Langhelg på Oksbakken

Herlig å komme tilbake til Oksbakken og hva som er igjen etter Oksbakksvollene.

Slik ser det ut på østsida av bekken etter den sinnsvake opppløyingen og tilplantingen av Oksbakksvollene tidlig på 1990-tallet, hva som var Totenåsens prærie. Gras erstattes av sur mosebunn.

Bekken mellom Oksbakksvollene.

Til venstre skimter vi grunnmuren etter låven på Oksbakken, til høyre var våningshuset. De hadde ca. ti barn som sleit seg gjennom meterdyp snø til Stange skole nede i bygda, en tur på nærmere ti km. Min far husker han var på husmøter her, hvor de måtte sitte på gulvet fordi det var så få stoler.

Grana på vollen må hogges og vollen sladdes med kraftig redskap. Vis litt respekt for disse slitets folk som holdt til her midt ute på Totenåsen. Vi kan ikke leve med gamle tiders synder!

Ei steinrøys minner om forne tiders slit.

De hadde godt vann på Oksbakken, noe hyttefolket fremdeles nyter godt av. Vannet kommer fra ei ile djupt inne i Tjuvåsfjellet, og smaker friskere enn noe flaskevann.

Godt oppvaskvann er her også :-)

Det var fredfullt ved Huetjernet denne helga, da aggregatfolket holdt seg nede i bygda. Når de fyrer opp dieselaggregatet sitt kan man like gjerne legge fisketuren til Sinsenkrysset. For som Nils Faarlund uttrykker det: "Stillhet er fravær av mekanisk lyd".

Litt trist er det med nye Rausteinshytta, et modernistisk ikon for kultureliten, som ikke kun har infiltrert Turistforeningen, men også Totentroll. Østhøgda er tapt til moderniteten, men vi har fremdeles Tjuvåskampen!

Vidunderlig stille vann uten dieselklang!

En liten ørretpinne ble det også, den første! Den ble fortært med stor iver seinere på kvelden.

Takk ranglehytte for ei flott langhelg!