Svar til Lys og Kulturverks Webredaktør

Svar til en kommentar til min artikkel:

- Herr Fossemøllens øyensten

Dette er et svar jeg har lagt vesentlig arbeid i, grunnet at kommentaren jeg svarer på støttes av Kulturverks Webredaktør. Hva er det han støtter? Mener han at hver eneste bakketopp i det totscanske landskapet skal krones med en suburban enebolig, utgått av industrisamfunnet, dyrket fram av den amerikanske bilindustrien? (Slik vi ser det i Diseny-videoen Kristian Hoff-Andersen har kommentert til, lenket til i artikkelen.) Mener han at de ideelle bevegelsene som så dagens lys på 1970-tallet, som permakulturen, var utopiske drømmerier, som med rette bør forkastes? Deler han Zero og Frederic Hauges oppfatning om at alle problemene knyttet til bilen og "suburban sprawl" kan løses med batteri/hydrogen-elektriske biler? Ser han ikke verdien av Mike Reynolds forsøk på å frigjøre nåværende og framtidige økosamfunn fra sentralisert infrastruktur? Mener han at ubegrenset mobilitet er et mål i seg selv, og at hele Mjøsregionen bør utviklet til ett arbeidsmarked, hvor man bor på Gjøvik, arbeider på Hamar, og tilbringer helgene på hytta på Hafjell? Altså det steds-frigjorte mennesket, som en forlengelse av det kropps-frigjorte mennesket. Deler han det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte mennesket, hvor enhver form for slit opphører? Er han uenig med Sigmund K. Setrengs filosofi om arbeidet som livets dypeste mening? Er han enig i at det å leve "off-grid" er amerikansk propaganda? Dette i et land hvor man kastes ut av sitt hjem hvis man nekter å koble seg opp mot elektrisitetsnettet!

Mitt svar

Selv elsker jeg Reynolds jordskip, i alle fall innvendig, hvor de er svært koselige. Utvendig minner de dessverre mest om utdaterte romskip på billigsalg fra en Star Wars - episode. Men det finnes også vakre jordskip, og med alexandrinsk designteknologi er det her et stort forbedringspotensial.

Å bo i et jordskip i et natursamfunn ville for meg vært oppfyllelsen av en drøm. Det å være frikoblet fra sentralisert infrastruktur bør være av godene ved å bo på landsbygda, og en opplevelsesrikedom i seg selv. For egen del frykter jeg heller ikke slitet, vel og merke det gode slitet i samklang med stedet og naturen, slik dette er beskrevet av Setreng.

Vi bør ikke forakte 1970-tallet, hvor mye bra skjedde i kjølvannet av hippietida. Som dypøkologien, vi hadde jo en dypøkologisk bølge som ble tatt av oljebølgen, videre ble permakulturen utviklet på 70-tallet, samt bioregionen, som vi burde ta fram igjen, bygningsbiologien så dagens lys, og ikke minst utgivelsen av Christopher Alexanders mesterverk "A Pattern Language", som fyller 40 år neste år!

Besøk gjerne Earthship Brighton før du feller din endelige dom: http://www.theecologist.org/green_green_living/2986550/saving_earthship_brighton_to_inspire_and_educate_for_decades_to_come.html

Earthship Brighton, an award-winning off-grid community centre set in an organic farm within the South Downs National Park, has hosted hundreds of events and inspired tens of thousands of visitors over the last decade, writes Phil Moore, demonstrating green technologies and energy-efficient living.

Men er en urban livsstil mer i din gate håper jeg du vil støtte landsby-by-bevegelsen, eller Village Towns på engelsk: http://villagetowns.com/

Man ville selvsagt ikke oppnå en god urban kultur i en by bygd opp av Reynolds jordskip. Primus motor for Village Towns - bevegelsen, Claude Lewenz, er i likhet med Nathan Lewis krystallklar på at de som ikke er direkte involvert i landbruket skal bo i en urban setting. Den suburbane eneboligen er hverken fugl eller fisk, og degraderer sine omgivelser samme om den er plassert i byen, på landet eller oppe på fjellet.

Her er forresten en interessant respons jeg fikk fra the Village Towns Stewards for noen tid tilbake: http://www.resilience.org/stories/2011-04-10/village-towns

A response from VillageTowns: We were delighted to read the review of our VillageTown work and would like to add some comments, but your comments section is closed. Øyvind Holmstad wrote "Unfortunately they don’t seem have the same enthusiasm for the compost toilet, but hopefully they’ll take this advice from Lester Brown." We did read the links provided, but note that Lester Brown writes: "Collected urine can be trucked to nearby farms". That means we need trucks which means the VillageTown need to buy trucks, fuel them and use roads to transport the urine in those trucks. And where do we store the urine until it is collected? Do we need to include urine storage tanks in each house? That adds a few hundred dollars and then means we need to send trucks around to empty them. How long do we leave the urine in the tank before collecting it? And how do we vent the tanks if people have roof gardens up where the vent pipes need to go? The same problem holds for the faeces. A composting toilet makes sense in a low-density community such as an eco-village especially where the compost is dumped outside in the veggie garden by the home occupant. But it becomes a numbers problem in a common locality large enough to support a complex local economy (4,000 homes) that is intended as a complete community, which includes people with phobias about handling their own effluent, no matter how nice it smells. As the other link provided by Holmstad notes, it remains a taboo subject. Presuming each home has 2 composting toilets and each one must be emptied every six months (as manufacturers recommend), that means 16,000 clean-outs each year. With 250 working days a year, that means 64 toilets cleaned out every day, vehicles to pick up the compost and haul it away for the farms. And, while it is clean compost, it still will contain the heavy metals and the non-biodegradable medications that humans consume and expel. The important thing to understand here, that there is no inherent opposition to composting toilets. Rather it is a question of engineering. We are not advocating the 19th century solution that the referenced Lester R. Brown criticises. We agree with his points. When dealing with 4,000 homes however, all paid for and built at the same time, there probably are smarter engineering solutions. The first point of agreement is that urine and faeces are not waste but surplus material. They have chemical and nutrient value, and it is an absurd waste to contaminate drinking water to shift them or to co-mingle them. Get them to the production centre in as pure a form as possible - as pure as they came out of the human body. To do this, first look at the Swedish separator toilets. Install two pipes, one for urine and the other for faeces. Use water or an equivalent medium to transport these surplus materials to the processing plant. At the plant, use appropriate technology to deal both with the medication issue (antibiotics, birth control and other medications expelled by the body) and the heavy metal issue that otherwise could concentrate these harmful or toxic chemicals in the food systems. Determine what nutrients are used for farm fertiliser (for example, feeding tilapia fish that are then ground up for fertiliser and mixed with food compost) and what may be used to brew alcohol that powers the farm tractors. Using biological systems, purify the transport water to a quality deemed safe to then return to the toilet so that it functions in a closed loop system much like the radiator in a modern car. Once charged, the system uses no new water, it just uses water as the transport system. Beyond the two toilet pipes, we imagine more water pipes coming out of each home. Pipes are a lot cheaper than trucks, and once installed can last for centuries and require no personnel or vehicles. Install a pipe that goes to the kitchen sink, and install something akin to the old-fashioned garbage disposal for food scraps. Pipe those ground-up scraps to the food compost processing plant where they are higher quality surplus materials for compost, fertiliser or brewing stock for fuel. Don't use drinking water to run the disposal unit, but have an automatic feeder pipe below the sink that uses grey water. Have another pipe that comes from the roof to collect clean storm water, direct this to a reservoir. Instead of washing machines in every home, provide local laundries for villagers that uses closed loop water systems. This is especially important in places like Australia which just came off a ten-year drought. In all of these ideas, do note that the decisions are not made in an ivory tower, or by the VillageTown Stewards as know-it-alls. Rather they are made when the funds have been raised and the project begins. They are made by scientists and engineers who are given a set of principles instructing them to find the best, smartest, most sustainable methods for solving age-old problems. The sad fact is that some of the best ideas out there get no funding because the system is too closed minded. The VillageTown approaches the industry with an open-mind, seeking the best solutions the market has to offer, and it does so with funds. On another subject, thanks for the heads-up on "Alexander’s latest achievement, Generative Codes." We'll make sure it gets in there. Actually, we hope that when we get funding that Christopher Alexander and some of his co-authors may consider becoming consultants to the first project. There are some outstanding experts and many are happy to help, if we have the funds to pay them. - VillageTown Stewards

Således kan man si at en Village Town framstår som et stort romskip!

Det er helt klart at den norske familiegården er en videreføring av den amerikanske settlertradisjonen og deres fortolkning av loceansk filosofi for å rettferdiggjøre sin landgrabbing av de opprinnelige amerikanernes land. Var det ikke for jordreformen av 1859 kunne Norge i dag vært fullt av økosamfunn, som en videreføring av en eldgammel tradisjon av klyngetun: http://forskning.no/jord-og-skog-kulturlandskap-samfunn/2015/03/da-gardstunene-forsvant

Da hadde vi hatt en tradisjon og masse kunnskap å bygge på, og vi hadde sluppet å se hvordan man i Hurdal økolandsby famler nærmest i blinde for å finne tilbake til våre røtter.

As Bradford wrote: ‘‘And no man now thought he could live except he had catle and a great deale of ground to keep them all, all striving to increase their stocks. By which means they were scattered all over the bay quickly and the towne in which they lived compactly till now was left very thinne.’’ You might say that private property rights in land were the beginning of suburban sprawl.

http://bollier.org/blog/fateful-choice-pilgrims-assign-private-property-rights-land

Hadde vi valgt allmenningenes veg i 1859 ville neppe eneboligen hatt den samme posisjonen i den norske folkesjela!

http://permaculturenews.org/2014/06/27/commons-way-life-vs-market-way-life/

Det er allikevel vesentlige forskjeller på et våningshus og en suburban enebolig, da våningshuset er (var, da den rurale kulturen jo gikk tapt med industrijordbruket, som de frekt nok benevner "den grønne revolusjon". Den moderne bonden er således ikke lenger en kulturarbeider, men har blitt redusert til en industriarbeider!) tilknyttet en jordbrukskultur, mens eneboligen er et uttrykk for hatet til den urbane (u)kulturen dets eier avhenger av for sitt livsopphold, som gjerne er berettiget. Det tjuende århundres urbanisme er jo ikke noe videre å ettertrakte!

Våningshuset oppstod ut av en jordbrukskultur, mens den suburbane eneboligen er et produkt av den industrikulturen som den ikke vil vedkjenne seg, men som den springer ut av og er en del av.

The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city. – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», page 101

Den suburbane eneboligen er derfor en sjablong hvor man lever et rotløst liksom-liv, hvor den rurale kulturen og den urbane kulturen er døde, og alt som står tilbake er den suburbane kulturen. Dessverre er jeg redd for at Norge snart ikke har annen kultur enn den suburbane, ispedd hva A. Viken kaller døde gravsteinstradisjoner.

Dess lenger jeg kommer i kunstlers bok "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", dess klarere blir det for meg at dette også er Norges historie. Det bør skrives et essay om dette temaet, kanskje med tittelen "Norge, en suburban nasjon?".

The Geography of Nowhere traces America's evolution from a nation of Main Streets and coherent communities to a land where every place is like no place in particular, where the cities are dead zones and the countryside is a wasteland of cartoon architecture and parking lots.

In elegant and often hilarious prose, Kunstler depicts our nation's evolution from the Pilgrim settlements to the modern auto suburb in all its ghastliness. The Geography of Nowhere tallies up the huge economic, social, and spiritual costs that America is paying for its car-crazed lifestyle. It is also a wake-up call for citizens to reinvent the places where we live and work, to build communities that are once again worthy of our affection. Kunstler proposes that by reviving civic art and civic life, we will rediscover public virtue and a new vision of the common good. "The future will require us to build better places," Kunstler says, "or the future will belong to other people in other societies.

Slik sett har du rett i at lettvint mobilitet er en velsignelse, slik at vi kan komme oss vekk fra denne suburbane ukulturen vi har skapt. Du verden hvilken lettelse det er når man sitter på toget på veg til Gamla stan, Skandinavias eneste Village Town, for å oppleve ekte urbanisme: http://permaliv.blogspot.no/2015/12/skoleveg-pa-brostein.html

Eller å vandre rundt i Prahas gater, hvor man står opp i gryningen for å spasere over Karlsbrua i morgenlyset uten folketrengselen, og man avslutter dagen med en klassisk konsert i Smetanahallen i Obecni Dum: https://en.wikipedia.org/wiki/Municipal_House

(Jeg er litt stolt av at de fleste fotografiene som illustrerer denne Wikipedia-artikkelen er mine, og det er ikke jeg som har satt dem inn, kors på halsen.)

Tenk at vi har skapt oss en kultur og en arkitektur som vi bare lengter etter å flykte vekk fra! Hvor vi ikke har noen røtter, ikke føler noen integritet, hvor vi er uten identitet.

I sannhet, vi trenger en ny slags verden, slik Alexander formulerer det: http://blog.p2pfoundation.net/a-new-kind-of-world/2014/08/04

Jeg vil ta med hele sitatet om Wendel Berry:

Her ser vi den radikale natur i Berrys visjon. Hele vår økonomi, vår kultur og vårt arbeid, fritid og hjem, er bygget rundt ideen om enkel mobilitet og oppløsningen av ulike aspekter av våre liv. Vi bor ett sted, arbeider en annen plass, handler et annet sted, tilber på et nytt sted igjen, og i fritiden reiser vi vekk. Ifølge Berry er et integrert liv, et liv med integritet, preget av medlemskap i et samfunn der man bor, arbeider, tilber, og gjennomfører de aller fleste andre menneskelige aktiviteter. Valget er klart: "Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også. – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

I originaltekst: http://www.frontporchrepublic.com/2011/03/wendell-berrys-new-urbanism-agrarian-remedies-urban-prospects/

Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.”

Dette er også poenget til Setreng, uten at vårt arbeid er del av en stedegen kultur blir vårt arbeid meningsløst, og således også våre liv. Derfor er ikke meningen med livet å arbeide mindre, men å integrere arbeidet i det lokale, slik at det finner sin mening. Slik Setreng definerer arbeidet ut fra sine studier av buddhistisk filosofi, er arbeidet selve livet. Derfor, hvis man forteller en tradisjonell buddhist at du har mistet ditt arbeid, vil denne forferdes, fordi for ham vil dette da være ensbetydende med at du har tapt ditt liv.

I denne sammenheng vil jeg oppfordre Kulturverks redaksjon til å sette opp Setrengs essay "Identitet og meningsfylt arbeid", som er å finne fra side 124 i "Elvetid".

Derfor har du rett i at at dette fokuset på arbeidsplasser er et sykdomstegn ved vår kultur, vi bør heller fokusere på arbeidets innhold og sammenheng, med utgangspunkt i økofilosofiens fem kjennetegn for meningsfylt arbeid.

I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter. TM kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn. - Terje Bongard

Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida. - Terje Bongard

En arbeidsplass i dag er ikke annet enn et skalkeskjul for å utplyndre våre barns framtid, på samme vis som de amerikanske settlerne utviklet sin eiendomsrettsfilosofi for å kunne stjele landet fra de nordamerikanske indianersamfunn. Din og min arbeidsplass innebærer i praksis en fare for våre etterkommere!

En annen tenker som er veldig kritisk til vår omfavnelse av enkel mobilitet, er den store "allmenningeren" Ivan Illich.

- Ivan Illich on Cars - excerpts from Energy and Equity also collected in Toward a History of Needs: http://ranprieur.com/readings/illichcars.html

Jeg gjengir et lite utdrag, anbefaler å lese hele:

People move well on their feet. This primitive means of getting around will, on closer analysis, appear quite effective when compared with the lot of people in modern cities or on industrialized farms. It will appear particularly attractive once it has been understood that modern Americans walk, on the average, as many miles as their ancestors -- most of them through tunnels, corridors, parking lots, and stores.

People on their feet are more or less equal. People solely dependent on their feet move on the spur of the moment, at three to four miles per hour, in any direction and to any place from which they are not legally or physically barred. An improvement on this native degree of mobility by new transport technology should be expected to safeguard these values and to add some new ones, such as greater range, time economies, comfort, or more opportunities for the disabled. So far this is not what has happened. Instead, the growth of the transportation industry has everywhere had the reverse effect. From the moment its machines could put more than a certain horsepower behind any one passenger, this industry has reduced equality, restricted mobility to a system of industrially defined routes, and created time scarcity of unprecedented severity. As the speed of their vehicles crosses a threshold, citizens become transportation consumers...

More energy fed into the transportation system means that more people move faster over a greater range in the course of every day. Everybody's daily radius expands at the expense of being able to drop in on an acquaintance or walk through the park on the way to work. Extremes of privilege are created at the cost of universal enslavement. The few mount their magic carpets to travel between distant points that their ephemeral presence renders both scarce and seductive, while the many are compelled to trip farther and faster and to spend more time preparing for and recovering from their trips.

The captive tripper and the reckless traveler become equally dependent on transport. Neither can do without it. Occasional spurts to Acapulco or to a party congress dupe the ordinary passenger into believing that he has made it into the shrunk world of the powerfully rushed. The occasional chance to spend a few hours strapped into a high-powered seat makes him an accomplice in the distortion of human space, and prompts him to consent to the design of his country's geography around vehicles rather than around people.

The model American male devotes more than 1600 hours a year to his car. He sits in it while it goes and while it stands idling. He parks it and searches for it. He earns the money to put down on it and to meet the monthly installments. He works to pay for gasoline, tolls, insurance, taxes, and tickets. He spends four of his sixteen waking hours on the road or gathering his resources for it. And this figure does not take into account the time consumed by other activities dictated by transport: time spent in hospitals, traffic courts, and garages; time spent watching automobile commercials or attending consumer education meetings to improve the quality of the next buy. The model American puts in 1600 hours to get 7500 miles: less than five miles per hour. In countries deprived of a transportation industry, people manage to do the same, walking wherever they want to go, and they allocate only 3 to 8 percent of their society's time budget to traffic instead of 28 percent. What distinguishes the traffic in rich countries from the traffic in poor countries is not more mileage per hour of lifetime for the majority, but more hours of compulsory consumption of high doses of energy, packaged and unequally distributed by the transportation industry.

Vi kunne altså like gjerne benyttet apostlenes hester som bilen, da de arbeidstimene vi benytter til bilhold tilsvarer at vi kunne gått samme distanse på samme tid.

David Bollier, som er omtalt i en artikkel her på KV, har Ivan Illich som en av sine store forbilder, og har skrevet mye om hans filosofi som et utgangspunkt for allmenningene: http://bollier.org/search/node/Ivan%20Illich

Today, we have achieved the goal of total separation of uses in the man-made landscape. The houses are all in their respective income pods, the shopping is miles away from the houses, and the schools are are separate from both the shopping and the dwellings. Work takes place in the office park - the word park being a semantic gimmick to persuade zoning boards that a bunch of concrete and glass boxes set among parking lots amounts to a rewarding environment - and manufacturing takes place in the industrial park-ditto. This has some interesting, and rather grave, ramifications. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 118

Du skriver:

"Bil og veier og annet som hjelper både produksjon og forflytning er jo bra. ( Selv om batteri-elektrisk eller Hydrogen-elektrisk ville redusert/fjernet bilens negative sider)"

Hvordan i all verden mener du at batteri/hydrogen-elektriske biler vil fjerne bilens negative sider? Man fjerner da ikke denne totale separasjonen av funksjoner i vårt daglige liv ved å introdusere batteri/hydrogen-elektriske biler. Tvert imot bidrar disse til å opprettholde denne perversiteten og kvelningen av sunne menneskesamfunn, i en grønn innpakning.

Personlig synes jeg et slikt syn vitner om en mangel på forståelse om hvordan den amerikanske suburbane kulturen gjennomsyrer våre samfunn. At den batteri/hydrogen-elektriske bilen kan løse disse enorme problemene vi har satt oss i ved vårt bilsentrerte samfunn, er en grunn økologiforståelse ala Zero. Jeg håper virkelig ikke dette er KVs redaksjonelle syn, da jeg ser KV har gitt sin støtte til denne kommentaren?

"Bil og veier og annet som hjelper både produksjon og forflytning er jo bra."

"Og annet..." Ja, dette annet hadde ikke General Motors særlig sansen for. Dessverre har jeg ikke fått sett dokumentaren "How General Motors Destroyed a Nation", men prosessen er ganske bra beskrevet i Kunstlers bok. Det naturlige ville jo vært en overgang fra "horsecars" to "streetcars", og dette skjedde jo også den første tiden. Men ettersom GMs finansielle muskler vokste kjøpte GM opp trikkeselskaper og jernbaneselskaper og reiv opp skinnene, for å erstatte disse med biler og busser. Ja, Robert Moses, som påbegynte USAs Inter City Highway-System, var ikke særlig glad i busser heller, da han designet vekk bussen:

...to design overpasses only eleven feet above grade, knowing full well that this would prevent buses from using the roads. - Kunstler, s. 99

General Motors' ultimate goal was to replace public transportation with private transportation, meaning the car, and in this they triumphed. The bus was only an excuse to rip up the trolley tracks... - Kunstler, s. 92

Nei, vi løser ikke problemene bilen har gitt oss med batteri/hydrogen-elektriske biler, men ved å designe for apostlenes hester, dvs. tradisjonell før-automobil urbanisme!

At the international Walk21 conference this week in Vancouver, British Columbia, an eminent authority on streets boiled the walkability of cities down to the number of street intersections per square mile.

Venice has 1,725 intersections per square mile. "It's very complex, it's very messy, and people walk," said Allan Jacobs, urban design consultant, former San Francisco planning director, and author of Great Streets.

Brasilia, near the opposite end of the spectrum, "has 92 intersections, and you don't walk there," The Vancouver Sun reported Jacobs as saying. "Irvine, California is the classic automobile city. It has just 15 intersections, the lowest I've ever counted."

Other places that are good for pedestrians, Jacobs said, include the Market Street area of San Francisco (300 intersections per square mile), Tokyo (988), Savannah, Georgia (538), Portland, Oregon (341), and Paris (281).

The most complex and messy stret patterns provide the most walkable and enjoyable experiences for both visitors and residents, according to Jacobs.

- 'Messy' street patterns boost walking: http://bettercities.net/news-opinion/links/15408/messy-street-patterns-boost-walking

De første suburbene var ikke et produkt av bilen, men av romantikken. Henry Ford var kun tre år gammel da jernbanesuburben Riverside ble bygget. Kunstler anser dette som et paradis:

In the meantime, a suburb like Riverside offered a fair approximation of country living in a convenient reach of the city, while it dispensed with the worst aspects of both. In Riverside, you could wake up to the crowing of your own rooster, but you could also enjoy a hot morning bath while someone else-say, an Irish servant girl-gathered your eggs and cooked breakfast. Then it was an easy twenty-minute train to the business in the city. For children, it must have been paradise. Real countryside, with its wondrous allures, lay close at hand. There were no dangerous highways to hem the movements of little pedestrians, only farm-to-market roads and country lines to facilitate them. Teenagers' access to the city was as easy as an adults', and a driver's license was not required to get there. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 51

Llewellyn Park utenfor New York var amerikas første suburb, Kunstler beskriver den slik:

The layouts of the homes was about as far removed from a grid scheme as might be imagined. Everything was formalized: the streets were crooked and winding, gardens rambled, asymmetrical houses sprouted towers like fairy-tale castles to create a fanciful sense of timeless historicity - where, in reality, there would dwell just as many widget manufacturers who depended on their fortunes on the implacable routines of business conducted in the gridded streets of Manhattan. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 47

Seinere ble trestrukturen det suburbane idealet og er det enda, selv om Christopher Alexander allerede i 1969 viste at dette er en gatestruktur som dreper alt av urbant liv, i sitt berømte essay "A City is Not a Tree". Nå viser ny forskning at trestrukturen virkelig også gjør oss syke og feite: http://permaliv.blogspot.no/2016/01/the-suburban-tree-structure-is-anti.html

Llewellyn Park was the English manor democratized: instead of one mansion in a park, here were a lot of mansions in a park. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 48

Le Corbusier demokratiserte dette konseptet ytterligere ved å sette suburbia på høykant, gjennom ideen om "the tower in the park".

De som bor i corbu-tårn og innbiller seg at de er urbane bør tenke om igjen. "Tårnet i parken" er ingenting annet enn et vertikalt suburbia, og de som bor der er vertikale suburbanitter. Leon Krier forklarer det hele i denne videoen: http://www.countercurrents.org/holmstad251113.htm

Industrimagnatene som okkuperte de første suburbene kjøpte også opp jernbaneselskaper, men dette for å forsyne dem med luksuriøse tog for seg selv og massene med så elendige tog at det ikke var noen fare for at de tok turen ut på landet for å forstyrre deres suburbane paradis.

De første suburbanittene, romantikere som de var, hatet bilen, eller "maskinen i parken". Derfor bestakk de byadministrasjonen i New York for å neglisjere vegene ut av byen, slik at folk ikke skulle begynne å reise ut til deres uplettede drømmelandskap.

When the automobile entered the scene it became, in Leo Marx's apt phrase, "the machine in the garden," and made a mockery of the suburban ideal. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 57

Henry Ford var en landsens gutt og han begynte med produsere blier for bøndene, slik at de kunne ta lørdagsturen inn til byen for å ordne med innkjøp og nyte smaken av de urbane goder.

Med Fords samlebåndsteknologi ble dette segmentet raskt mettet, og ideen ble derfor å få bybeboerne til å bosette seg på landet, for slik å gjøre dem bilavhengige.

In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. - James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere", page 37

Slik ble det moderne suburbane idealet skapt av bilindustrien og for bilindustrien. Få massene ut på landsbygda og selg dem en bil!

Ved verdensutstillingen i New York i 1939, hvor General Motors innledet sitt samarbeide med PR-industriens far Edvard Bernays, tok dette helt av: http://permaculturenews.org/2013/11/22/vision-architecture-sum-parts/

But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them.

And it was architects, working with industrialists like the leaders of General Motors, who led the charge. Here is the pioneering modernist architect Le Corbusier’s prescription for drive-through utopia, described in his pamphlet Radiant City (1935, translated into English in 1967):

The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all.

Å sette Mike Reynolds opp mot dette her blir bare søkt!

Den suburbane drømmen passet naturligvis som hånd i hanske med Roosevelts "New Deal", med enorme infrastrukturprosjekter, gjennomført av tidligere nevnte Robert Moses.

Du skriver: "Og noen vil altså bo litt tettere, og drive matproduksjon mer effektivt på større samlet område."

Dette blir etter mitt syn å sny det hele på hodet! Vil man drive mer effektivt bor man tynnere, ikke tettere. Dette er hele poenget med å slå sammen gårdsbruk til store gårder, da vår tankegang måler effektivitet som avkastningen per tidsenhet (¤), ikke per dekar. Charles Eisenstein sier følgende om dette: http://www.resilience.org/stories/2014-10-02/permaculture-and-the-myth-of-scarcity

Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting.

Man bor derfor tettere for å kunne bedrive mindre effektivt landbruk på et mindre areale! Dette er nettopp filosofien bak permakulturen og natursamfunnsbevegelsen. Et mindre effektivt landbruk hvor målet er størst mulig resiliens!

Du skriver: "Målet bør jo være å redusere arbeidet /slitet for alle i samfunnet. Slik at mest mulig av livets frie timer kunne fylles etter eget ønske av den enkelte.

Dette er vel hovedgrunnen til at vi organiserer oss i (homogene) samfunn."

Det med slitet er allerede kommentert, og ellers har som sagt Setreng skrevet mye om dette temaet.

Ja, samfunnet har nok som mål det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske. Selv deler jeg ikke dette idealet! Da KV kuttet litt i sitatet fra Setreng gjengir jeg det i sin helhet her:

‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Ja, vi har i dag organisert oss i et gjennomført homogent suburbant samfunn! Men hovedformålet med dette er ikke å redusere slitet, men å øke konsumet! Den suburbane livsstilen er konsumentbasert, og det er hele poenget med den. Alt er statussentrert og fokusert rundt individualisme og stadig større eneboliger til å fylle med stadig flere ting, gjerne også hyttepalasser på fjellet vi fyller med enda flere ting, alt for å drive den økonomiske veksten slik at vi kan få olja opp av bakken. Den suburbane eneboligen er intet annet enn en økonomisk veksthusmaskin!

- Sick Suburban "Homes" are Increasing while Income is Decreasing: http://permaliv.blogspot.no/search/label/Suburbia

Etter å ha gått gjennom din kommentar punkt for punkt er min konklusjon at mitt syn avviker fra denne på alle punkter!

Vil avslutte med et utdrag fra intervjuet med Douglas Rushkoff, som det er lenket til i artikkelen, hvor jeg har oversatt dette til norsk. Rushkoffs budskap er akkurat det samme som i "A Pattern Language", nemlig at tilhørighet, hva man kan kalle hjemme, er et nettverk av forbindelser, hvilket er det stikk motsatte av den suburbane drømmen. Derfor tok myndighetene den suburbane drømmen til sitt hjerte og videreutviklet den, med formål å bryte disse forbindelsene, med den hensikt å passivisere massene.

http://hilobrow.com/2011/11/04/douglas-rushkoff/

DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på "Quaker Oat Man" enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra "massene". Eller for å gå tilbake til "Quaker Oats"-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var "freaked out and fucked up". Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og - dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr "mitt hus", snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var "hvor jeg er fra". "Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?"

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den "strukturen". Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg - det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinne vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.

¤) Egentlig feil definisjon av effektivitet: "On a simplistic level, efficiency is maximum (or optimal) output with minimum waste." Les artikkelen "Efficiency Is Not the Enemy of Resiliency".