Skip to main content

Tre anbefalte bøker til jul

2018 ble et meget viktig bokår, faktisk det viktigste siden 2010, hvor Terje Bongard kom med "Det biologiske mennesket". For 2018 har vi imidlertid tre svært betydningsfulle bokutgivelser bak oss, som jeg må finne rom til å lese.

Dessverre blir det så altfor lite tid til boklesing i vår digitale tidsalder, og den boka jeg kjøpte som julegave til meg selv fra kona i fjor, har jeg ikke rukket å pakke opp. Så jeg får gi den til kona i år også, slik at hun på nytt kan legge den under juletreet, så får jeg se om jeg får tid til å åpne den til neste år? Det gode er at jeg har glemt hva slags bok det var, slik at nå blir dette en skikkelig overraskelse.

Her er en kort anbefaling av årets beste julegavebøker:

A) Klyngetunet - Den norske landsbyen

Som Norges største tunentusiast og fremste tunekspert, er denne boka av Eva Røyrane, fra Skald forlag, noe jeg har ventet lenge på. I dag er norsk boligpolitikk helt og fullt styrt av punkthus, enten man snakker om vertikale eller horisontale suburber. Imidlertid er punkthuset noe som ikke hører hjemme i Norge, og punkthus-politikken medfører både "hagesyke" og "havesyke", begge sykdommer som er beskrevet i Bongards bok. "Hagesyke" vil si at man ikke bryr seg katta om hva som skjer utenfor egen hage, hvilket man nå klart og tydelig ser i Gjøvik, hvor suburbanittene er revnende likegyldige til en av norgeshistoriens største terrorhandlinger, nedhøvlingen av Hovdetoppen, byens identitetsfjell og hjerte. "Havesyke" er bedre kjent, hvor man sitter i hver sin hage og skuler på hverandre, for å finne ut av om noen av naboene kan ha fått en større børstekalkunhaug enn man selv. "Hagesyke" og "havesyke" er nært sammenknyttet som diagnose.

Den gode nyheten er at med klyngetunet kan vi kurere begge disse sykdommene, som rir den norske befolkning som en mare!

Skald forlag om boka:
Dette er historia om den norske landsbyen, eit gløymt fenomen i historia vår. Mange trur bøndene i Noreg alltid har budd på kvart sitt tun, men ein gong i tida, før utskifting og dramatisk modernisering, budde mange nordmenn saman i landsbyliknande fellestun. I desse tuna budde og arbeidde familiar i små hus tett i tett, vegg i vegg, med eit lappeteppe av åkrar kring husklynga.

Forfattar Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth fekk ideen til Klyngetunet då dei samla stoff frå heile landet til bestseljaren Norges låver. På si hittil siste reise har dei vitja meir enn femti slike små landsbyar som av ulike årsaker har overlevd, frå Agder i sør til Troms i nord. Fleire av dei er freda, nokre har blitt til museum og feriebustader, medan det i andre bur heilt vanlege folk som framleis driv aktivt jordbruk.

Ein gong fanst det mange tusen slike bondelandsbyar, før dei vart oppløyste i perioden 1860–1920. Boka fortel om korleis den dramatiske oppløysinga endra det norske landskapet og bygdelivet, og korleis det gjekk med dei få tuna der bøndene ikkje flytta for å etablera seg kvar for seg. Boka fortel også om korleis kvalitetane i det tette klyngetunet no kan få ein ny vår om dagens arkitektar, byplanleggarar og husbyggarar ser til denne eldgamle buforma for inspirasjon til nye bumiljø der den moderne nordmannen kan trivast og bu i fellesskap.

I tillegg til Apneseth sine bilete av klynge- og rekketuna, slik dei framstår i dag, inneheld boka historiske bilete, gamle utskiftingskart som viser den opphavlege organiseringa, og fleire av Arne Berg sine teikningar av dei gamle tuna.

Dei siste åra har vi sett ei stadig aukande interesse for historia vår, det nære og det solide. Denne boka er ein augeopnar for ein tradisjon som inspirerer stadig fleire nordmenn.

B) Bedehusland

Dette er ei djerv bok, da den er en hyllest til vårt Bedehusland, som lå tykt over Totenåsen og Norges land for 100 år siden. Mange har en formening om Bedehuslandet, og enda flere forsøker å ta Bedehuslandet til inntekt for egen sak, det være seg i negativ eller positiv forstand. Som en reaksjon på dette har Erlend Berge valgt å la introduksjonen til boka følge med som et lite hefte ved siden av, et svært klokt valg, for å forsikre seg om at ingen meninger knyttes opp mot hyllesten, hvor de flotte fotografiene fra de siste restene av vårt engang så storslåtte Bedehusland, får stå helt alene for seg selv og hylle det gamle Bedehuslandet vårt.

Selv kjenner jeg meg litt besveken over at ingen av bedehusene rundt Totenåsen kom med i boka, særlig Soløy bedehus i Hurdal, hvortil Totenåsens apostel, M.J. Dahl, først ankom. Men dette får man heller se som en utfordring til seg selv.

Mens noen i dag forsøker å knytte bedehusbevegelsen til en kapitalistisk verdensanskuelse, mener jeg at Bedehuslandet var av landets viktigste kulturallmenninger gjennom alle tider, og skulle gjerne fått med meg den gamle presten i Hurdal, samt Petros fra Freelab i Polen, for å skrive bok om Bedehuslandet som allmenningenes land. Kanskje forsøker jeg meg med en artikkel hos steigan.no om dette temaet i året som kommer, som en trigger for videre utforskning?

C) Making Dystopia: The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism

Et hersketriks for proponenter for moderne arkitektur er å brunskvette på oss som elsker skjønnheten. “Making Dystopia”, av James Stevens Curl, ser nærmere på sammenhengene her. Fra før av er jeg vel klar over at fascistene ikke fulgte den universelle skaleringsloven med mer, og derfor i praksis brøt med klassisk arkitektur, men å kjenne til det ideologiske bakteppet er alltid nyttig.

Av anmeldelsen til Brussat går det fram at det var vi Europeere som eksporterte modernismen til Amerika, og derfor er skyld i hesligheten til Amerikas byer. På den annen side er det ingen tvil om at det var den amerikanske bilindustrien som eksporterte den suburbane drømmen til oss, slik at vi nå vel kan sies å være skuls i destruksjonen av hverandre.

Uansett, Norge og verden er i ferd med å bli en modernistisk dystopi hinsides fatteevne. Enga mi, grenda mi, den urbane landsbyen min og snart byen min, med nedhøvlingen av Hovdetoppen, har falt for modernismens ondskap. For å kunne begynne å ta tilbake det tapte, er det helt nødvendig å vite hvordan skapelsen av Dystopia kunne finne sted. Derfor står denne boka på julegavelista mi i år, og får jeg den ikke til jul kjøper jeg den selv.

Kunnskap, pluss restene av fortida, er hva vi må ty til for å hele vår ødelagte verden.

Les David Brussat sine alltid gode anmeldelser av boka:

- Review: ‘Making Dystopia’

- More on ‘Making Dystopia’
The book is severely critical of the Modernist movement in architecture, holding it responsible for the loss of historical, traditional, and vernacular building cultures. It goes further to associate the loss of other valuable aspects of culture with the erasing influence of modernist thought. The obvious transformation of the built environment influenced people subconsciously away from older compassionate, humane design practices, and towards a cold, inhuman industrialism. Today’s unsustainable Industrial-Modernism is not the inevitable consequence of a natural process of architectural evolution, while the Bauhaus was not an enlightened architecture school. Professor Stevens Curl’s work is an invaluable resource for academia, the public, and professional practitioners. It could help to trigger a massive re-orientation of the building industry, helped by forward-thinking legislators. An enlightened and interested public has to come to grips with what happened, and try and fix it for a better society in the future. - Nikos A. Salingaros
Ei lita julegran pyntet av Bedehuslandets glemte engler ved Nedre Hongsæter på Totenåsen.

-Wikimedia.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…

Hårdåg i engen I

Følg "Hårdåg i engen II"!







Det kommer en tid da historien skal skrives. Våre etterkommere er interessert. - John-Arvid Volden, Utflyttet frøyværing
Selv fotograferer og deler jeg først og fremst for våre etterkommere, slik at de kan ha en historie å skrive, hvis de er interessert. Volden tror de vil være det. I likhet med Volden vil vi snart også være utflyttet, da skjebnen ville det slik at vi skulle være her en tid. Men kommer en vakker sommerkveld, som i går kveld, har man straks denne forskrekkelige gaulingen og kaklingen utover de grønne enger langt inn i sommernatta. Ikke alle forstår at himmelengene er like hellige som en hvilken som helst katedral, dessverre. For her ble husmannstroen født!