PermaLiv.MyPortfolio.com / LeveVeg.MyPortfolio.com

Lukka i grenda mi er gamal og rustna der ho heng i entreen i Holmstadengen i form av ein hestesko. Ikkje mykje er att av lukka di fann i grenda no. Som askeladdar kjende di dykk, frie frå husmannslekkjer, der di eigde gråsteinsjorda di sleit i sjølve. Kristus gav meining åt slitet, di var sjølve prestane i ein ny åsreligion. Er det då noko rart att de kalla songboka som ljoma rundt åsen for Pris Herren? No syng ingen lenger frå songboka dykkar i grenda dykkar, heller ikkje eg, då eg ikkje orkar å opne ho. Moderniteten var det som tok knekken på lukka, den etsa ho vekk. Vonom hesteskoen i entreen i Holmstadengen ned av veggen dett. - Flickr .

Her gjekk gamlevegen over tunet på Grythengen, attmed stakitten, bakom låven på Sundby, over tunet på Holmstadengen. Nedover gjekk han til nærbutikken og bedehuset. Her tala oldefar min med grendefolket då dei gjekk forbi. Der dei skulle til kremmers, eller anna ærend. Nokre gonger kom flokkar av vener frå andre sida av åsen, frå Hurdal, til stevne på bedehuset. Med dei du slo lag. Du fekk veta nytt om alt og alle i heile grenda, kring heile åsen. Nokre inviterte du inn, som apostelen oppe i Holmstadengen, han som gav deg trua di. Mykje hadde de å tala om, då di hadde alt i lag, jordbruket, trua og songen. Mang ein gong song du og Dahl lystig i lag frå  Pris Herren  på stabburstrappa, medan di naut den vene solnedgangen over Øverskreien. Her gjekk Per Post, pedellen ved Skreiens bedehus, med lette steg, som postberar. Då han kom til Grythengen var han riktig glad, då han nett hadde gått forbi ...

I dei grøne enger i Grythengen, der ville eg bu, men her er inkje ro, det er ikkje til å tru. Her er berre motkultur, støy, stemmer og pumpedur. By og land, hand i hand, Subeksurbania vann. Tunet er garden sitt hjarte, og Noreg si sjel, tunet skal gje næring og von, åt dei som kulturlandskapet ber. Gamlefar ville gje deg åt meg, men eg takka nei, eg orkar ikkje å eige deg, då altfor mykje eg elskar deg, men du er tapt for meg. Åleine er eg om å sjå, kva for en augestein som her låg, dei vanvørde deg, dei håna meg, slik er stoda no. - Flickr .

Vinterveden rakk gjennom vinteren, og har no vorte til sumarved, der han ligg og slumrar i sola. Nyt ho no, dette vert nok den siste sumaren din, til vinteren skal du varme heimen min. Trist er det lell, då det er Blåveissvingen som ryk ut ur pipa mi. Barndomsminne er som røyk, med vinden dei fer, slik er livet her. Takk lell for den siste reisa di. - Flickr .

Her på vesle vollen i Grythengen køyrde oldefar min vekk fjortenhundre hestelass med stein. Ein bragd det var, du var litt av ein kar, eg fekk veta det av far. Låven din er borte no, det same med dyra som beitte her, kulturlandskapet forfell, men framleis står geitramsen og prisar verket ditt. Noreg er ikkje meir ein kulturnasjon, då vi ikkje lenger vil ha kulturberarar, vollar med beitedyr og nærande gardstun. Vi vil berre ha bunkrar,  høgspentgater, og pumpehus. Om nokre år er òg geitramsen borte, eten opp av skogen. Best ville det vera om han åt opp heile landet vårt, då vi ikkje lenger er det verdig. Men geitramsen er verdig vollen din, humlene gler seg over han, der dei summar so fint, i lag med songen frå Olterudelva nedom vollen din. - Flickr .

Han sit so godt i stabbursdøra, stabbursnykelen. Her har han sete i snart hundre år. Han var for stiv til å verta bøygd, for stor til å rotast bort, for ven til å gløymast. Fjerde generasjonen held han i handa no, det vart nesten femte, men tippoldefar min døyde året før stabburet stod fullgjord, i 1920. Han vart smidd av grove smedhender, for å verta heldt av træla arbeidsnevar. Døra han sit i er ei himmeldør, då stabburet vart laga den gongen grenda stod på høgda. Bob Dylan seier at nykelen til framtida er å finna i kva som er att etter fortida. Den nykelen han talar om er stabbursnykelen til oldefar min. - Flickr .

Per Post han levde eit enkelt liv, som postbud og pedell ved Skreiens bedehus. Nedst i Grythengen hadde han potetåkeren sin, attved Olterudelva han låg so fint. Jorda var full av gråstein og muld, og nypotet. Potetåkeren din var ikkje stor, jobben som pedell var ein ringe post, stillinga som postomberaer var inga høgakta stilling. Men du klarte deg, eit gjeldfritt liv fekk du nok leva, mange vener møtte du etter vegen. Og grythengpotet var ingen dårlig mat, næra av gammal havsbotn skoven opp frå flatbygda. Hadde ikkje far min tala om deg, ville eg ikkje visst at den jamne mosebotna i skogen er eit minne frå potetåkeren din. Ei heller at den nedfalne steingarden, som no er grensegarden, er eit verk av ditt slit. Du vandrar ikkje lenger ikring i Øverskreien med posten og eit gudsord på vegen. Berre rådyra gjeng over potetåkeren din no, rådyrstigen over mosebotna er klar og fin, dei elskar å kvile på mosen din. Trekryperne sett st...

Dei sa det ville verta som før, men det vart ikkje det. Dei sa det ville verta litt ugreit ei stund, so veks det til og alt vert gløymd. Men spora er ikkje her lenger, dei som minna var knytte til. Det gamle grustaket i svingen, der eg ynskte å gøyme vekk pumpehuset, er viska vekk. Same med spora frå gamlevegen, som ein gong gjekk opp framom svingen. Sødmen hjå dei siste jordbæra frå jordbæråkeren til bestefar, som hadde forvilla seg ned i vegkanten. Men mest av alt all blåveisen, der vi plukka buketter til mødrene våre om våren, på veg heim frå skulen. No veks her berre prestekragar. Blåveissvingen er ikkje meir, han har vorte Prestekragesvingen. Trea som verna blåveisen og nærte han med lauvet sitt, er hogge. For komfort har større verdi enn blåveis og minne. Her passerte so mang ein rural kjempe, fedrane mine, kjerringar og ungar. Johan Sønsteby, då han køyrde høy frå Østby til Vestby. Blåveissvingen var det fyrste som m...

Øyvind Andersen spør : Er det mulig å skjære vekk de verste utvekstene og skape en «kapitalisme med et menneskelig ansikt»? Hva vi ser utfolde seg i finanssektoren er menneskets ansikt, eller mer korrekt, menneskets janusansikt. Vårt ansikt har to sider, og den siden vi ikke liker å se, dukker stadig fram. Man kan nærmest si at menneskets janusansikt speiler seg i kapitalismen. Den kuren mange forespeiler for en skakkjørt kapitalisme er empati, eller troen på det nye mennesket, som kapitalismen nå har overtatt fra kommunismen. Noe de trygt kan gjøre uten at noen merker det, da kommunismen er død. Av de siste som skriver ut empati-medisinen, denne mirakelkuren som kan kurere alt, er Dag O. Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo: - Vår gode natur Å skrive om menneskets gode natur er sikkert populært og gir anseelse og penger i kassa, men dessverre er det ikke våre empatiske sider som må løftes fram skal vi ha håp om et bedre samfunn. Som Trond Andresen ved NTNU skriver: ...

Sendte nettopp følgende melding til debatt1: Takk! Her er en idé til et kafé-konsept du kan supplere debatt1 med: - Make Shift Coffee House Hva med en kafé-kjede knyttet opp mot debatt1 rundt omkring i landet, hvor mennesker kan komme sammen for å forstå hverandres synspunkter også ansikt til ansikt. Eller i alle fall lære å respektere hverandres synspunkter. Et navn på kjeden som falt meg inn er Kaffedebatt1. Kunne kanskje konkurrere med Starbucks? God søndag! Øyvind Som PermaLivs følgere vet er PermaLivs mål å etablere  Dahls kafé og galleri i Gjøvik. Men kanskje bør jeg knytte meg opp mot et nytt kjede-konsept rundt debatt1? Uansett vil jeg ha som krav at mine fotografier skal henge på veggene, samt at jeg vil gjøre det klart at jeg driver kafeen som lommedemokrat, et politisk konsept basert på zahavisme, motsatsen til darwinisme, da Terje Bongard er Ayn Rands motpol. For tida arbeider jeg på prosjektet grendepoesi , som jeg håper kan ende opp i ei lita kaffebor...

Lenge siden det har vært noe videre med bygningsbiologi her på PermaLiv, som tross alt var bloggens opphav. Her er imidlertid en flott, ny artikkel fra en av bygningsbiologiens frontkjempere i Norge, dansken Piet Jensen: - Lineærhuset versus kretsløpshuset Som PermaLivs lesere vet er Norge verdens verste land å bo i, med sin kombinasjon av menneskefiendtlige boliger og bomiljøer. Utbyggerne bryr seg mindre og mindre om beboerne, de er kun ute etter sin velbehagelige, kortvarige profittorgasme, hvor de går fra offer til offer. Hvilke tragedier de etterlater seg i sitt kjølvann er dem revnende likegyldig, de ser seg aldri tilbake! For organisk isolering, i form av resirkulerte aviser, tre-, lin- og hampfiber eller halm, med tilsvarende isolasjonsverdi som mineralull, har mye større kapasitet til å håndtere fukten. Dermed trengs ikke den innvendige damptette plastduken, og det kan bygges diffusjonsåpent, – populært uttrykt som pustende hus. Overflødig blir også det omfattende ...

Stats/markeds-duopolet går sammen om en UFO-landing på Hovdetoppen , et monument for Fremskrittet midt i Gjøvik by. Hvorfor kunne de ikke bare ha bygd opp igjen den gamle og hyggelige restauranten som brant, istedenfor denne gigantiske etterligningen av Apples hovedkvarter i California? Trodde disse planene var stanset av MDG, men neida, og det skal ikke forundre meg om de støtter dem denne gangen. Hadde tenkt meg på visning i Bassengvegen i dag, men da jeg så i Gjøviks blad at disse planene er tatt fram igjen i et enda større format enn forrige gang, med hele 200 rom for UFO-hotellet på selve toppen pluss 350 boenheter i solhellinga nedenfor toppen, vil denne grønne lunga midt i byen bli ødelagt. Resultatene fra vår forskning viser at elementer fra den fredelige atmosfæren - stillhet, varierte muligheter, god sosial atmosfære og tilknytning til steder gjennom for eksempel historiske bygg - er veldig viktig. De stille og fredelige steder er gjerne knyttet til opplevelse av parker,...

Hva er dette? Ja, det lurer jeg jammen på. Teknisk sett er det vel et pumpehus, men det er også noe langt mer, noe jeg ikke fatter. Aldri har jeg følt på slik en ondskap som hos dette huset, så det må være et ondskapens hus, kanskje et åndenes hus? Bor det en Nazgûl der inne? I alle fall føles det slik, som om her holder til en ondskapens vokter, da innvollene vrenges når man nærmer seg det. Dette er ondskap. Saurons øye. Et tempel for Servoglobus. Trist var det at dette her skulle erstatte velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, grenda hvor reformasjonen slo ut i all sin prakt. Johan Solhaug skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Magnus J. Dahl kom vandrende over åsen. Men nå har et annet mørke inntatt denne grenda, en mørk ondskap jeg aldri tidligere har erfart noe annet sted i verden. Jeg fatter ikke hva det er, bare at det er ren ondskap som må bekjempes med nebb og klør, og de som ikke er med meg er mot meg. Oppe på tunet er det som om to k...

Raknehaugen er Nordens største gravhaug, den ligger i Ullensaker rett sør for Gardermoen. Tidligere var det mange gravhauger i området, men dessverre er de fleste jevnet med jorden. Heldigvis lot de Raknehaugen være i fred. Bildet har blitt mye brukt, bl.a. i SNL sin nettversjon, og ellers har mange sider lenket til fotografiet hos Wikimedia . Her og hos Flickr har jeg gitt bildet en oppskarping samt lagt på et lite filter. Er imponert over hvor mye man kan gjøre med godt resultat for disse gamle jpeg-filene. Bidraget er nok et resultat av mitt gode samarbeide med min gamle Sprinter og eos 550d. Tro hva vi hadde gjort for noe galt, som ikke fikk lov til å fortsette vår dokumentasjon av moderlandet? - Flickr . På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedr...

Da var trappa oppe, det gikk i en forrykende fart og ble riktig flott. Gamlefar stod for design og utførelse. Dette var siste hånd på verket etter en lang restaureringsperiode. Så bærer turen tilbake til Grythengen for en tid, 49 år siden sist jeg bodde her fast. Var det ikke fordi huset har blitt så usannsynlig fint ville det hele vært uutholdelig, med all den gjennomstrømsteknologien og motkulturen som omgir tunet. Verst er pumpehuset, skakt og selvhøytidelig der det kakler og kveser som om det skulle holdt til en flokk med smådjevler der inne. Slått inn i hjertet av herr Fossemøllens øyensten lik en svart morderdolk! Skulle noen fossemøllinger ønske å beskue hvor storartet deres fedrealter har blitt, er en forutsetning at de lover å gi meg full støtte og oppbacking i den videre kampen mot dette gravmonumentet over vår fedrearv. Unntaket er de som var med på grendevandringen våren 2017. Slektsgårdene er våre fedrealtre, tunet er gårdens hjerte og Norges sjel. Kulturlandskapet...

Gamle Stange skole i Øverskreien på Toten er ganske flott til skole å være, og var nok riktig fin i sin tid med sprossevinduer og tegltak. Selv rakk jeg aldri å gå på skole her, da nye Stange skole, en 70-talls bunker, stod klar da jeg var skoleklar. Imidlertid hadde jeg noen fine år på søndagsskole her under min far og Anders Holmstad, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg lærte mer i mine år på søndagsskolen, enn i de kommende ni år i grunnskolen. Min far hadde Vold som lærer, han var en streng men god lærer, til tross for navnet. Min tante hadde Kvaløy til lærer, og istedenfor å sende med melding hjem når noen hadde gjort noe galt, klippet han av en hårtust. Da kunne alle se at du hadde gjort noe galt, i motsetning til for meldingsboka, som man kan gjemme vekk. Kanskje en praksis å ta opp igjen for dagens skole? Kvaløy var far til Sigmund Kvaløy Setreng, som mange mener er Norges største filosof, større enn hans nestor Arne Næss. Han ble dessuten en god venn av Nils Faar...

Parasitten ved domkirken i Lund og parasitten ved Grythengen på Toten har mye til felles, de stikker begge ut og opp, mangler et historisk formspråk og er vettløst plassert i sårbare historiske miljøer. Mens domkirken er et sted hvor geistligheten påkaller Gud, var Grythengen himmelporten eller velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, hvor lekmannskristendommen slo ut i full blomst i Norge. Hvem statuen foran parasitten i Lund er av vet jeg ikke? Hva jeg imidlertid vet er at når pumpehuset har funnet sin løsning, ønsker jeg å sette opp en tilsvarende statue av Magnus J. Dahl i krysset ved Grythengen, som hilser grendevandrere velkommen. Kampen mot parasitten i Lund har fått stor oppslutning, mens i kampen mot parasitten ved Grythengen står jeg fortsatt alene. Dette på tross av at det er åpenbart at pumpehuset parasitterer på og bryter ned det historiske formspråket oppe på tunet. Traditional form languages evolved richness of expression, to accommodate human life...

Var og så på animasjonsfilmen Coco i dag (9. juni 2018), årets vakreste film. Særlig ble jeg grepet over bildet på den annen død i de dødes land, hvor denne inntreffer når man ikke lenger minnes av noen. Hva som slo meg er at snart ingen minnes, ja ikke bare det, man ønsker å glemme arven etter våre forfedre. I særlig grad gjelder dette arven etter Totenåsens apostel, som ingen lenger forstår, fordi den var en delekultur. Noe det labre oppmøtet ved grendevandringen etter Kronborgsætergrenda i 2017 vitner om. Minnene falmer, lik malingen i nordveggen på låven i Holmstadengen. (Tema, motiv og farger...) Når jeg kjører gjennom Toten-landskapet, som sist mandag da jeg passerte kulturlandskapet i Ytterkolbu, slår det meg at det er som å kjøre på en tynn garnityr, hvor kulturen under har forsvunnet. Eller som om ei nøytronbombe har slått ned og utslettet all kultur, hvor kun kulissene står tilbake. Fra bedehusland til kjøpesenterland til moskéland . En underlig utvikling, men kj...

Fin artikkel som viser hvor vanskelig det er å få til viktige endringer på mikronivå, annet enn for å få "den gode følelsen": - The Transition Towns Movement … going where? Hva artikkelen ikke nevner er alle tapertrostene som sitter parat og straks de får en mulighet kommer flygende til med taperstrategiene sine, slik at de ikke risikerer at noen stikker seg fram med gode ideer og prosjekter🙄 Vel, fb er nytteløst , blogger også for den saks skyld, og det beste man kan gjøre er å nyte en kald sommerpils og gjerne poste den på sosiale medier hvis man ønsker litt oppmerksomhet. Den kommer uansett til å få mer blest enn Ted Trainers glimrende artikkel😎 La allikevel inn en liten kommentar, så fikk jeg i alle fall en liten godfølelse, til håpløsheten tar tak igjen: Not localism, but cosmo-localism! "None of us knows what that theory is (I’ll sketch my view below), but we had better think hard about what it is if we are to have any chance of getting it right and...

Det er lenge siden det har vært badetemperaturer i Olterudelva ved Grythengen, men med den knall forsommeren som har vært i år er det ikke så verst allerede 3. juni. Bestefar fortalte at da han var barn badet de masse i kulpene etter elva hver eneste sommer, og det var vel også da han ble slik en kløpper til å fange bekkeørret. Selv husker jeg at jeg som barn var med eksperten på håndfisking, hvor det ikke varte lenge før han hadde fylt opp et y-spyd med fin ørret. Og i dag så de jammen et par ørretpinner igjen også, noe det ikke er ofte man gjør lenger. Badeutflukten endte med full neddykking, så det er tydelig at fossemøllingsgenene har blitt videreført hos Totens eldste elveslekt. Bestefar mintes nok sine barndoms år og syntes det var stas å være med barnebarna til sin barndoms elv. Egentlig burde Olterudelva omdøpes til Fossemøllingselva, da det først og fremst er fossemøllingsslekta som hører hjemme her. Elvebruket Grythengen skulle vært tilbakført til fordums storhet, i Sig...