Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være en del av synergien i et levende nabolag. - Bill Struever, utviklerSmåhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.
Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.
Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap." Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.
Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.
Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.
Etterord
Artikkelen ovenfor vil bli publisert hos Kulturverk. Jeg har oversatt den fra geniet Ross Chapin, som utviklet ideen om lommenabolaget. Hva jeg synes den viser veldig godt er at et lommenabolag kan ikke dumpes ned midt i en suburban subdivisjon. Nei, akkurat som det lille lommehuset må være en del av et lommenabolag, må lommenabolaget være en del av en lommelandsby!
Derfor har jeg foreslått å bygge en lommelandsby på Skreias tak, selvfølgelig som en utvidet del av det eksisterende Skreia. Ross Chapin ville elsket dette!
Dessverre er ikke totningene like visjonære som Ross Chapin, og responsen hittil har ikke vært annet enn sure oppstøt fra bygdedyrets mage. Det kunne selvsagt vært fristende å reposte noen av deres trangsynte og giftige kommentarer her, men etter råd fra min gode venn Terje Bongard velger jeg å la dem forbli i anonymitet.
Jeg trodde på totningene, men tviler nå på at det er mulig å få reist så mye som et lite halmhus på Toten, langt mindre en lommelandsby. Dessverre finner jeg det vanskelig å la mine døtre vokse opp i en slik atmosfære.
Over Skreia kommer det utvilsomt til å reise seg en ny subdivisjon av suburbane McMansions. Å ha fordømt denne ugjerningen i essayet "Skreia er tapt i mitt hjerte", føles godt!
Adjø, Toten!
Relatert:
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.