Skip to main content

Hva Kvernumstomta kunne blitt

Dette er hva vi kunne ha fått til på Kvernumstomta ved Skreia:


Her er reaksjonen fra en sambygding:
Vyer og tåkeprat. Skulle nesten tro du har slått hode i ei tørrgran oppi Balkeåsen. - Bygdedyr fra Toten
Dessverre, på Skreia ser det ikke ut til å være rom for nye tanker. Men denne videoen viser at det er fullt mulig å skape ny, lokal, småskala, men allikevel høyteknologisk produksjon. Dette er vyer, gode vyer, men ikke tåkeprat. Også kalt "peer-to-peer"-produksjon eller kameratproduksjon, en term som ser ut til å få bygdedyrene til å frese av raseri. I sannhet noen underlige skapninger.

Michel Bauwens, som deltar i videoen, er rangert som en av verdens 50 visjonære tenkere som endrer verden. Han er min venn, og har invitert min familie på besøk hos ham i Nord-Thailand hvis vi farer forbi en dag på besøk til Filippinene. Han kunne jeg fått med til å utvikle Kvernumstomta til noe helt nytt!

Istedenfor ønsker mine sambygdinger å bygge ned denne tomta med simple blokkleiligheter, som jeg har beskrevet det i min artikkel "Bevar Kvernum for kvernene".

Her har det vært småindustri i alle fall siden middelalderen, og de som satt på fallrettighetene i Kvernumsstryka måtte i sin tid skatte tilsvarende fem storgarder på Toten. Nå skal man altså bygge ned dette historiske industristedet med meningsløse blokkleiligheter. Snakker om forakt for historien og å kutte sine røtter!

Kjære alle totninger som ikke er redd disse rabiesinfiserte bygdedyrene som vi har så altfor mange av, og som glefser etter de som ønsker det beste for bygda, ta et oppgjør med dem og deres ønsker om å ødelegge alt vi har kjært!

Her har det vært småindustri siden middelalderen. Vi kunne gjort kvernumstomta til et nav for "peer-to-peer"-produksjon og satt Skreia på kartet. Istedenfor kommer meningsløse blokkleiligheter. Den totale mangel på respekt for stedets historie!

Wikimedia.
POC21 was an international innovation community, that started as an innovation camp. The camp brought together 100+ makers, designers, engineers, scientists and geeks. In late summer 2015, we joined forces in a stunning French castle to prototype a fossil free, zero waste society. Our ultimate goal was to overcome the destructive consumer culture and make open-source, sustainable products the new normal. Over the course of 5 weeks we developed 12 sustainable lifestyle technologies and built an international community of innovators and supporters, that continues to grow.”

This is short documentary on that amazing project, which I had the chance to visit myself for three days. - Michel Bauwens
De historiske Kvernumsstrykene
At present, the community of thinkers and activists around the peer-to-peer movement are heavily focused on experimental, small-scale projects – credit unions or co-ops, for example. When they think about the state, it is at the level of laws to protect and extend the peer-to-peer sector. With the exception of thinkers such as Michel Bauwens and McKenzie Wark, few have bothered to ask what a whole new system of governance and regulation might look like in this new mode of production.

In response, we should broaden our thinking so that solutions can be found through a mixture of small-scale experiment, proven models that can be scaled up and top-down action by states.

So if the solution in finance is to create a diverse, socialized banking system, then setting up a credit union attacks the problem from one direction, outlawing certain forms of speculation attacks it from another, while changing our own financial behaviour attacks it from still another angle. 


In postcapitalism, the state has to act more like the staff of Wikipedia: to nurture the new economic forms to the point where they take off and operate organically.

For twenty-five years, the public sector has been forced to outsource and break itself into pieces; now would come the turn of monopolies such as Apple and Google. Where it’s dysfunctional to break up a monopoly – as for example with an aircraft manufacturer or a water company – the solution advocated by Rudolf Hilferding 100 years ago would suffice: public ownership. - Paul Mason
Les også:


Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?