

av Bellona og NNV hanglet også med en stund.

Jo, jeg har engasjert meg i forsvaret av fri natur

mot en ‘vill-vest’-preget energipolitikk noen ti-år,

men gleder meg nå over at en ny bølge av motstand

vokser frem. Dermed har jeg kunnet bruke mer tid

på å levendegjøre øko-filosofien på andre felter i

Modernitetens samfunn.

Slipp ikke taket!

Med naturvennlig hilsen Nils

Litt feiring ble det på 150-års jubileet for Mikkelsons avreise, med søtpotet-kake og pistasj-is, så får vi se om det blir grilling på Panengen på søndag?

Ventet på super-fullmånen til halv tolv, men så ikke noe til den, så da la jeg meg. Uansett ble det flere flotte bilder under ventetiden, så foruten månen, ble stemningen på avreisedagen godt dokumentert. Vi får tro super-fullmånen kom bedre til sin rett ved Lake Michigan?

I går ble det sommer, og da ble det bråk da. Fatter ikke hva slags skapninger det er som holder til her på kanten av Grythe-platået i dag, som er i stand til å generere en slik kakofoni?

Helt klart at under slike tilstander, kan man ikke leve som profesjonell landskaps-fotograf, det går bare ikke. Og ja, PermaLiv er Totens dyktigste landskaps-fotograf nå, etter dagen for Ovrens avreise, finnes ikke lenger den ringeste tvil i min sjel.

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

PermaLiv vil på denne dag, onsdag 26. mai 2021, rette en stor takk til alle på Ovren, da dere gjorde min tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson, til en slik stolt husmann under Ovren gård, sammen med sin kone Marthe og familie, på husmannsplassen Overnengen, hvor de levde brorparten av sine liv.

Ja, så stolt var Even Michelsen Overnengen (Karsrud/Fossemøllen), at han i Cambridge, Wisconsin, valgte å ta sitt nye navn, Ovren Mikkelson, etter modergården. Her fikk han 16 gode år, sammen med sine fire barn og etter hvert en mengde barnebarn.

PermaLiv gleder seg til å finne igjen Ovren Mikkelsons etterkommere i Wisconsin, hvor vi skal samles på Toten gjestegård, hvor vi alle nyter utsikta ned til Ovren gård, like stolte som Ovren Mikkelson var det i sin tid, da han så opp mot modergården nede fra Overnengen.

Kanskje kan dette skje til 150-års jubileet for da Ovren og Marthes eldste sønn, Herman Evensen Fossemøllen den II, flyttet ned fra Holmstad til Grythengen, sammen med sin Marie (Mina) Holmstad, i 1875, etter ett år i Overnengen, seks år som husmenn i Vestby, og fire år i Holmstad, forenet i ekteskapet.

Selv heter jeg Holmstad fordi min oldefar, Even Helmer Hermansen Holmstad, ble født i Holmstad i 1874. Han fikk mellomnavnet Helmer, for å skille ham fra sin dødfødte bror året før.

Igjen, takk til dere i Overnengen, det er med stor glede jeg skuer mot dere her fra låvegrava i Grythengen!

-Wikimedia.

Et gammelt jpeg-fotografi fra Holmstadengen helt tilbake fra 2016, men heldigvis var de tekniske egenskapene tilstrekkelige, slik at Adobe tok det inn, hvor Lr CC gjorde underverker med fargene.

Da har vel Ovren Mikkelson, Martine og Augustinus lagt fra havn med dampbåten Hero fra Christiania, på veg til Cambridge, Wisconsin. Var nede på Panengen en tur i dag tidlig (onsdag 26. mai 2021), tok noen bilder for å forevige stemningen fra jubileumsdagen til etterslekten. Tar muligens en tur ned i kveld også, i tilfelle superfullmånen mot alle odds skulle titte fram gjennom skylaget, men grilling og feiring tar vi på Panengen søndag, da det er spådd supervær.

Ovren Mikkelson var god til å beregne, en utrolig dyktig hobby-astronom, som planla avreise-dagen slik at super-fullmånen og blod-månen viste seg i all sin prakt til 150-års jubileet. Men å beregne været, nei det ble nok vanskeligere. Men kanskje hans etterkommere i Wisconsin kan nyte sin super-fullmåne og blodmåne i kveld? De lurer nok fryktelig på hvorfor vi har glemt dem.

Og dessverre, det synes som om alle vil glemme. Glemme historiene om himmelengene i Øverskreien, glemme Ovren Mikkelson med sin Marthe, glemme bedehuslandet, vår apostel, vår oldefar, metodisten eller metodikeren, vår industrielvehistorie, som tok til i Olterudelva her ved Grythengen.

Bildet ovenfor fra Holmstadengen er fra 2016, ble minnet om det da jeg fant igjen en artikkel om boka til fotograf Pål Hermansen, om gamle, forlatte gårdsbruk, som er glemt, men som han og hans makker har funnet fram igjen, og presentert i ord og bilder. Hermansen er en kjent naturfotograf, men nå tror jeg saktens at jeg begynner å puste ham i nakken, bare under den lille rusleturen i går i Sundvika under korpsøvelsen, resulterte denne i hele 12 redigerte fotografier, så får vi se hvor mange Adobe tar inn?

Derfor, fram mot det tredje store jubileet her i Grythengen, etter 100-års jubileet for stabburet i 2020, og 150-års jubileet til Ovren Mikkelsons avreise til Wisconsin, tror jeg jammen at jeg bare kjører på fram mot og gjennom 2025, året hvor Herman og Mina flyttet fra Holmstad ned i hit Grythengen, hvor Grythengen ble fedrealter for Grytheng-ættene.

Bildene fra Panengen og Mjøsa i dag får jeg bare legge inn i et album hos Lr CC og redigere litt etter hvert. Der tar jeg med bildene til søndagen også. Selvsagt, det var fra Christiania de reiste denne dagen, og det er vel godt mulig de hadde benyttet alle sparepengene til billetter til Hero, slik at de måtte gå Kongevegen over Totenåsen og gjennom Hurdal, hvor de sov i vegkanten. Allikevel, de reiste fra Innlandshavet Mjøsa, til innlandshavet Lake Michigan, eller Mjøsa II. Derfor synes jeg uansett det passer best å minnes dem ved Mjøsa.

Da jeg kjøpte Fujifilm X-T200 var det som familiekamera, jeg var ikke klar over at dette var et slikt fantastisk content, vlogger og life-style-camera, og det er herlig å se hvor begeistret content-creator og life-styler Erin Smith er over kameraet.

En fin ting er at man kan redigere video enkelt i kameraet, samt at man kan filme med alle Fujifilms berømte film-simuleringer, så når man har fått dette kameraet, må man nok bare satse på litt vlogging.

Håpet er at jentene også kan bli begeistret for vår nye X-T200, slik at de også blir med og skaper content fram til 150-års jubileet for grytheng-ættene i Grythengen i 2025.

Da liksom både stabburs-jubileet og Ovren Mikkelson - jubileet ble så dårlig forberedt, satser PermaLiv nå på å gjøre maksimalt ut av Grytheng-jubileet i 2025, hvor vi skaper maksimalt av content-creating og life-style-creating, både med vår X-T200 og vår a7III.

Vi vil forsøke å fange hele spekteret av content-creation, med vlogging, blogging, prints, utstillinger, fotobøker, poesi, conceptual art, etc.

Vi har ikke ressursene til Bill Gates & Co, men vi gjør det beste ut av hva vi har, og nå har vi i alle fall to gode kameraer.

Nok et foto jeg tok på Gjøvik gård søndag, mens jeg ventet på at kona handlet på Asia-mat. Kan ikke mye fargeteori, men har lært meg at jula er komplementær, dvs. at rødt og grønt er komplementære farger. Dette var nettopp hva jeg hadde i sinne da jeg tok dette bildet av de grønne sembrafuru-grenene, mot det røde bygget i bakgrunnen. 

Sannelig godt jeg kom over denne videoen og fyren, før jeg bestiller pannekake-linsa mi, da jeg samtidig må spørre om jeg trenger en "camera-raiser" for stativ-plata, for at denne ikke skal komme ut av vinkel og knuse kamera-kroppen. Har aldri hørt om "camera-raiser" før.

Videre tenkte jeg å kjøpe med et ekstra batteri, men ser at hva man trenger er et "dummy-battery", hvilket jeg heller aldri har hørt om, da dette kan man koble direkte opp mot en "battery bank". Så med et "dummy-battery" med en "battery-bank" i lomma, kan man jo fotografere hele dagen:-)

Ellers har vår X-T200 en del funksjoner som min a7III ikke har, som "time-lapse" og "dobbelt-eksponeringer", som kameraet selv automatisk blender sammen. Kan være interessant å eksperimentere med:-)

Videre kan man konvertere RAW og redigere bilder i kameraet, slik at man ikke trenger å ta med PC på tur, har man en stor "battery-bank" kan man gjøre alt ferdig, selv om man fotograferer i RAW, i teltet om kvelden😃

Så dette er et fantastisk morsomt kamera, som langt overgår smart-phones. Ønsker man i tillegg gratis redigerings-programmer, er ei meget god liste her:

"The Best Free Photo Editing Apps in 2021"

Så dette ser ut til å bli et morsomt kamera, og et godt supplement til min a7III. Kanskje får jeg bestilt vår 27 mm pannekake-linse med tilleggs-utstyr i morgen, da jeg ser det er spådd regn.

Så det blir nok ikke grilling med super-fullmåne på avreise-dagen for Ovren Mikkelson på Panengen i morgen, for 150 år siden. Tenker jeg bare stikker ned en tur og tar et par bilder, for å dokumentere været og stemningen. Kanskje tar vi heller grilling på Panengen på søndag? Og når sant skal sies, det er vel ikke sikkert Ovren med sine to barn reiste med Skibladner til Eidsvoll og toget til Christiania 26. mai 1871, kanskje måtte de gå hele vegen etter Kongevegen over Totenåsen og videre gjennom Hurdal, da de hadde brukt opp alle sparepengene til billetter med dampskipet Hero.

Kanskje må man ta vlogging litt mer på alvor, med et slikt fantastisk vlogge-kamera?

Full Auto-Mode, ja, det kan være noe for jentene;-)

For meg!

Var det ikke for jentene, da ville det bare blitt bilder av skogbunn i Stysjin her på PermaLiv, som dette bildet av kvitveis tatt på pinseaften 2021.

Åh, dette var bra det, om det store skismaet anno 1054. Hvordan klarer folk å lage så gode videoer? Det skal være gode video-egenskaper på vårt nye Fujifilm X-T200 også, men å få til noe slikt, nei, det er nok umulig.

Egentlig har det vel skjedd et stort skisma mellom oss her i Grythengen, og Grytheng-ættene også, da vi har helt forskjellige fortolkninger om hva husmannstroen var, og hva Grythengen skulle være. Og snart har skismaet mellom øst- og vest - kirken vart i 1000 år, og nå glir de stadig mer fra hverandre igjen, slik at noen forbrødring er helt ute av syne, etter et lite tøvær etter glasnost.

Så nei, Grytheng-ættene vil nok gli stadig lenger fra hverandre de kommende 1000 år, hvor jeg, jentene, kaninene og våre etterkommere utgjør en reaksjonær, tradisjonalistisk tradisjon, mens den andre fraksjonen blir stadig mer progressiv og positivistisk.

Får nok ikke slike bilder med vårt nye familie-kamera, en liten Fujifilm X-T200, og hadde jeg hatt tid, ville jeg benyttet Fuji'n og Sony'n om hverandre.

Men det skal bli spennende å gå helt basic igjen, med et enkelt kamera med en enkel prime, hvor man fotograferer i jpeg rett i kameraet.

Og skulle jeg bli profesjonell en dag, da kan det hende jeg går opp på Fujifilms medium-format, hvor kvalitets-forskjellen blir like stor mot min a7III, men den andre vegen. Kommer jeg dit, vil jeg nok være glad for at jeg lærte meg Fujifilms berømte filmsimuleringer, mens jeg fremdeles var ung😊

Bildet ovenfor av hengende lerke-greiner, ble tatt på Gjøvik gård, mens jeg ventet på at kona handlet på Asia-mat. Så igjen et motiv som jeg ikke oppsøkte, men som tilfeldigvis ble til i hverdagen, som privatsjåfør for tre jenter og to kaniner.

Var det ikke for dem, ville det nok kun blitt bilder av skogbunn i Stysjin.

Da var mitt Fujifilm X-T200 inne i hodet igjen, fikk det inn i romjula, men så har det vært så mye, og fikk det ikke inn igjen før i dag. Ja, jeg er ikke akkurat noen Gerald Undone, må innrømme det, men det er så liten skrift i disse manualene også, må lese med forstørrelsesglass og knipe med øynene, så det er ikke noe morsomt.

Men får man inn det grunnleggende, da blir det morsomt, og jeg tror jeg nå er over på det nivået hvor det er morsomt å se på videoer om dette lille kameraet.

Føler meg nå klar for å bestille Fujifilms nye pannekake-linse for dette kameraet, så legger jeg nok stort sett min a7III på hylla for sommeren, og går for "in-camera" - fotografi i jpeg, uten etterredigering, slik som Gordon Laing.

Kanskje begynner jeg etter hvert å ta vlogging litt mer på alvor også? Ser kameraet skal ha fenomenale video-egenskaper, hvor man kan redigere video i kameraet.

En til av samme fyr.

Vi gikk en tur oppover dalen i dag, og hjelpe meg! Det er helt vanvittig hvor mye trær som har falt ned, tror jeg kommer til å trenge flere år på å få ryddet vekk alt, så sannelig godt jeg har fått tatt de bildene av stien min i dalen, som jeg har.

Men det må vel gå å få ordnet til stien igjen til 150-års jubileet for da Mina og Herman flyttet ned i Grythengen fra Holmstad i 1875. I alle fall under jubileumsåret, bør dette få være en god minne-sti. Dessverre har det knekt en stor kvist av tippoldefar-bjørka også, så også for denne er jeg sjeleglad for de bildene jeg har av den. Samme med gardsepletreet, ei stor grein gikk i vinter, hvor det er et stort sår inn mot stabburstunet.

Så jubileene kommer på rekke og rad for tiden, med 100-års jubileet for stabburet i fjor, 150-års jubileet for Ovren Mikkelsons avreise til Cambridge, Wisconsin, i år, samt 150-års jubileet for da Herman og Mina fikk Grythengen i 2025.

Det er å håpe vi får mer ut av jubileet i 2025, det er tross alt tre og et halvt år til, så ei flott utstilling på stabburet, samt ei lita jubileumsbok, må det da jammen gå å få til!

Et par bra bilder fikk jeg under turen til foto-kurs på Abelvær høsten 2017, som denne sjarmerende trønderlåna. Og det var herlig på Abelvær, et vidunderlig sted! Men faglig var kurset helt bortkastet, verken Lr Classic eller Photoshop kommer jeg noensinne til å benytte.

Men nå har jeg kommet til at jeg bestiller Fujifilms nye 27 mm pannekake-linse, så legger jeg min trofaste a7III på hylla, inntil jeg får gjort unna ting. Kjører da på jpeg i Adobe RGB, slik at jeg slipper redigerings-arbeidet, da med Fujifilms berømte filmsimuleringer redigerer man i grunnen i øyeblikket.

Kun de fotografiene jeg vil laste opp til Adobe Stock Photo, vil jeg ta en tur innom Lr CC, for å kunne eksportere dem i sRGB for skjerm.

Selv om dette blir trist, er det nødvendig, samtidig som det vil være en gyllen anledning til å få Fujifilms filosofi og teknologi under huden.

"I don't care, I stay by Lake Mjøsa, although all our famous landscape painters went to Western and Northern Norway. Only one man painted Eastern Norway, Jacob Gløersen, and he was soon forgotten. But I do like Gløersen did, and make the best out of the mundane landscape here:-)

By the way, the new Tamron 150-500 mm is AWESOME: https://youtu.be/AL3EnOGVQkc

Just look at that clutch! And the zoom lock! Do you think you'll prefer the awesome design of the new Tamron, or the lighter weight of the Sigma 100-400 mm?"

Da har jeg tatt en meget kontroversiell beslutning, jeg bestiller en 27 mm pannekake-linse til vårt nye Fujifilm X-T200, så legger jeg min a7III på hylla, i alle fall stort sett, fram til jeg blir ferdig med lysskjermingene, til jeg får dratt i gang Stabburs-galleriet, samt får solgt unna Canon-utstyret. Men det er helt vanvittig, nå selger folk Canon-kameraer med masse nærmest ubrukt optikk ned mot 3000 kr, bare for å bli kvitt det. Så utenom for Pentax, er det over og ut med speilrefleks!

Ellers er det jo merkelig, nå har Sony levert en av verdens beste og minste 50 mm, så kommer de i samme serie med en av de verste 24 mm på markedet. Så godt jeg har deres GM, som er verdenshistoriens desidert beste 24 mm.

Men nå blir det ingen 50 mm G på lenge, ei heller 24-105 mm, men skal bli fryktelig morsomt når jeg kommer dit at jeg får Sonys lille 50 mm på min a7III. Og innen den tid håper jeg at jeg har blitt meget fortrolig med Fujifilm og deres filmsimuleringer. Mange fotografer benytter kun disse og jpeg, bl.a. Gordon Laing, som setter sin ære i å gjøre fotografiet ferdig i kameraet.

"In 2017 I compiled 100 of my favourite travel photos into a book, telling the stories and techniques behind them, in particular celebrating the fact all were JPEGs straight out of mirrorless cameras with no Photoshop. ‘In Camera‘ is now on its second print-run in English and has been translated into French, Italian and Czech." - Gordon Laing

Tilbake til Jacob Gløersen og kommentaren hos Mike Smith, godt å ha Gløersen som forbilde, da jeg jo nå er fanget på Toten og i Oppland, da man ikke kan reise mer rundt i dette vindkraftverks-marerittet Norge har blitt, samt at Gløersen også var vinter-maler, og det er jo bare under vintrene man har tid til å ta fotografiet skikkelig på alvor.

I tillegg virket Gløersen under ny-romantikken, som er den perioden i vår historie PermaLiv setter aller størst pris på. En kort periode, men uforlignelig god!

De grønne enger i Grythengen skal få kvile nå, da magien har forlatt vår jord, her skal vokse til med busker og kratt, slik som det skal, til et mirakel tar plass, og den sanne magi får ny kraft.

En Tornerose-søvn, kanskje i 150 år? Snart står granleggene her like tykke, som på potetåkeren til Per Post. Imens dør vårt land, ond magi og vindkrafts-mafia hylles av det norske folk, de tar den "grønne" bølgen, mens de grønne enger må forlate oss.

De forstår ikke noe av hva her var, disse "grønne" narsissister, uten fnugg av pietisme i sin sjel. Den norrlandske vekkelsesbølgen som rådde over Mjøsas land, er erstattet av vekkelses-kapitalismens klamme hånd.

Så kjære Grythengen, sov din Tornerose-søvn nå. Og hvem vet, kanskje om 150 år du kan gjenoppstå? Lik et Rivendell fra Tolkiens land, her ved Tjuvåselva vår. Hvor du igjen kan være skjønn, lystig og fri. Slik du var det, på Herman og Minas tid.

"Finally, Tolkien’s distinction unlocks a proper understanding of the ecology movement. Many conservatives seem instinctively opposed to the aims and ambitions of the “Green” campaign. Certainly, to place the preservation of the natural world at the top of the list of political priorities is a misjudgment. However, there is a proper critique of the modern machinery of destruction of the natural world simply for profit and power. Where does our passion for technology end and our responsibility to the preservation of the natural world begin? Shall we continue, like Saruman, to ravage Fangorn, or shall we, like the Elves, use our technological magic to create worlds as beautiful, bright, and free as Rivendell?" - Dwight Longenecker

- Tolkien on Magic, Machines, & Mordor

På samme vis som eventyret om den sjuende far i huset er entydig, med budskapet om at ethvert barn har plikt til å kjenne sin slekt sju ætte-ledd tilbake i tid, er budskapet i Tornerose like entydig, hvor, hvis noe er forgiftet, man skal la alt gå i dvale, fram til et magisk mirakel tar plass.

"Shall we continue, like Saruman, to ravage Fangorn, or shall we, like the Elves, use our technological magic to create worlds as beautiful, bright, and free as Rivendell?"

Å tenke på å hente tilbake himmelengene, er naturligvis meningsløst, fram til vi får nedkjempet vindkraftverks-helvetet, en katastrofe som har rammet vårt land 10.000 ganger verre enn 2. verdenskrig.

"However, there is a proper critique of the modern machinery of destruction of the natural world simply for profit and power."

En perfekt beskrivelse av vindkrafts-mafiaen, de ødelegger verdens vakreste land kun for profitt og makt, mens menigheten, 90% av det norske folk, roper halleluja og tar den "grønne" bølgen.

Så i denne galskapen, med et folk som har endt opp som vulgære landskaps-psykopater, må man bare la enga si gli inn i en Tornerose-søvn. Man kan ikke tvinge magi inn i dette her, det eneste man kan gjøre er som i eventyret om Tornerose, å la alt vokse til, i et tornekratt, fram til mirakelet skjer, hvor prinsen kommer med sin befriende magi.

For meg har det blitt meget klart, Grythengen skal ligge lik et Rivendell ved Olterudelva, sammen med Holmstadengen, for å hylle kulturelva vår, for å vitne om husmannstroen, samt for å levendegjøre industri-historien som oppstod i kjølvannet av Johan Grythengen, hvor Thorud-fløya igjen skal produseres i den lille trevaren hans, med direkte vannkraft.

Skal dette kunne skje, må Grythengen tilbakeføres til Grythes eneste naturlige satellitt, slik dette stedet lå da Herman og Mina flyttet ned hit fra Holmstad i 1875.

I mellomtiden benytter jeg kameraet til å skape magi gjennom fotografiet.

"I Buheii, som alle andre steder. Det står om landet vårt. Og alt som er i det. Bli med i Motvind Norge, og stopp dem." - Eivind Salen

Mitt siste salgsobjekt hos Adobe Stock Photo, låvefisken på låveporten til Nils Faarlund etter Faarlundsgutua på Toten.

Har fotografiet lenger noen verdi, spør Adam Karnacz? Og man kan saktens lure, med en månedsinntekt på rundt 50 N.Kr. Men jeg tror fotografiet har enormt stor verdi, på samme vis som det er enormt mye arbeid, bare at folk flest forstår ingen av delene foreløpig.

Men det kommer, det kommer, og det er nok særlig tre ting som gjelder, nemlig Stabbursgalleriet, fotobøker og prints:-)

Inntil videre blir det masse bilder i hverdagen, bare de siste to dagene har jeg lastet opp 18 nye bidrag til Adobe, uten å ha oppsøkt et eneste motiv. De bare kommer dalende ned fra himmelen i det daglige, når jeg kjører jentene rundt omkring, eller skal ut på trappa en tur, og regnbuen står så flott bak heggen.

"All Norwegian-Americans, please join Headwind Norway, no country in the world is more beautiful, and no country is under harder attack from wind power, all of Germany, Google, etc., want to place wind-turbines here, crushing our mountains, forests, islands and fjords"

https://motvind.org/

The image is from a hillside at Brøttum by Lake Mjøsa in rain, shot this spring, May 2021.

They must all down!

Godt å se at motstanden mot vindturbiner er minst like sterk i USA som i Norge, så det burde ligge et stort potensial i å mobilisere norsk-amerikanere, da er det noe de er/var stolte over, er det den norske naturens storslagenhet, som vindkraftens heslighet står som det rake motstykke til.

- Why Can’t They Make Beautiful Windmills?

"Wind Is Ugly Energy

In a materialistic world, people rarely choose beauty over dollars. However, the verdict is in on wind turbines. Beauty wins.

It is not enough that energy production satisfies the physical needs of the nation. It must also accommodate the needs of the soul. Wind energy does not involve the relatively small yet ugly generating plants of the past. It calls for planting massive forests of obstructive noisy mills dominating the landscape.

Alas, wind power is ugly energy without a soul. It destroys the beauty of the environment it seeks to save. Wherever it is found, it oppresses by its slow, sinister movements and obnoxious noise. It cannot be ignored since it is ever-present and demands the attention of all who pass by.

Thus, no one wants these disproportional wind machines. People don’t want their views obstructed. They don’t want to live in ugly places, and so property values become depressed when windmills go up. Visitors stay away when ugly mills blight scenic landscapes. The alien contraptions kill the local culture since they are all the same, disregarding the likes and creations of the people around them. No wonder they generate more controversy than electricity in many places.

Only big government and the left favor the cyclopean machines because their modern materialistic philosophies see everything through an economic prism that cares little for the spiritual side of things. Thus, secular policymakers extend every incentive to cover America with monstrous windmills to increase energy production. On the left, socialism is an anti-metaphysical and atheistic sect that denies any transcendent reality like truth, beauty, or goodness. The ugly windmill, like Soviet architecture, is the embodiment of its vulgar and egalitarian philosophy of life." - John Horvat

Såmaskina til oldefar, den står ved sida av stabburet, men den har gått i dvale nå, sammen med enga si. Er dette en tornerose-søvn, eller er himmelengenes tid forbi til evig tid?

Visste ikke helt hvorfor jeg synes det oransje er så beroligende mot det gul-grønne gresset, men dette er selvsagt fordi dette er analoge farger, som ligger ved siden av hverandre på fargehjulet, her på kjerrehjulet.

Men ikke bare såmaskina til oldefar har stoppet opp, det har visst alt gjort, med unntak av tårefotografiet, som er ustoppelig.

"Fraflyttede og forlatte steder har en egen tiltrekningskraft. De kan vitne om noe dramatisk, eller om noen som bare pakket sammen og reist sin vei. Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut. I denne boken tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen deg med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden. Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie. I tekst og bilder gir Norske ødegårder gripende glimt av fortidens liv." - Vigmostad & Bjørke

- Ødegården Holmstadengen på Toten - Kan vi få med Pål Hermansen til å lage "Kapittel 10"?

Kom over igjen denne posten fra 2017, hvor vi fremdeles bodde i lommehullet vårt i Gjøvik, og hvor jeg fremdeles kun hadde min EOS 70D, som er klin umulig å selge, sammen med optikken.

Mye vann har rent i Mjøsa på denne tiden, hvor jeg nå er i ferd med å ta igjen Pål Hermansen som naturfotograf på kun tre år, samt at enorme mengder historie har åpenbart seg, ikke kun fra Holmstadengen, men også fra Grythengen og Overnengen. Hvor vi nå på onsdag skal feire 150-års jubileet for Ovren Mikkelsons avreise til Cambridge, Wisconsin.

Men det viser seg at at Grythengen har en langt større historisk betydning enn jeg har trodd, og ikke kun landskapsmessig. Både Solhaug værk, Kloppen trævarefabrikk, samt IDT med Grytenga eiendom, har sitt opphav i Grythengen. Og det begynner å bli klart at det var oldefar, sammen med sin kone Tilla, som var hovedarkitektene bak den rosenianske vekkelses-bølgen som slo innover Øverskreien. Nå er denne skylt vekk av den nye vekkelses-kapitalismen, som ikke vil høre snakk om de pietistiske verdiene, som dominerte vår forrige vekkelsesbølge.

Rosenius og den rosenianske pietisme er det forsket lite på i Norge, kanskje ikke så rart, da den var importert, og attpåtil fra Norrland. Nei, her er det Hauge som gjelder! Og det er greit nok, vi har mye å lære av Hauge, en sann pietist og kommunitarist!

Rosenianismen sammenfalt med nyromantikken og bureisningstida, ikke minst her på Grythe-platået, og denne miksen burde vært interessant å forske på, etter PermaLivs syn. Men det er mye man burde tatt fatt i, som den historiske veven mellom den hellige treengighet, Holmstadengen, Grythengen og Overnengen, selv om ikke Martine vendte tilbake fra USA og ble mor til Bernt og Marthe Overnengen, hvis foreldre det er uvisst hvor kommer fra. Kanskje finnes ikke kildemateriale for dette, slik at vi aldri får hvite hvor de kom fra, de som overtok Overnengen etter ekteparet Even og Marthe, mine tipp-tipp-foreldre?

Uansett, Ovren Mikkelson med sin Marthe er sjuende generasjon for mine døtre, og som Herman Nettum påpeker, man bør kjenne sin ætt sju generasjoner tilbake i tid, og det er vel også derfor man har eventyret om den sjuende far i huset. Dette skulle minne barna om at det var deres plikt å ivareta minnet om sin ætt sju generasjoner tilbake i tid. Og det har PermaLiv nå gjort for sine barn, ved å nøste opp igjen historiens vev for det herlige ekteparet Even og Marthe, som begynte sitt liv sammen i Fossemøllen ved Kværnumsstrykene.

Var forresten flere fine bilder i denne gamle posten, jpeg-bilder, og trolig av for dårlig teknisk kvalitet til å bli godtatt av Adobe Stock Photo, men tror jeg skal prøve å redigere noen av dem forsiktig i pinsen, så får vi se hva de mener?

Et bilde tatt i går kveld på veg for å hente kona fra bussen, hvor jeg stirret opp mot Ovren og fikk øye på denne skya. Plutselig slo det meg at den kunne danne et godt, minimalistisk fotografi, hvilket viste seg å være korrekt.

Bildet ble tatt rett nedenfor krysset ned mot Stange skole, på 100 mm.

Man får nok vie resten av livet til fotografiet. Synd man ikke kan fotografere mennesker lenger, da all kultur har forduftet, slik at menneskene har mistet sin integritet og karakter. Men skyene, de skal det nok noe til før vi mennesker klarer å ødelegge.

Da var det plutselig tomt i feeden hos Adobe, hvor jeg bestemte meg for å oppdatere mine album. Var vel til Kristihimmelfartsdag jeg oppdaterte sist, og nå så jeg det var 37 nye bilder, hvorav et var et gammelt jeg fant, slik at det ble 36 godkjente bidrag fra disse ni dagene. Forunderlig, når man ikke har oppsøkt et eneste motiv, alt er hverdagsfoto.

Lenker til mitt album Home:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Klikk på første bilde og bla deg bakover med piltasten, så kommer de nyeste fotografiene opp i rekkefølge, i en manuell lysbilde-framvisning.

God pinse!

Mer farge-gradering fra Capture One til pinsen:-)

Et bilde tatt i hverdagen, under skolelevering, med morgenskodda oppover Totenåsen-lia fra Skreia.

Stoppet ved innkjørselen til IDT ovenfor bedehuset, tidligere Solhaug værk, hvor Bernt Overnengen var medeier, sammen med Johan Grythengen, som var grunder.

Bernt Overnengen var bestevenn med Johannes Lindstad i Kloppen, og bodde i Overnengen, midt mellom Kloppen Trævare og Solhaug Værk, så det er klart, det har vært et utstrakt samarbeide mellom disse to bedriftene.

Min teori er at det var Johan Grythengen som fikk Nils Lindstad med sønner interessert i trevare-produksjon, da de helt klart fulgte nøye med på opparbeidelsen av Johan Grythengens første trevarebedrift i Grythengen ved Olterudelva i 1907.

Bernt Overnengen må ha vært en meget betrodd fyr, ikke bare det at Johan Grythengen ville ha ham som medeier i Solhaug værk, men han står stadig oppført både som forlover og heimedøypar.

Da jeg tok bildet tenkte jeg i svart/kvitt, men da jeg kom hjem måtte jeg bare ha med litt av den dype grønnfargen, som minner slik om den mystiske granskogen.

WoW! Aows, verdens beste svart/kvitt - fotograf, med ny video om hvordan han skaper et bilde🙌

Allikevel, det er nok farge-fotografiet som ligger mitt hjerte nærmest. Men akk og ve, fremdeles fungerer ikke Capture One på min lille Dell, er vel på fjerde måneden nå.

Forunderlig mange bilder blir til i hverdagen, uten at man oppsøker motivene, de kommer bare dalende ned fra det blå. Er nå oppe i 1413 fotografier hos Adobe, se dem ettersom de kommer inn her:

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Galleriene oppdateres bare et par ganger i måneden, men de gir en bedre fotografisk opplevelse:

https://permaliv.myportfolio.com/

Et bilde tatt i går kveld, som allerede var inne i dag morges.

I likhet med alle mine fotografier for tiden, er dette et motiv som kom til meg i hverdagen. Stigen stod der fordi det har vært lekkasje ved pipa, og da jeg var på veg fra stabburet så jeg tilfeldigvis denne skyggen.

Bildet er svart/kvitt med sepia, fra en preset i Lr CC som jeg ikke visste jeg hadde.

Jeg prøver å tenke i svart/kvitt stadig vekk, men som regel blir det til at jeg må konvertere til farger under redigeringen, da jeg er dårlig til å tenke i svart/kvitt, men håper denne evnen kan utvikles over tid?

Jeg har store problemer med å tenke i svart/kvitt, men kanskje Kasia Zmokla kan hjelpe meg?

Allikevel, selv om jeg har problemer med svart/kvitt, har jeg det siste halvåret oppnådd store framskritt innen fotografiet. Av aktive, digitale fotografer i dag, er det kun tre stykker jeg liker bedre enn meg selv, og dette er Aows, Olemartin Evensen og Nigel Danson.

Ellers fant jeg to interessante artikler hos Steigan i dag:

- «Woke»-kapitalismen vil diktere hvordan vi tenker og er en av de største truslene mot demokratiet

Frank Furedi skriver:

"En gång en tid var kapitalister bara var intresserade av att tjäna pengar. Nu har stora företag inga problem med att moralisera för allmänheten. Att begränsa deras makt borde vara en prioritet för alla som värdesätter tankefrihet."

"Väckelsekapitalister begränsar inte bara sina aktiviteter till en varumärkesövning. De har tagit på sig att bli seriösa politiska aktörer vars projekt är att ändra allmänhetens attityder."

"Att den väckelsekapitalismen är ett hot mot demokratin lyfts fram varje gång Facebook och Twitter censurerar åsikterna från en offentlig person som de inte gillar. Att väckelsekapitalismen är en fara för det offentliga livet illustreras när Amazon beslutar att förbjuda socialkonservativa böcker."

Så det er helt klart, det norske folk har gått over fra pietistisk vekkelse, til vekkelseskapitalisme, hvor man har forkastet alle pietistiske verdier.

- La oss overvinne Prosjekt Frykt

"Hva er alternativet? Hvis man er uenig, blir man sensurert. Man blir utstøtt, en slags paria. Uavhengig av dine politiske tilbøyeligheter blir du stemplet som ”ytre høyre”." - Robert Verkerk

"Hvis man er uenig, blir man sensurert. Man blir utstøtt, en slags paria. Uavhengig av dine politiske tilbøyeligheter blir du stemplet som ”ytre høyre”."

Det er veldig rart dette, at man som permakulturell og lommedemokrat, skal stemples til å tilhøre ytre høyre. Og det er klart, all politisk dissidens blir i stadig sterkere grad sensurert.

I slekta og her på Grythe-platået har jeg helt klart blitt en utstøtt paria, og det er greit det, så lenge jeg kan slippe å ha noe mer med dem å gjøre, og heller kunne vie meg helt og fullt til fotografiet. Men dette er litt vanskelig her i enga, da gardskoronaen er helt borte og befolket av mine bitreste fiender.

Så det er klart, vi må vekk, og helst bli helt borte vekk for alt og alle, slik at vi kan vie oss til fotografiet uten ytre distraksjoner.

I mellomtiden får vi forsøke å stenge oss mest mulig inne her, og alt og alle andre mest mulig ute, men det er vanskelig dette også, meget vanskelig og tungt, da man for å oppnå dette ytterligere må degradere helheten.

Den eneste naturlige helheten her på Grythe-platået, er den som rådde i urtiden, gjennom flere hundre år, med Grythengen som Grythes eneste naturlige satellitt. Og slik kunne det forblitt, hadde vi ikke begynt å tukle med odelsloven anno 1850!

Bra skyer over Mjøsa også, kan ikke ligge mye tilbake for Atlanterhavet dette👌 Og detaljene blir heller ikke verst med min a7III, selv om mellom-format selvsagt ligger i en helt annen klasse, men dette får vente til man blir profesjonell.

Fotografiet ble tatt oppe ved Holmstad etter skolehenting, så skyene var flotte på tur ned, stakk derfor inn etter kameraet da vi kom hjem, og tok en liten svipptur opp til Holmstad.

En kanskje enda bedre versjon av samme motiv ligger inne hos Adobe Stock Photo her.

Kanskje mitt framtidige format😍

Da synes jeg at jeg har lagt en god plan for min videre fotografiske vandring, karriere vil jeg ikke kalle det, en vandring er bedre, eller kanskje "slow adventure"? For dette med fotografering må bare ta sin tid, og utvikle seg morfologisk.

Men det er helt klart, blir man skikkelig profesjonell, da må man over på Fujifilm medium-format, og derfor var det lurt å investere i det lille Fujifilm X-T200 som nytt familie-kamera, slik at man kan utvikle et forhold til Fuji sin filosofi.

Som hovedkamera vil jeg holde meg til den grunnleggende a7-modellen fra Sony, til jeg blir profesjonell. Her har jeg kommet til at jeg supplerer med Sonys lille, nye 50 mm. Dette pga. den imponerende nær-grensen sammen med den diskre størrelsen. Og min Tamron 28-75 mm bytter jeg ut med Sonys G 24-105 mm. Disse to, sammen med min 24 mm GM, blir min vandrings- og reise-trio.

Ytterpunktene, med min Sigma 14-24 mm og GM 100-400 mm, vil jeg kun benytte på hjemmebane. Samt at det eneste jeg beholder fra Canon, er min eldgamle makro 100 mm, som får gå på MC11-adapter og manuell fokus. Denne våren har den sannelig vist at den duger!

Så dette blir seks linser til min a7, samt et lite Fujifilm med ei 27 mm pannekake-linse. Mer vil jeg ikke ha å holde styr på, fram til jeg kan leve skikkelig godt av fotografiet. Da går jeg over til Fujifilms medium-format.

Her på Stabburstunet drar jeg i gang Stabbursgalleriet, men vi isolerer oss her så godt vi kan, samt skjermer oss ut så godt vi kan. Vi har absolutt ingenting til felles med noen omkring her, vi har nå vært her i tre år og enda ikke samtalt med noen, og det kommer heller aldri til å skje. Jeg må også bare leve med at jeg aldri kommer til å føre en samtale med noen av min slekt igjen, det er bare slik det er, vi lever i helt forskjellige verdener, og det finnes absolutt ingenting som knytter oss sammen lenger på noe som helst slags vis. Den store drømmen er å få ta med stabburet til et sted hvor vi kan få leve helt i fred, for å vie oss helt og fullt til fotografiet.

Symbiosen med Adobe fungerer vanvittig bra, og jeg er utrolig takknemlig for den bistanden de yter meg. Jeg er skikkelig fornøyd med galleri-funksjonene deres, samt den jobben de gjør med å analysere mine fotografier. De fotografiene som har gått gjennom deres kvalitetskontroll, vet jeg at jeg trygt kan gå videre med.

https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

https://permaliv.myportfolio.com/

Dessuten synes jeg at jeg har kommet tilstrekkelig til bunns i min historie. Jeg kjenner nå hele min industri-historie, min enge-historie, min åndelige historie, samt at jeg har blitt meget glad i Ovren Mikkelson og hans kjære kone Marte. Nå har jeg også fått vite at Martine ikke var remigrant, samt hvem som overtok Overnengen etter dem, selv om jeg ikke vet hvor disse kom fra. Men nær familie ser det ikke ut til å ha vært.

Martine ble sannsynligvis barnløs, om dette skjedde fordi hun ikke ble gift, fordi hun eller hennes mann ikke kunne få barn, eller fordi hun døde, vet jeg ikke? Men det viktigste var å få ro for at det ikke var Martine som returnerte til Overnengen.

Så derfor vil jeg ikke mase på noen for å utforske eller å dokumentere vår historie videre, mulig jeg har igjen et søskenbarn som har interesse av hvor vi kommer fra, og hvorfor alt ble som det ble, men han eller andre får i så fall komme til meg. Noe vil jeg sikkert sette sammen til små foto-bøker og utstillinger, men da med hovedvekt på fotografiet.

Skulle jeg tilfeldigvis treffe på grisebonden på Kraby eller andre hyggelige folk på Totenåsen, kan det selvsagt hende vi tar oss en prat, hvor nye historiske lag kan avdekkes.

Så nå er kursen staket ut, og PermaLiv kan onsdag 26. mai 2021 feire Ovren Mikkelsons avreise til USA for 150 år siden med god samvittighet, samt ikke minst en god dose stolthet.

Om jeg noen gang treffer på Ovrens etterkommere i Wisconsin, gjenstår å se? Tror det beste er å bare ta en tur over en gang når ting legger seg til rette. Dukker man opp i Cambridge og Stoughton med norske flagg og flotte fotografier fra Toten og Mjøslandet, kan det sikkert skje undre.

Steingarden i Overnengen.

Fikk forresten inn en fulltreffer av Ovren gård i dag tidlig, som Adobe tok inn med det samme, så de må ha syntes dette var et knallskudd de også😊

Se fotografiet her. Dette skal det bli skikkelig morsomt å vise til Ovren Mikkelsons slekt i Wisconsin!

Da kan vi slå fast at Martine Overnengen ikke var remigrant, hun kom ikke tilbake fra USA, og dette kan være greit å vite til 150-års jubileet for hennes avreise 26. mai 2021, sammen med sin far og bror.

Men hva skjedde med Martine, da hun ikke står oppført med barn i USA, i motsetning til hennes to søstre og bror? Forble hun ugift, døde hun?

Bernt og Marte Overnengens foreldre var Berthe Marie Nilsdatter Overnengen og Even Nilsen Overnengen, de må ha overtatt Overnengen etter min tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson.

- Person: Bernt Evensen Overnengen

Men hvem var de? Hvor kom de fra? Dette klarer jeg ikke å finne ut av.

Noen opplysninger er det gitt om Bernt, han ble konfirmert i Balke kirke den 10. juli 1894, med karakteren meget god. Videre står at han arbeidet som snekker på Solhaug trevare, eller Solhaug verk, som det het da. Her står det faktisk at han var verkseier, hvilket tyder på at han var deleier sammen med Johan Grythengen, som var grunder.

Bernt har vært forlover for flere ektepar, samt at han står oppført som "heimedøypar" for Oskar Raddum i 1919, så han må ha vært en betrodd og godt likt fyr.

Men altså, hvor kom søskenparet Bernt og Martes foreldre fra, de som overtok Overnengen etter ekteparet Even og Marte, mine tipp-tipp-foreldre? Dette skulle jeg gjerne visst, samt hva som skjedde med Martine i USA?

Gode venner, i alle fall så lenge de har et tynt lag hønsenetting mellom seg😉

Det er pussig med det, fordi selv om man ikke oppsøker motivene, kommer allikevel motivene til deg. Som bildet ovenfor, hvor jeg var oppe en liten tur fra hoggingen i dalen, hvor jeg bare syntes jeg måtte ta et bilde av kaninene i hagen, da de var så sjarmerende. Og dette syntes visst Adobe også, da jeg tok bildet i går, hvor det var inne allerede i dag morges.

For tiden har vi en kanin innenfor og en utenfor kaninburet, da holder den andre kaninen seg stort sett rundt buret, i alle fall Fredrik, den gamle røde, som overlevde reven, kanskje fordi den trodde den var en rev? Men nå er nok ikke tilbake mange rever her, da disse er spist av ulven, da ulven har kommet tilbake til Grythengen. Ja, minsta så Trampe var en liten tur helt borte ved Stysjin i går, men at han raskt hoppet tilbake, og dette var nok lurt, da her holder ulven til, i ulveskogen vår.

Ellers ser jeg at det har blitt 7500 flere mennesker i Norge i første kvartal, og alle er selvsagt glade for dette, jo flere nordmenn, jo bedre. Men hvor skal de bo, alle disse menneskene? Jo, naturligvis i gardskoronaen i Grythengen!

For i gardskoronaen i Grythengen, der er det plass til alle der. For der det er hjerterom, der er det husrom. Og der skal de leve som lykkelige narsissister, alle disse våre 7500 nye borgere, for som Sam Vaknin poengterer nedenfor, alle blir narsissister nå, dette er uunngåelig. Og det passer jo bra, fordi i vårt nye samfunn, etter bedehuslandet, er det utenkelig med andre standarder eller lojaliteter enn seg selv. Hvor fellesskapet er oppløst i selvet, og enhver skaper sin egen historie her og nå, uten bindinger til fortiden, tradisjonene eller landskapet omkring.

Så framtiden som kulturbærer i Grythengen ser meget lys ut, med 7500 nye narsissister i gardskoronaen, med kjempe-TV'er i vinduene, masse lys omkring på husene, hvor de kjører rundt på sine gressklipper-tanks, hvor gardsplassene fylles opp av strålende, skinnende nytt konsumergods, med kjempestort nytt pumpehus, på størrelse med låven på Kløvstad, slik at man kan pumpe opp nok vann fra Mjøsas dyp til å fylle alle de nye boblebadene, samt at man må få på plass en ny 420 000 volt høgspent, slik at alle kan leve behagelige komfort-liv, så langt fra de pietistiske idealer som det er mulig å komme, fordi pietisme er det verste narsissister vet om.

Og midt i det hele skal gårdstunet i Grythengen ligge å skinne, som en tom, innholdsløs, meningsløs kulisse for det rene, plettfrie, subeksurbane paradiset!

***

"Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.

Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene av planlagde og iverksette inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje den retten dei har etter førre leddet.

Dei statlege styresmaktene skal setje i verk tiltak som gjennomfører desse grunnsetningane.

Kongeriket Noregs grunnlov § 112."

Telthuset skimtes oppe til høyre, dette står på grunnmuren til Johan Grythengens første trevarebedrift ved Olterudelva. Både Solhaug trevare, Kloppen trevare, samt IDT, har sitt opphav her.

I tillegg var her en anselig produksjon av hjulpinner til hjulmaker Klaus Listuen i Sundby. For ikke å glemme at Kolbjørn Holmstad hadde sommerjobb her med å dreie rivepinner i sin barndom.

Da ble det en liten video-snutt fra det nye overvannet fra v/a-anlegget og Johan Grythengens første trevarefabrikk fra 1907. Stysjin-bekken er helt borte nå, de fikk den tilbake litt ei lita stund, men nå havner alt vannet nedi her, slik at istedenfor en hyggelig, liten Stysjin-bekk, har vi fått et gjørmehull etter stien ned til jordet til Per Post.

Pussig å tenke på at det ikke er mer enn 114 år siden det rant her for første gang, da satt de nok spente og så på vannet strømme nedover vassveita alle sammen, herr Fossemøllen, Even Helmer, Johan Albert, samt Nils Lindstad med sønnene Johannes, Thorvald og Bernhard, som var stumme av beundring over hva deres store forbilde Johan Grythengen fikk til, hvor de selv startet egen trevarebedrift i Kloppen seks år etterpå.

- Noen refleksjoner omkring Johan Grythengen

Hadde Grythengen fått ligge i fred som selvstendig elvebruk ved Olterudelva, ville jeg selvsagt satt i stand igjen vassveita med trevarebedriften, og begynt å produsere Thorud-fløya her på gamlemåten, en flatbotning som var meget populær på Totenåsens mange vann i sin tid.

Detalj-foto av Nessundet bru mellom Nes og Helgøya i Mjøsa, skutt på 400 mm.

Nå ble jeg overrasket, Sonys nye, bitte lille 50 mm er jo vanvittig bra!

- Sony 50mm F2.5 G

Så jeg dropper Sigmas nye 65 mm fra investerings-planene, da denne har en nærgrense på hele 55 cm, mens Sonys 50 mm kun har 31 cm. Så kort nærgrense betyr mye, da det er utrolig morsomt med små gjenstander i forgrunnen mot en diffus bakgrunn. Dessuten kan man med denne linsa gå veldig diskret, når man skulle ønske dette.

Så min nye standard vandrings- og reise-trio ser med dette ut til å bli Sony GM 24 mm f1.4, Sony G 24-105 mm f4, samt Sony 50mm F2.5 G.

Jeg selger rett og slett min Tamron 28-75 mm også, får vel ikke mye for den, men man må forenkle. Og så lite portretter jeg tar, får det holde med å benytte Sony på 105 mm. Videre må jeg bli kvitt alt Canon-utstyret, med unntak av min over 30 år gamle makro 100 mm, som får gå fast med mitt MC11-adapter. Blir vel ikke mye man får for dette, men er jeg heldig får jeg til sammen hva ei Fujifilm 27 mm pannekake-linse koster.

Selvsagt blir man fristet av Nikons fantastiske optikk, men holder meg nå til den grunnleggende a7-modellen, og supplerer med Fujifilm. Vil kun benytte Fujifilms aller enkleste crop-modeller, fram til jeg blir profesjonell, og da gå for deres mellom-format. Men greit å lære seg Fuji sin filosofi med et enkelt kamera med ei lita pannekake-linse.

Min GM 100-400 mm får jeg bare beholde, selv om den har en irriterende linsekryping. Vil dog kun anbefale Sigmas 100-400 mm til de som spør, da denne har zoom-lås, og man her får vanvittig mye mer for pengene. Men 100-400 mm er godt å ha om vinteren, når det er vanskelig å bevege seg omkring i landskapet. Om somrene er den mindre egnet, da man allikevel ikke kan zoome inn noe videre, da det er altfor mye dis og uroligheter i atmosfæren.

Min Sigma 14-24 mm benytter jeg svært sjelden, men får beholde den til spesielle anledninger, som hvis det er et tjern på åsen hvor man vil ha med det hele.

Nisi-filtrene får jeg også beholde, selv om Polar Pro har et meget bedre system. Blir nok kun min 24 mm jeg kommer til å benytte til "long-exposure-photography".

Skal bli godt å få ordnet med alt dette, få skjermet ut enga mi, få i gang stabbursgalleriet, samt få lært seg Fujifilm. Vil nok ta sin tid alt dette, og utskjermingen av enga mi skulle jeg svært gjerne sluppet, men ingen forstår lenger hva enga mi var, hva den har blitt, eller hva den skulle ha vært.

Heller ikke synes noen å forstå hvor bra PermaLivs portefølje er i ferd med å bli. Eller har mennesker mistet fortryllingens evne?

Kjørte om Nes på veg til Hamar på søndag, og stoppet og tok et par bilder av Hovdetoppen i Gjøvik, før den bygges ned med UFO-hotell, funkis-blokker, trapper, konsert-scener, asfalterte veger, etc. Tidligere byens villmarkstopp og Shinrin Yoku, eller skogsbad.

Jeg kaller nå bytoppen vår tempelhøyden for vår nye tro, hovdetroen, eller narsissismen. Og det er klart, det er narsissister som står bak dette her, og byens befolkning bare digger det hele, da man mener at slik skal det være, i en verden hvor narsissistene er våre nye helter.

Men ikke bare Gjøvik, en gang proletariatets by ved Mjøsa, går til grunne i narsissisme. Hele verden er nå et stort traume, poengterer Sam Vaknin nedenfor, hvor vi til slutt alle ender opp som narsissister, i et ufattelig Helvete. Med Gjøvik som sentrum for det hele!

Vi må få på plass IGD for å stoppe denne epidemien! Vi er på veg til Helvetet, alle vil til slutt bli narsissister, kun Terje Bongard kan stanse dette.

Stakkars lille M! Bitt av denne covert-høna i D, Dødsengelen. De er virkelig vampyrer, hvor de biter barn og gjør dem til narsissister, som dem selv.

- Hele verden traumatiseres (Covert-høner er vampyrer!)

Stoppet i Nordlia ved kirka og tok dette fotografiet lørdag kveld, på veg hjem fra Hamar. Det ligger en behagelig dis over Mjøsa og Nes-landet mot Helgøya. Skutt på 119 mm.

En fortryllende stemning💓

Personlig sitter jeg med en følelse av at noen tror landskapet er til for dem. Dette blir selvsagt helt feil. Det er vi som er til for landskapet, hvor det er vår oppgave å hente fram landskapsverdiene, ikke for å realisere oss selv, men for å realisere landskapet.

Slik er det også med Grythengen, denne eldgamle husmannsenga er ikke til for meg, da det er jeg som er til for den. Skulle jeg forsøke å realisere meg selv, mine egne ambisjoner her, ville dette vært en krenkelse av landskapet. Derfor må man hele tiden spørre seg, hva var Grythengen, hvordan hører denne enga til i historien og landskapet, hvilke historiske, landskapsmessige, kosmologiske og religiøse dimensjoner er husmannsenga del av, eller var del av, eller hva den skulle vært del av? Kort sagt: Hva er Grythengens misjon?

Disse spørsmålene må man som kulturbærer, historiemaler og landskapsmaler, hele tiden være seg bevisst, dette er noe man må gruble over dag og natt. Hva er en grytheng-rett? Er det noe som gjør at denne enge-retten i gryta ikke kan komme til sin rett? I så fall må dette vekk.

Kommer man til den konklusjon at landskapet ikke kan realiseres, med utgangspunkt i de innebygde verdiene som skulle blomstret på stedet, ut fra den overordnede historie og det overordnede landskapsbilde, må man dokumentere dette som best man kan, for så å la landskapet hvile, fram til det på nytt en dag finnes vilje og muligheter til å realisere landskapets iboende verdier.

Selv med 400 mm er det ikke mye månen fyller billedflaten.

Blir det både super-fullmåne og blodmåne på Panengen til 150-års dagen for Ovren Mikkelsons avreise til USA 26. mai 2021, mon tro? I så fall nokså pussig, men Ovren var nok en smarting, så kanskje han hadde regnet ut at dette ville skje?

Vi tenkte nesten å gå på visning på et kjempetrivelig hus denne kvelden, men så fant vi ut at det var en forferdelig rote- og vedklyvings-plass bak noen busker ikke så langt unna, og på andre sida av vegen var et stort hus som slår rett imot, og der antar jeg de har kjempe-TV på 350x180 cm i vinduet.

Hentet min GM 100-400 mm på Lillehammer på lørdag, men de hadde ikke fått strammet strammeringen, så må nok leve med litt linsekryping. I dag mistet jeg solblenderen i asfalten også, og fikk et lite hakk i den.

Uansett, er jeg heldig kan den hjelpe meg til å fange superfullmånen på Panengen, slik Ovren hadde beregnet det i Overnengen, så i tillegg til å være smed må han ha vært en dyktig hobby-astronom også, og kanskje har han tom. beregnet en blodmåne for oss på jubileumsdagen.

Så jeg må virkelig si jeg er imponert over tipp-tipp-oldefar, beregner månens posisjon til 150-års jubileet for sin avreise til Cambridge, Wisconsin, er dyktig smed, en stolt husmann, og begynner et nytt liv i en ny verden som 73-åring!

Godt man har noen å være stolt av og å ta sin ære i!

Det ble en trist 17. mai med tapet for Haramsøya, denne smaragdgrønne øya i et asurblått hav. Men vi får være takknemlige for at vindkrafts-mafiaen prøvde seg på Totenåsen først, for i dag ville det ikke vært noen tilbake til å forsvare smaragdgrønne Totenåsen Skyline, mektig beliggende ved vår asurblå innlands-dronning.

Så en stor takk til de gamle, som stod fjellstøtt, i kampen for åsen vår💖

"Om Åsens Venner og planene om de 70 vindturbinene på Totenåsen"

Ellers ble jeg med på gudstjeneste i Totenvika kirke i dag, korpset skulle egentlig spilt til inngangen, men de rakk det ikke grunnet regnet, så da ble det til at de spilte ved utgangen av gudstjenesten istedenfor.

Lenge sida jeg har vært i Totenvika kirke, og det er synd, for denne kirka er smellvakker. Er ikke så gammel heller, ble vel bygd så vidt før modernismens klamme hånd tok tak om menighetsrådene, og heldigvis er den bygd i mur, slik at den ikke kan brenne, slik som gode, gamle Rausteinshytta.

Presten var utvilsomt den samme progressive som under julegudstjenesten 2018, hvor han nå oppfordret alle i menigheten til å følge sin samfunnsplikt og ta corona-vaksine, slik at Bill Gates kan infisere oss med sin sporings-id i blodomløpet.

Men man får ignorere det talte ord, og heller la det vakre kirkerommet tale til hjerte og sinn. Dessuten var 17. mai - sangene langt flottere enn jeg husket.

Så tross alt ble gudstjenesten en god opplevelse, hvilket gjorde godt på en dag hvor man ikke kunne hylle Norge med sitt flagg, i solidaritet med Haramsøya.

Gleder meg til Totenvika og Stange skolekorps skal spille i Totenvika kirke igjen. Jentene var tapre og syntes ikke å bry seg noe om regnværet.

"Jeg er egentlig litt skuffet over engasjementet ute blant folk. Mulig det skyldes at det er så mange tilfeller, men jeg er redd at interessen for naturvern ikke er den samme som det var. Nå er det sosiale medier, bloggere, influensere og realityprogrammer som ruler.

De som er gamle nok husker sikkert det store engasjementet rund Mardølafossen og Altaelven. Og i litt senere tid monstermastene i Hardanger.

Det avgjørende slaget om Altavassdraget stod mellom ca 800 demonstranter og intet mindre enn 600 politifolk. Og dette var til og med midt i januar (1981). Mørkt og kaldt. Kunne det ha skjedd i dag? Neppe.

De tapte, men utbyggingen ble mindre enn det opprinnelig var lagt opp til. Vi snakker om bare 150 MW, og Gro Harlem Brundtland sa i ettertid at utbyggingen var unødvendig. Får vi høre det samme om noen år med det vi ser nå for vindkraft? Ja, det tror jeg fort vi kan få. Altasaken hadde den konsekvens at det ble satt lys på samenes rettigheter, men det synes helt glemt nå. Den hadde også stor betydning for stans av utbygging av stadig flere vassdrag.

Tenk om vi kunne ha fått samme engasjement nå! Som sagt tror jeg ikke det er mulig dessverre. Eller....?" - Ivar Dahl

Nigel Danson er dyktig og lar seg fortrylle av nærnaturen!

"Can We Live Without Enchantment?"

Så jeg får prøve å få meg noen fortryllende turer nedi Olterudelva, Sagelven og Riselva innimellom byggingen av lysskjermingene i sommer😎

"Towards IGD I"