Skip to main content

Utgruppekultur er ukultur

Grunnleggende finnes det kun to typer kultur: Utgruppekultur og inngruppekultur. To opplagte eksempler er den suburbane eneboligen kontra lommenabolaget. Terje Bongard foreslår at vi beveger oss vekk fra utgruppe-kulturene og inn mot inngruppe-kulturene. Ja, faktisk presenterer han en inngruppe-kultur som eneste løsning for at den menneskelige sivilisasjon skal overleve! Lytt til samtalen med Bongard hos J.A. Arnfinsen på Levevei:

- Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

Se også hvordan boligstørrelsen jevnt og trutt har økt i USA som en følge av de negative suburbane utgruppe-handikappkreftene (Bongard bruker atlaskgartneren som eksempel i sin bok, en jålefugl fra Australia):

- Sick Suburban "Homes" are Increasing while Income is Decreasing.

Syke suburbane "hjem"

Det snakkes så mye om å bygge et klimanøytralt samfunn. For en som har lest "Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon" og samtidig studert vossingen Gail Tverberg hos OurFinite.World.com, framstår det som åpenbart at dette er umulig innenfor en utgruppe-kultur som den vi har.

Uten en inngruppe-kultur i bunn vil alle våre forsøk på å skape bærekraft være som å kave i kvikksand, dess mer vi forsøker, dess verre blir vår situasjon. En inngruppekultur, hvor økonomien, demokratiet og boligen underlegges inngruppa, vil kunne gi oss fast grunn under føttene igjen.

Bongards bok burde være ei hovedbok for arkitekter, ikke kun for legestudenter. Slik det er i dag ser det ikke ut til at arkitekter kan noe som helst om human atferdsøkologi, som burde vært arkitektenes hovedfokus. Det ligger et stort ansvar hos arkitektstanden for at det gikk som det gikk med Hurdal økolandsby. Tross alt er det arkitekter som har hatt hovedansvaret for designet. Bongard er hard i sin dom:
MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR.
Mønsteret det dreier seg om er det alexandrinske mønster 37; House Cluster.

Et hederlig unntak er selvsagt Ross Chapin, som har utført en fenomenal case-study over dette mønsteret, som han har popularisert i sin bok "Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World".

Bongard og Chapin, de to store ledestjerner for vår veg mot inngruppekulturen! La oss dyrke inngruppekulturen! La oss underkaste oss denne i pur livsglede!

Verdens første egentlige økolandsby, dvs. som ikke har et spirituelt fundament men et reint permakulturellt utgangspunkt, er David Holmgrens "Crystal Waters Ecovillage" i Australia.

Denne ble etablert samtidig som "A Pattern Language" ble lansert, og gjorde et sterkt inntrykk på Holmgren, som er en av permakulturens grunnleggere. Det var forresten på en av hans nettsider jeg kom over Christopher Alexanders arbeider første gang, og som vekket min nysgjerrighet.

I Crystal Waters Ecovillage spilte mønster 37 en sentral rolle, og husene ble gruppert etter dette mønsteret. At Norges første økolandsby ikke har tatt lærdom av verdens første økolandsby, er for meg ei stor gåte? Har de ikke fått med seg "A Pattern Language" sin rolle for mønstertenkningen som står så sentralt i permakulturen, og at nettopp denne boka var inspirasjonskilde for verdens første økolandsby?

Med utgivelsen av Ross Chapins bok framstår det hele som enda mer uforståelig. Vil gjenta hva Sarah Susanka, som skrev bestselgeren "The Not So Big House" og hvor Chapins lommenabolag illustrerer flere kapitler, skriver om hans bok:
Every few years a book comes along that profoundly shifts the way we think about a subject, and when we look back a decade or so after its publication, we see a dramatic shift brought about by the thoughts that book contains. I believe that the book you have in your hands right now is such a game changer. The model of community it describes provides a missing link in our longing for home, and a better place to live. My fervent hope is that it will provide people around the country with the vision and the inspiration to shape thriving pocket neighborhoods of their own. In my opinion this is the way to a vastly more livable and more sustainable future for our cities, for our towns, and most important, for ourselves. - Sarah Susanka, Raleigh, North Carolina, January, 2011.
Måtte utgruppe-kultur bli ut og inngruppe-kultur inn!

Den store lommenabolagsboka! Kjøp den her.

Dette innlegget bygger på en kommentar hos Kulturverk.

Les mine KV-artikler:


Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!