Skip to main content

Affordability is the First Big Chock to Hit Humanity


Comment by Gail Tverberg:

One point that many people have missed is that there are really two different thermodynamic limits that we are approaching:

1. The limit of a depleting battery, if a person thinks of fossil fuels and uranium as being temporary resources that decline as we use them. This is what EROEI has been concerned about.

2. The continuous rise in energy consumption, required to keep the economy from collapsing. The economy is a dissipative structure. It is like plants and animals, and hurricanes, ecosystems, and stars. All of these temporarily grow in systems that are thermodynamically open. They cannot continue forever, however, because their energy supply is not infinite. They come to ends of different types, depending on how they are structured. We know that economies have collapsed in the past–I won’t go into the details, but it is not too different from what we are seeing today.

EROEI researchers grabbed on to the first limit described above, and have assumed it is the only one. If a person can assume it is the only limit, then a person can spin a story about how decline will be slow. All we need is to manage the transition to a lower-energy economy. A person can assume that we can move to a lower energy economy. Falling EROEI is sort of OK–we just gradually move to lower EROEI.

Our problem is indeed greater and greater overhead. But the greater and greater overhead is not simply the greater energy use in making energy (in other words, what EROEI measures). The story isn’t right. We cannot slide down to lower EROEIs. We really need an EROEI of over 50:1, or we need to keep adding more debt to temporarily cover up the problem.

By the way, I am using BP’s inflation adjustment. My point was that oil prices were less than $20, not that they were actually $20 per barrel.

We really have to solve the thermodynamic problem of not enough energy to keep the economy going. No amount of money printing will fix this.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?