Skip to main content

Better Together: Small House Living Thrives in a Community

By Ross Chapin. Original text here.
IMG_6939
Small houses are getting a lot of press days. They are capturing our imagination, teasing our nesting instinct, and enticing us to consider the possibility of living with a smaller mortgage or less rent. Squeezed by the economy and a monoculture housing market, millennials, singles, empty nesters, and elders are thinking small is the answer—or, at least, that “not so big” is key. Small-house advocates are helping us refine how we can live large in small spaces, with clever fold-down beds, under-stair storage, niches, and alcoves.

Perfecting the small house, however, isn’t enough.
DSC06144Ben Brown of PlaceMakers, who lived in a 308-square-foot Katrina Cottage, concluded that small house living takes a town. He says that “the smaller the nest, the bigger the balancing need for community.” With slightly snug houses, cabin fever can set in without porches and gardens to step out onto, or the park at the end of the block, or the local coffee house—places to be around others with little effort.

Plunked down in the midst of a subdivision of McMansions tied to the wider world by connector streets, a Katrina Cottage would seem absurd. There would be few neighbors around to chat with, since most of their needs are met behind their grand doors.

Context is everything: a small house is better with the companionship of other neighborly houses (like those with porches) within range of great public places to go to—preferably by foot or on a bike.

Comments

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.